Kapittel 3, Kort om andre religioner (og deres syn på frelse).

 

-27-

 

Rett før kapittel 2 stilte jeg følgende spørsmål: «Hva har så Kristendommen som de andre religionene ikke har?»

 

Ingen andre religioner har en slik frelseshistorie å vise til, dette med at Gud begynner i det små og så utvider etter hvert for å gjenopprette den gjensidige pakten med mellom ham og menneskene.

 

Vi deler Det Gamle Testamentet med jødene, men de klarte ikke å se hvem Jesus var. Jøder av i dag venter fortsatt på Messias (med unntak av messianske jøder og hebraisk katolske jøder).

 

Muslimene tror på skapelsen, men ikke på syndfallet slik det fremkommer i Bibelen. Dermed fins heller ikke arvesynden. Jesu offer på Golgata trengs ikke, slik de ser det. De har med både Noa, Abraham, Ismael, Isak, Josef, Moses, Aron, David m.fl i sin profetrekke, men disse er ikke ledd i en frelsesplan slik som i Kristendommen. Jesus, født av en jomfru, blir sett på som en stor profet, men ikke større enn Muhammed som i Islam er den største og siste profet. Jesus er kun et menneske, dog et høyt æret menneske, som skal komme igjen ved dommens tid. Han døde ikke på korset, da en annen som lignet ham ble korsfestet i stedet for ham, tror muslimene. Muslimer fatter ikke det kristne treenighetsbegrepet fordi de tror at treenigheten innebærer tro på tre guder. Innen Islam, hvor det fins forskjellige retninger, er det ens levemåte i dette livet som eventuelt kan føre en til himmelen. En av disse levemåter er bønn til faste tider fem ganger om dagen. Livet etter døden blir godt for de som har praktisert godhet og det blir ondt for de som har praktisert ondskap i dette liv. Dersom vi evt kan snakke om «frelse», så er det for muslimene å ha overholdt Islam lære samtidig som de praktiserer godhet.  Innen Islam er ‘Jihad’ et begrep som for mange muslimer, løselig forklart, betyr å rette blikket innover (indre kamp) for å oppdage feil og mangler hos seg selv og prøve å rette på dem. For noen muslimer betyr det noe annet, nemlig kamp mot mennesker av annen tro enn Islam. Det siste medfører at de som kjemper mot ikke-muslimer blir martyrer hvis de dør for saken, tror slike muslimer.

Buddhister (det fins flere retninger). Heller ikke her finner vi at menneskene skal frelses fra konsekvensene av synd (evig død) ved at en stedfortreder soner. Begrepet ‘synd ’fins ikke. Man gjenfødes oppover eller nedover i den biologiske kjeden etter hvordan man har levd sitt liv, det vil si etter hvordan man har praktisert medmenneskelighet, takknemlighet, omtanke ... Derimot finner vi finner vi en åttedelt vei utviklet av Buddha (Siddharta Gautama) som eventuelt kan sees som en “frelsesvei” fra uro til frihet/fred i sinnet. Samtidig lærer man etiske prinsipper. Meditasjon er en viktig del av det å finne ro underveis. Mange som ikke har noen religion finner mening i buddhismen som en rettledning i hvordan leve det gode liv. Disse kan fastholde sin ikke-tro på noen form for gud eller guder.

 

 

-28-

Hinduisme: Heller ikke her finner vi en historisk vei frem til en frelser. Hinduismen har oppstått blant nomadiske stammer på ulike steder i India. Reinkarnasjon står sterkt, altså gjenfødelse som konsekvens av hvordan man har handlet i livet (karma), for eksempel som laverestående dyr hvis man har gjort mange dårlige handlinger. “Frelsen”, om man kan kalle den det, består i å komme ut av den evige sirkuleringen av gjenfødelser. Kastesystemet betyr at man er født inn i en bestemt kaste som man må forbli i så lenge man lever før man dør til reinkarnasjon. Det fins ulike tradisjoner innen hinduismen.

 

 Naturreligionene: I naturreligionene bygger man gjerne offersteder for forskjellige guder som man tror på. Man har hellige trær, fjell og så videre. Det gjelder å stå på god for med gudene for eksempel når man skal dra på jakt (for å få godt jaktutbytte). Folkegrupper som deler samme naturreligion, har gjerne en sjaman som er i kontakt med det hinsidige.

 

Om du ikke alt kan ganske mye om andre religioner, så finner du mer på religioner.no. Hovedhensikten min har kun vært å vise til noen få religioner for å vise hvor spesiell kristendommen er med sin utvikling via et par, en familie, en stamme, et folk og til slutt et kongedømme før kongen over alle konger blir født for å opprette den rette relasjon til Gud igjen.

 

Grunntanken i kristendommen er at synd krever et offer. Dette ser vi gjennom hele det gamle testamentet.  Jesus ga seg selv som offerlam. Med dette overvant han døden, slik at de av oss som vil tro at det faktisk var dette han gjorde, skal få evig liv (oppstandelse) og få være sammen med den treenige Gud og alle andre mennesker som også har trodd før de døde; de som har dødd før oss, de som dør i samme tidsperiode som oss og de som kommer til å dø etter oss (altså alle troende).

Kapittel 4: Jesus fra Nasaret, jødenes konge og vår alles Frelser.

 

-29-

Jeg regner med at du allerede vet litt om Jesus siden du er interessert i å lese dette heftet. Jeg går derfor ikke i dybden i forhold til evangeliene, men gir en kort oversikt. Dette heftets hovedtema er jo hvor dumt det er å avvise at man kan være troende (kristen) samtidig som man er opptatt av vitenskap (altså opptatt av hvor valide og reliable resultater fremkommet gjennom god forskning er og om resultatene er etterprøvbare).

 

Hvorfor sendte Faderen sin Sønn unnfanget ved den Hellige Ånd? Han skulle betale prisen for den synd Adam hadde gjort og hvor derfor prisen som skulle betales ikke kunne betales av noe syndfult menneske av syndefullt kjøtt (legeme/kropp).

 

Vi må prøve å huske på at å sette seg opp mot Gud har omkostninger. Det lærte vi allerede ved utkastelsen fra Edens hage. Dersom Gud virkelig er Skaperen, så er han vårt opphav som er fri til selv å bestemme reglene.

 

Hvorfor i all verden var Gud Fader så streng at det måtte betales en pris for noe som var gjort galt og hvordan kunne han finne på å ofre sin sønn. Hvem gjør vel sånt? Mange vil nok tenke slik, men det de ser bort fra, da, er at Faderen er Gud og ikke et menneske. Siden Gud har skapt en orden (alt i universet er ordnet), så blir kaos en motsetning til Guds orden som må rettes opp. Først gjennom unnfangelsen i Marias livmor blir Gud både menneske og Gud.

 

«Tenk om jeg skulle kastet barna mine ut av huset dersom de forsynte seg av fruktfatet uten tillatelse»? spør mange seg. «Hva slags kjærlighet er dette?» Når man spør slik, så viser man at man ikke har forstått at man kan ikke måle Gud etter en menneskelig målestokk. Gud er ikke et menneske, men Skaperen og den som har bestemt ordenen i alle ting og vesener. Adam og Eva fikk beskjed om at dersom de spiste av fruktene på det eneste treet de ikke fikk lov å spise av, så ville de dø. De var med andre ord advart. Med Adam og Eva kom døden inn i bildet. Med Jesus blir Gud selv menneske og lidelsen på korset, samt døden og oppstandelsen, opphevet dødens makt.

 

Gjennom hele Det gamle testamentet ser vi at Gud krever en eller annen form for offer hver gang folket handler mot Guds vilje. Selv i førkristne religioner forstår menneskene at de må ofre til gudene (de var jo også skapt av Gud selv om de ikke forsto det).

 

Vi har også sett at folket aldri ble fornøyd. De ville stadig ha mer og mer og mer. I kontrast til dette lot Gud Fader Jesus bli født i en stall, antakelig en form for hule hvor dyr kunne stå i le for vær og vind. Ved

-30-

dette viser Gud oss at storhet i materiell velstand ikke er det Han ønsker for oss først og fremst. «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet» (Luk 9:25-26).

 

Det aller første vi kan lære av juleevangeliet er altså at i nøysomheten kan det finnes perler. Det er ikke hvor stort hus du eier eller om bilen er av siste merke som betyr noe for Gud.

 

Ved å la englene få besøke gjeterne på marken, vises dette med nøysomhet igjen. Det er de jordnære som får dette besøket og som er de første som får vite om Jesu fødsel, «Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Den salvede, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» (Luk 2:10-12).

 

«Den salvede = Messias»

«krybbe» betyr ‘stor matskål for hester og andre dyr’.

 

Nå har nok dette med gjeterne også en symbolsk betydning. En gjeter passer sin flokk og leter etter de sauer som går seg bort. Det lille barnet i krybben skulle selv bli en gjeter. Jesus skulle ikke passe på sauer, men på mennesker og lete etter dem som går seg bort, slik både du og jeg har gjort (det vil si jeg antar at du leser her for eventuelt å finne veien videre dersom du kommer til den konklusjon at det fins en vei videre på Guds sti, mens jeg parkerte Gud i flere år).

 

At Gud har en plan med det han gjør ser vi både av de forskjellige paktene og av at Jesus ankomst var varslet flere steder i ‘Det Gamle Testamentet’ (flere personer var også «typer», det vil si bilder på det som skulle komme): Abraham selv var en slik «type». Han valgte å forlate alt for å følge Gud og viser dermed til Jesus som forlot sin himmelske plass for å stige ned til oss og bli født i menneskelig kjød. Moses som førte israelittene ut av Egypt peker med dette til Jesus som skulle utfri oss fra synd og slavekår. Aron og levittene peker på viktigheten av å ha et presteskap innsatt av Gud (slik både ortodokse kirker og katolikker har det). Kong David peker rett på kongen over alle konger, Jesus Kristus.

 

 

Forespeilinger om Jesu ankomst fins flere steder i det Gamle Testamentet. Noen av de forespeilinger av Jesu ankomst finnes bla i (Jesaja 7:14, Immanuelstegnet: «Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se,

-31-

den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel» (Immanuel betyr Gud med oss). Her vises det til inkarnasjonen, altså at Gud blir menneske via Maria. I Jesaja 9:6 kan vi lese: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.» Igjen ser vi en foregripelse av Jesu fødsel. Videre finner vi i Jesaja 11:1-10 et løfte om at Messias skal være et tegn for alle nasjoner. At han skulle bli født i Betlehem finner vi bla i Mika 5:1, «Du, Betlehem, Efrata, minst blant slektene i Juda! Fra deg lar jeg en hersker over Israel komme. Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager.»

 

Hva var en egentlig en profet i det Gamle Testamentet? Det var mennesker som Gud kalte til å være dommere og lærere for israelittene. De preket Guds ord for folket og oppfordret stadig til omvendelse. Gjennom profetenes ord ventet israelittene etter hvert også på sin Messias. De feilet dessverre i å gjenkjenne ham da han kom fordi de ventet seg en slags fyrste med glitter og stas. Det var jo dem (de skriftlærde) som krevde Jesus dømt til døden av den romerske guvernøren Pontius Pilatus i Judea.

 

At jødene feilet, betyr ikke at Gud har forkastet dem. Jeg tenker at hva Den katolske kirkes katekisme sier om jødene og andre folk kanskje kan være interessant å vite for andre enn katolikker. I den Katolske Kirkes Katekisme kan vi i §839 lese: «Forholdet mellom Kirken og det jødiske folk. Kirken, Guds folk i den nye pakt, blir ved å fordype seg i sitt eget mysterium klar over de bånd som binder den til det jødiske folk, det folk "Gud først talte til". Til forskjell fra andre ikke-kristne religioner er den jødiske tro allerede svar på Guds åpenbaring i den gamle pakt. Det jødiske folk "tilhører barneretten og Guds herlighets nærvær, deres er paktene og loven, gudstjenesten og løftene; patriarkene er deres fedre, og av deres kjøtt og blod var det Kristus ble født" (Rom 9, 4-5), "for Guds kall og Guds gave tas ikke tilbake" (Rom 11, 29)». (KKK 674) « (…) Når "Israel i fullt tall" (Rom 11, 12) kommer inn i den messianske frelse, etter at "den store mengde av hedninger" (Rom 11, 25) er kommet inn, da vil Guds folk "virkeliggjøre hele Kristi fylde" (Ef 4, 13) hvor "Gud skal være alt i alle" (1 Kor 15, 28)».

 

«Guds frelsesplan innbefatter også dem som anerkjenner Skaperen, og blant dem især muslimene, som påberoper seg Abrahams tro og sammen med oss tilber den ene, barmhjertige Gud som på den ytterste dag skal dømme menneskene» (KKK 841).

 

I KKK 842 – 843 vises det til at også ikke-kristne eventuelt skal kunne frelses. Det betyr ikke at kristne kan hoppe over å opplyse mennesker som er uvitende om kristentroen om Jesus Kristus frelsende virke (KKK 848). Dette betyr dog ikke at man må snakke om Jesus til hvert eneste menneske man treffer. Derimot kan man være åpen for å fortelle når andre spør hvorfor vi tror på Jesus. Generelt er det misjonærer som reiser til unådde folkeslag.

 

 

-32-

Alle mennesker er, ifølge kristendommen, skapt i Guds bilde, også de som har en annen religion eller ikke noen religion. Alle mennesker skal derfor behandles med respekt uavhengig av hvor de hører hjemme på troskartet.

 

Tilbake til Jesu tid. Maria ble gravid ved Den Hellige Ånd etter å ha takket ja til dette.  Josef hennes forlovede ville skille seg fra henne i stillhet, men Gud forklarte ham i en drøm at det skulle han ikke gjøre. Vi har sett at Jesus ble født i en stall eller hule hvor det var meningen at dyr skulle være i le for vær og vind. Dette til tross kommer det vismenn (muligens astrologer) med gaver, gull, myrra og røkelse til det lille barnet i krybben. Kong Herodes som var redd for at det lille barnet skulle bli konge, lot alle guttebarn under to år i Betlehem drepes. Da Maria og Josef fikk høre om dette, flyktet de til Egypt med barnet og ble der til de anså det som trygt å vende tilbake. Slik gikk det til at også Jesus, som de tidlige israelittene, ble «utfridd» fra Egypt og kom hjem til Nasaret, hjembyen til Maria og Josef, hvor han levde et vanlig liv med mor og fosterfar. Her lærte han håndverk av Josef, samt ble oppdradd i jødisk skikk og gikk i Synagogen (israelernes Guds-hus) hver sabbat. En sabbat begynner ved mørkets frembrudd fredag kveld (hvor familien spiser et måltid sammen og priser Gud). En jødisk dag begynner alltid kvelden før dagen og slutter neste kveld ved solnedgang. Den jødiske sabbat er den sjuende dagen i uken og er til minne om skapelsen hvor Gud hvilte etter å ha skapt alt.  Å holde sabbat var også å være trofast mot Guds bud om å holde hviledagen hellig.

 

La meg forgripe begivenhetenes gang og fortelle om hvorfor vi kristne helligholder søndagen som jo er den første dag i uken. Det har sammenheng med at Jesus sto opp fra de døde på en søndag. Den gamle pakt gjaldt paktene med Israelfolket. Vi feirer den nye pakt (pakten for alle som vil tro på Jesus og hans frelsesverk) med vekt på det nye livet i evighet som kan bli oss alle til del. Som et lite apropos kan vi legge til at dersom vi legger åttetallet ned fra stående til liggende stilling, så har vi uendelighetstegnet. KKK 2174: «(…) Vi kommer sammen på solens dag fordi den er den første dag [etter den jødiske sabbat, men også den første dag] da Gud skapte materien ut av mørket og skapte verden, og fordi det var på den samme dag Jesus Kristus vår Frelser stod opp fra de døde». De aller fleste kristne i verden holder søndagen som hviledag. Unntak er syvendedags adventistene og unitarene. Om noen kristne (katolikker) skulle komme på den idé at de også vil helligholde sabbaten, er det neppe noen som kommer på a forby dem det. «Hebrew Catholics» gjør nettopp dette. De feirer sabbat om lørdagen (lørdag kveld) og går i kirken dagen etter, på søndagen. (Se gjerne deres webside «Association of Hebrew Catholics» om du er interessert i sammenhengen mellom jødedom og katolsk tro). Kristne protestantiske jøder kalles «messianske jøder».

 

Tilbake til Jesu liv: Til daglig merket man lite til at Jesus var annerledes enn andre med unntak av påsken da han var 12 år. Familien hadde, slik skikken var, reist til Jerusalem for å feire påske. På hjemveien merket ikke foreldrene at han var borte før det var gått et døgn). At de ikke merket at han var borte med det samme er ikke spesielt merkelig. Familier reiste jo sammen med slektninger og naboer for å feire påskehøytiden. De trodde nok at han var i følge med andre slektninger. Da de til slutt fant ut at det var han ikke, så vendte de tilbake til tempelet i Jerusalem hvor de fant at han diskuterte med prestene med stor klokskap. De undret seg over dette, men han ble med dem hjem. Her ser vi det første tegnet etter unnfangelsen og fødselen hvor Jesus bemerker seg.

-33-

Neste gang han bemerker seg stort er i bryllupet i Kanaan hvor han forvandlet vann til vin da de ikke hadde mer vin igjen i et bryllup hvor han var gjest. Han forvandlet altså vann til vin. Dette gjorde han på forespørsel av Maria, hans mor. Her ser vi at Maria er viktig i den kristne troen. Katolikker ærer henne derfor, men vi tilber henne ikke. Tilbedelsen hører kun Gud til. Protestanter tenker neppe så mye på henne.

 

Før sitt første under utført på forespørsel av hans mor, hadde han tidligere blitt døpt i Jordanelven av sin fetter, døperen Johannes. Han ble deretter fristet av djevelen og sa, i motsetning til Adam, nei til alle fristelser. Vi kommer alle i berøring med de samme fristelser som Jesus ble utsatt for som for eksempel å fråtse i mat, klær eller annet, misbruk av makt eller å sette uviktige ting over Gud for å fremheve oss selv.

For kristne vil det kunne være viktig å huske på at også når man har det vanskelig, så har Jesus allerede prøvd det og vunnet over det. Jesus besvarte alle fristelsene med å henvise til Faderen eller Skriften. Det kan vi også gjøre, stoppe opp og spørre oss selv om hva Gud sier om det vi er i ferd med å kanskje gjøre.

 

Etter at fristingen var over valgte han seg ut 12 disipler (apostler) som fulgte ham de neste årene og som sammen med mange andre som møtte ham var i stand til å vitne om ham. 

  

Vi vet at han gjorde mange undere og han ga oss «Fadervåret» som vi kaller «Herrens egen bønn».

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

-34-

«Fader vår, Du som er i himmelen!

La ditt navn holdes hellig.

La ditt rike komme.

La din vilje skje på jorden

som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød.

Forlat oss vår skyld,

som vi óg forlater

våre skyldnere.

Led oss ikke inn i fristelse,

men frels oss fra det onde.

For riket er ditt,

og makten og æren i evighet.

Amen».

 

Her gjentas det som kom frem allerede i de ti bud, nemlig Guds hellighet. Vi ber om at Gud må skaffe oss mat på bordet (via vårt arbeid eller på annen måte). Vi ber om tilgivelse for våre synder samtidig som vi lover å tilgi andre det de har gjort mot oss. Dersom vi ønsker tilgivelse fra Gud MÅ vi altså tilgi andre. Ingen sier at det er lett. Noen bruker flere år på å tilgi fordi det som er gjort mot dem gjorde så ubeskrivelig vondt. Så lenge man prøver, selv om man ikke får det til med en gang, så er man på rett veg. (Noen mener at det å tilgi noen betyr at man også må fortsette å ha kontakt med den tilgitte. Så lenge denne kontakten er perifer, kan man kanskje greie å opprettholde fornyet kontakt. Alle kristne tenker likevel ikke slik. Det kan for eksempel hende at man ikke lenger stoler på den tilgitte. Samværet med den tilgitte kan, i ettertid, fremtre som så ubehagelig at man rett og slett ikke klarer å slappe av i den tilgittes nærvær. Man klarer, da, ikke å gjøre bruk av de ressurser Gud har stilt til ens rådighet. I slike tilfeller er det antakelig tryggest å holde avstand). Gud leder ingen inn i fristelse, men kan hjelpe dem som strever med å holde seg borte fra fristelser når de ber om Guds hjelp. Til slutt gjentas det i bønnen at alt tilhører Gud og at ingen står over ham.

 

I Bergprekenen gjentar Jesus budskapet som hans egen fødsel vitnet om, nemlig at det er de svake og fattige som viktige, ikke de rike. Dette betyr ikke at man ikke kan komme inn i Guds rike dersom man er

-35-

rik, men det gir et hint om hvordan det er lurt å forvalte sin rikdom, nemlig ved å sørge for at rikdommen også kommer dem som har mindre enn en selv til gode.

 

I Norge har vi et velferdssystem som skal ta vare på oss dersom vi blir syke eller arbeidsuføre. Dette betaler vi for via skatteseddelen vår, men likevel trenger vi frivillige organisasjoner som deler ut mat til de aller fattigste av oss, de som har kroniske sykdommer eller rusproblemer. Hvis vi ser til «Fadervåret», bør man altså ikke tro at man har oppfylt Guds vilje via skattesystemet. Det fins alltid noen som trenger mer hjelp både her hjemme og ute i verden.

 

At Jesus helbredet syke og døende var tegn på hans gudommelige makt. Det var likevel ikke hans hovedoppgave.  På Jesu tid, så man gjerne sykdom som utslag av synd. I våre dager er en slik forståelse meget sjelden. Ser vi derimot på sykdom som en symbolsk utrykk for synd, blir Kirken (som formidler troen og sakramentene) et «sykehus for syndere». Jesus er frelseren som helbreder «den syke». Det som gjør ham til vår alles Frelser, om vi ønsker dette, er det han gjorde for oss i påsken da han døde og sto opp for oss.

 

Som vi vet minnes jødene utgangen fra Egypt i den jødiske påske (Pesach) hvert år. På Jesu tid gjorde de dette ved å møte opp på Tempelplassen i Jerusalem for å få slaktet og velsignet et lam. De vasket hjemmet sitt til denne høytiden, bakte usyret brød og drakk vin til maten.

 

Den årlige jødiske påskefeiring ble påbudt jødene til minne om utfrielsen fra fangenskapet i Egypt. Det var blodet på dørstokkene som reddet dem fra dødsdommen. «Dette skal dere holde, og det skal være en evig ordning for deg og dine etterkommere. Når dere så kommer inn i det landet Herren har lovet å gi dere, skal dere holde denne skikken ved lag.  Og når barna deres spør: Hva er dette for en skikk?  skal dere svare: Det er påskeoffer for Herren fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne, men sparte husene våre» (2.Mos, 12:24-27).

 

Jesus feiret sitt siste jødiske påskemåltid med disiplene. Under dette måltidet innstiftet han nattverden som i den katolske kirke kalles Eukaristi og som betyr takk. Samme kveld var han i en hage, slik Adam en gang var. Jesus ble tatt til fange, korsfestet og døde for vår skyld. Han ga seg selv som offerlam. Ved utgangen fra Egypt til friheten bort fra slavetilværelsen spiste de kjøttet fra et lam. Vi spiser i nattverden Jesu kjøtt (oblaten). Jesu blod (vinen) er kommet i stedet for blodet på dørstolpene i Egypt, dvs «døden (den evige) går forbi oss».

 

Mange protestanter kaller nattverden for et minnemåltid, mens katolikker og ortodokse, altså de tilsammen opprinnelige kristne, sier at nattverden virkelig ER Jesu legeme (brødet og vinen forvandles

-36-

til ekte legeme og blod når ordene «Dette er mitt legeme – dette er mitt blod» uttales). Hvis du noen gang har deltatt i en felles kristen/katolsk samling, så har du kanskje observert at Jesus ikke lenger er til stede i brødet for Den norske kirke. Dnk-prester kan trakke på brød som er mistet ned, mens katolske prester bøyer seg ned, plukker det opp og spiser det (selv om det har fått skitt på seg). Jesus er fortsatt levende i brødet for katolikker.

 

Jeg vet ikke om du er interessert i å lære om forskjellene i syn på nattverden akkurat nå, mens du holder på å tenke over om du finner kristentroen troverdig eller ikke. Dersom du er interessert nok, kan du eventuelt gjøre et avbrekk og se litt på de følgende lenke, eventuelt merke dem av til senere gjennomlesning.

 

Klikk deg inn på Catholic Answers og søk etter «Christ in the Eucarist». Er du ikke god i engelsk, kan du bruke google oversetter.

https://www.catholic.com/tract/christ-in-the-eucharist

 

 

Jesus and the Jewish Roots of the Eucharist: Unlocking the Secrets of the Last Supper Paperback – February 2, 2016, by Brant Pitre (Author), Scott Hahn (Foreword)

Oppsummert kan vi si at historien om Jesus fra Nasaret startet med Adam og Evas fall og Guds kloke stegvise vei via Abraham, Isak, Jakob, Moses og så videre frem til tiden var moden til å ta imot Ham (slik Gud så det). Jesus alene uten forhistorie gir liten mening. Uten syndfallet ville vi ikke trengt en frelser.  Gud startet frelseshistorien, som du vet, med Noa og videre gjennom forskjellige ledd frem til en konge, kong David, som også var et bilde på den evige konge, Jesus.

 

Det er gjennom de som takker ja til Guds innbydelser, slik Maria takket ja til å bli svanger med Jesus og som Jesus lot seg inkarnere i (altså bli menneske) at Gud leder menneskeheten frem til frelse. Dersom vi våger å si «Ja» til Guds innbydelse, er vi lovet evig liv med den treenige Gud og alle andre som har sagt «Ja» til å tro på det kristne budskapet. Jesus selv sa “ja” til de oppdrag Faderen hadde satt ham i, nemlig i å velge 12 apostler som sine nærmeste følgesvenner og senere etterfølgere, - vise til Faderen i sine handlinger, i sin undervisning, ved innstiftelsen av nattverden, - korsfestelsen, - døden, - oppstandelsen og himmelfarten, og ikke minst med løftet om sin gjenkomst og dermed også til vår mulighet til evig liv om vi vil følge den lære Jesus overga oss.

5 – Hvordan leve som kristen i Norge?

 

 

-37-

 

Mennesker som vil praktisere sin tro i Norge kan leve på forskjellige måter alt etter hvilket trossamfunn de tilhører og etter hvor knyttet de føler seg til den tro de bekjenner. Ikke alle som er innmeldt i et kirkesamfunn er praktiserende kristne. Karismatiske kristne legger stor vekt på sine følelser. Gjennom sang og musikk tilber de Jesus. I Norge hvor vi lenge hadde en statskirke, ‘Den norske kirke’ (Dnk), er det per i dag 3  472 659 medlemmer (Statistisk Sentralbyrå, 2025), det vil si ca halvparten av befolkningen i Norge (pluss frikirkelige, katolikker og ortodokse som til sammen utgjør 384 324). Mange innen Dnk er passive i forhold til troen og møter kun opp i kirken til jul og til barnedåp, konfirmasjon og begravelse. Andre er mer aktive og besøker kirken hver søndag og lever med Bibel og bønn gjennom hele uken. Medlemmer av misjonsorganisasjonene har tradisjonelt holdt seg innenfor (Dnk) og også holdt egne møter i bedehusene sine. Etter hvert har de blitt egne kirkesamfunn. Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) gir medlemmene sine tilbud om dåp, nattverd og begravelse, men ikke vielse ennå. Vi har flere forskjellige misjons samfunn i Norge. Indremisjonsforbundet (IMF) gir også tilbud om vielse.

 

Vi har også flere forskjellige protestantiske kirkesamfunn i Norge eller kirker utsprunget fra reformasjonen. Vi har metodister, baptister, pinsevenner, evangeliske lutherske frikirker, Brunstad Christian Church osv. Syvende Dags Adventistene (SDA) mener at alle andre kirkesamfunn har tatt feil ved at de helligholder søndagen (ukens første dag) og ikke lørdagen (sabbaten, ukens siste dag). SDA legger skylden på Den katolske kirke for byttet fra den opprinnelige jødiske sabbat til feiringen av ukens første dag, søndagen.

 

Søndagen feires fordi Jesus sto opp på den første dagen i uken, det vil si på søndagen og dermed innledet den nye pakt.

 

Med unntak av at noen holder sabbat mens de fleste kristne feirer søndag, så tror jeg at det er mange likhetstrekk i hvordan praktiserende kristne lever livet sitt. Man takker Gud for den nye dagen, ber en morgenbønn før man haster fra rom til rom for å vekke barna, forbereder frokosten, tar barna til barnehagen og selv går på jobben. Om man ber i arbeidstiden, så skjer nok det i stillhet på kontoret eller inne i seg ved produksjonsbenken. Etter arbeidstid haster man til butikken før det er hjem for å lage middag, gjøre litt husarbeid, leke med barna, lese i en god bok til barna før sengetid, noen familier har en bønnestund med barna i løpet av kvelden, mens andre foretrekker å be aftenbønn på sengekanten med hvert enkelt barn. Atter andre gjør begge deler. Noen ettermiddager i måneden har man gjerne barnevakt og går på konsert, ser teater eller annen underholdning. Om søndagen er det kirketid og kirkekaffe, for de praktiserende, hvor man får pleiet samvær med andre kristne. De fleste kirker har søndagsskole for barna slik at de får høre om Jesus på et tilpasset nivå og slipper å kjede seg under de voksnes Høymesse. Her i Norge er det også vanlig å gå tur i helgene (før eller etter Gudstjenesten). Norske barn sosialiseres tidlig til å bli glad i naturen. Noen kristne får også tid til frivillig arbeid. Mange katolikker setter eventuelt også av tid til å be Rosenkransen (et bønnekjede med perler). Hvordan

-38-

Rosenkransen er innenfor en bibelsk ramme kan læres ved å lese spesielt om Rosenkransen. Både praktiserende katolikker og protestanter leser gjerne litt i Bibelen. Noen ber også tidebønnene.

 

Selvsagt varierer dagsstrukturen etter hvilken livssituasjon den kristne befinner seg i. Den unge ugifte kristne studenten har nok en annen struktur på dagen enn barnefamilien. Dessuten må vi ikke glemme at man kan gå gjennom tunge tider hvor man så vidt husker å be til Gud. Jeg har beskrevet en tradisjonell dag som også ikke-kristne barneforeldre vil kunne kjenne seg igjen i. Tar vi bort dagens bønner og kirketiden, så sitter vi igjen med inntrykket av at kristne lever på lignende vis som ikke-kristne. Det er litt viktig at de som selv ikke tror får øynene opp for at kristne kanskje ikke er så veldig mye annerledes enn dem selv. Vi er alle medmennesker! Kristne lever helt vanlige liv i denne verden med unntak av at vi også setter av tid til den Gud vi tror på.

 

Både kristne og ikke-kristne vil det beste for barna sine og lærer barna om ærlighet, gavmildhet, omtanke for andre mm. Jeg antar at kristne foreldre med akademisk utdanning også lærer barna sine at kritisk tenkning verdsettes. Har man ikke lært å forholde seg kritisk til alle mulige temaer som presenteres i offentligheten, kan man jo lures trill rundt på både det ene og det annet tema. Så vi ligner på hverandre, men en stor forskjell mellom kristne og ateister er at kristne tror livet fortsetter etter døden mens ateister tror ikke på noe liv etter døden. For dem er livet bare nå. Agnostikeren tar det som det kommer, kanskje er det et liv etter døden, kanskje ikke (kanskje fins det en høyere makt, kanskje ikke). Agnostikerne velger med andre ord å være passiv til et spørsmål som kan ha med deres evige oppholdssted å gjøre når livet her på jorden er slutt. Hvor denne passiviteten eventuelt kan føre dem, kan man bare undre seg over …

 

Den største forskjellen ligger i hva man relaterer sin trygghet til. Ateisten forankrer denne tryggheten i seg selv og hva man kan utrette/oppnå via seg selv. Den kristne forankrer den både i Gud og i seg selv. Å være forankret i Gud betyr at man er bevisst på at man som kristen har Den Hellige Ånd i seg (1Kor 6:19-20) og har tilgang til den treenige Gud både i Kirken og ellers hvor man måtte ferdes. Å være forankret i seg selv handler om at man er bevisst på at man er et eget menneske som er forskjellig fra alle andre, men en del av menneskeheten. Man tar egne valg og kan relatere disse til egne moralske verdier. For kristne betyr dette at man tar ansvar for eget liv ved å prøve å følge den kristne moral slik Gud har nedfelt den i de ti bud og det dobbelte kjærlighetsbud (om å elske Gud og nesten). Det betyr også at man er bevisst på at det at man i det hele tatt kan tenke, skyldes at Gud, vår Far, holder oss oppe. Vi vet at uten Gud er vi ingenting.

 

Alle, troende eller ikke, forankrer også tryggheten sin i miljøet sitt (sosiale relasjoner; familie, venner, arbeid, dugnad og så videre). Den kristne er gjerne også oppmerksom på hvor mye Jesus var villig til å lide for oss på korset og er takknemlig for dette.

 

Troende mener å stå i en relasjon til Gud. Noen kaller det en personlig relasjon. Dersom man går i kirken på søndagene, så gjør man det ikke fordi man føler seg forpliktet eller er redd for naboen vil

-39-

tenke om en ikke kommer. (Selvsagt kan kulturkristne også gå i kirken grunnet sosial tilhørighet, altså ikke først og fremst fordi de virkelig tror på Jesus Kristus). Tror man, så går man i Kirken fordi man verdsetter den relasjonen man har til Jesus. Å utebli vil for mange føles som et svik, som om man har latt være å gå i bursdagsbesøket til bestevenninnen eller bestevennen.

 

Alle som kaller seg kristne føler det nok ikke slik; som svik å ikke møte opp i kirken. Dette handler om hvor man befinner seg i sin egen trosreise. Noen tror til og med at man aldri behøver å gå i kirken eller en menighet, at det er nok at man tror at Jesus døde for våre synder. Personlig tenker jeg at aktiv og regelmessig kirkegang gir perspektiv på livene våre.

 

Å tro på Jesu frelsende virke er noe annet enn å tro at eplehøsten blir god til våren eller å tro at bestemor kommer på besøk neste helg. Slik jeg ser det (og mange med meg) handler ‘kristen tro’ om hvordan man velger å leve når man først har bekjent at man faktisk tror at Gud sendte sin Sønn for at vi skal bli frelst, om vi så ønsker. Jesus er klar på at vi som kristne skal holde oss på den smale vei (dvs ikke omfavne alt som samfunnet vi ha oss til å omfavne, Matteus 7:13-14). I lignelsen om han som solgte alt han eide for å finne den verdifulle perlen, viser han oss også at vi må ta valg for kunne finne og holde fast på det hellige (Matteus 13:46). Selvsagt behøver du ikke selge alt du eier for å gå på Guds veier, men kanskje det kan være klokt å tenke over hvor mye du vil la materielle goder påvirke livet ditt.

 

Spesielt frikirkelige vil hevde at de har et personlig forhold til Jesus. Den katolske biskopen, Barron, forklarer litt om det med å ha et personlig forhold til Sønnen i en youtube video. Ifølge biskop Barron er ikke Gud bare en distansert gud som har skapt verden. Han er også vår venn her og nå, på en måte høyt hevet og hellig, men likevel så nær, så nær og deltakende i det hverdagslige.

 (.com/watch https://www.youtube?v=MyINwSMAyMk )

 

Vi ser litt på ulike tema som eventuelt kan relateres til kristentroen:

 

Som nevnt er det kristne selvet tilsynelatende ikke så annerledes fra det ateistiske selvet. At den kristne velger å ha tillit til at Gud fins, betyr ikke at den kristne er dummere eller mer uselvstendig enn ateisten. Med «selvet» menes her det bevisste jeg.  Med dette bevisste «jeget» føler og tenker man, undrer seg og vurderer både seg selv og andre, inklusiv Gud.

 

I motsetning til ateisten vil den kristne prøve å praktisere den moral de oppfatter at Gud har lagt ned i dem, ikke nødvendigvis fordi de går på autopilot, men fordi mange gjerne har tenkt grundig gjennom hvorfor Gud har kommet med sine bud og så har man selv valgt å følge disse.

 

Går vi over til å se på personlighetstrekk som for eksempel Selvstendighet vs. Uselvstendighet, så kan slike trekk henge delvis sammen med genetikk og mye sammen med hvordan man er blitt oppdradd.

-40-

Både tillatende og autoritære foreldre får uselvstendige barn i forskjellig grad, mens de autoritative foreldre får både vennligere og mer selvstendige barn (jmf Baumrind 1971). Jeg skal gi en ørliten forklaring på disse oppdragerstilene, slik at det er mulig å skjønne hva de handler om. Bakgrunnen for at jeg fokuserer spesielt på Baumrinds forskning handler om at jeg fra sofakroken leser og hører om lærere sliter med barn som både biter og spytter, hører om økende kriminalitet blant barn og så videre. Dette kan selvsagt ha sammensatte årsaker, men det går også an å tenke noen foreldre som har tatt avstand fra «gammeldags streng» oppdragelse har valgt å ikke sette grenser i det hele tatt. Derfor trenger de kanskje å vite litt om at barn som blir oppdradd i hjem med lite grensesetting, i det ytre faktisk kan minne om de barna som har hatt svært strenge foreldre.

 

«Baumrinds oppdragerstiler» har kommet frem ved at hun observerte foreldrenes ulike måter å oppdra barn på og så ga disse måtene navn. Deretter observerte hun barnas oppførsel. Det dreier seg altså ikke om et eksperiment, men om å observere det som allerede eksisterte og virkningene ulik praksis hadde på barna:

 

De autoritative foreldrene er varme og vennlige, men klare på hvor grensene går. De setter grensene på et nivå som de vet barnet kan makte å forholde seg til. De forklarer hvilke konsekvenser som vil komme dersom viktige regler blir brutt og sørger for at de vet at barnet forstår hvorfor før den og den regel blir bestemt. Disse foreldrene er flinke til å følge opp de konsekvenser de på forhånd har forklart barnet, for eksempel husarrest for aking i bilvegen (som i verste fall kunne drept dem). At barna må være inne noen dager (husarrest) handler om at barnet ikke greide å passe seg selv ute, altså ikke fordi det er slemt eller ond.. Da lærer altså barna at upassende oppførsel gir den konsekvens som mor og far tidligere avtalte med dem og at denne konsekvensen henger sammen med hva de ikke mestret, men som de kan lære seg senere.

 

Den autoritære sørger bare for grenser i form av straff i betydningen «du har vær så god å gjøre som jeg sier» (gjerne juling), mens den tillatende ikke gir noen klare grenser («Det var nå trist at du stjal den sjokoladen på butikken, men jeg er sikker på at du ikke gjør det igjen, ikke sant?»). De sistnevnte barna blir usikre grunnet mangelfulle indre standarder.

 

Jeg tenker at det er viktig at også kristne kjenner til de beskrevne foreldretypene som Diana Baumrind forsket på. Vil man for eksempel ha underkastende barn, så skal man altså oppdra dem autoritært, tenker gjerne noen. Kanskje tenker de at da er man i hvert fall sikret at barna underkaster seg foreldrenes livssyn. Tja, det er ikke sikkert at de forblir der, for de vil kunne underkaste seg hvem som helst som er over dem som følge av en slik oppdragelse. Et annet resultat av den autoritære barneoppdragelsen kan bli at hvis disse barna kommer i lederroller som voksne, så blir de autoritære i sin rolle på jobben eller hvor det nå måtte være. De kan altså bli mennesker det er vanskelig å arbeide under eller ha frivillige oppdrag for. Så kan du spørre om ikke det står i Bibelen at man skal tukte sine barn (Salomos ordspråk 13:24)? Jo, det står det, men ‘tukt’ behøver ikke å være ris på rumpen av en rasende forelder. Hvis barnet har fått beskjed om at det er farlig å gå til vannet fordi det kan drukne og får beskjed om at det vil bli holdt inne noen dager hvis det ikke klarer å passe på dette selv, så opplever

-41-

det at foreldrene holder ord og at konsekvensen kommer som avtalt dersom det går til vannet. Neste gang det begynner å nærme seg det forbudte vannet, vil det huske at det ble holdt inne og kanskje snu før det kommer frem til vannet. Eller kanskje må de erfare dette noen ganger før de skjønner sammenhengen.

 

Da jeg leste om disse foreldrestilene vedrørende oppdragelse som ikke-troende student, fant jeg dem interessante og håpet mange foreldre kom til å lære om dem. Som kristen i mange år kan jeg ikke la være å undre meg over at forskeren fant sammenheng mellom det å bli vennlig forklart at gjør du slik eller slik, så kommer følgende konsekvens. Det var jo akkurat dette Gud gjorde i forhold til Adam og Eva. De ble vennlig forklart at spiste de av treet Gud ikke ville de skulle spise av, så ville konsekvensen være døden. Vi vet hva som skjedde.

 

Både barn av ateister og barn av kristne kan oppleve å vokse opp i hjem som er preget av en av de nevnte typene for oppdragelse eller eventuelt en kombinasjon. Dette vil altså kunne prege dem når de blir voksne i samspill med deres genetiske arv (temperament oa). Videre vokser en god del barn opp under rus, vannskjøtsel, dårlig økonomi osv. Selvsagt blir vanskelige barndomsopplevelser med i bagasjen videre. Vanskelige barndomsopplevelser må gjerne bearbeides før man kan ta alvorlige valg i eget liv.

 

Uansett hvilken type hjem man er oppdradd i, så må man en eller annen gang i voksen alder ta et aktivt valg om man vil tilhøre Gud eller ikke. Hvis for eksempel den autoritære forelderen har truet barnet med straff fra Gud, må barnet, når det blir voksent, lære seg å se forskjell på hva som er fra Gud og hva som er gamle indre truende «foreldrestemmer», slik at det skjønner at disse gamle indre stemmene ikke er Guds stemme. Omvendt kan vi si at der deler av familien åpenlyst har rakket ned på kristne, kan man ha «indre foreldrestemmer» som forteller en at dersom man blir kristen, så er man virkelig latterlig. Også her må man, hvis man tenker at det er fornuftig å tro på Gud, ta et oppgjør med disse «indre stemmene» og våge å stå for kristentroen, om man så ønsker. Det handler om å få øye på den kjærlige Gud og samtidig forstå at Gud ønsker at alle skal bli frelst, men at han tvinger ingen. Man må selv ta ansvar for å leve etter Guds vilje uavhengig av hvordan barndommen var.

 

Hvis man bestemmer seg for at man kun vil akseptere det som kan vitenskapelig bevises, så er neppe troen på Gud et alternativ. Men man kan saktens spørre: Hvor kom ideen fra om at man ikke kan tro på noe som ikke kan bevises. Var det påvirkning fra samtaler i barndomshjemmet? Var det opplæringen på skolen? Var det samfunnets holdninger til det ene og det annet slik man har forstått dem?

 

Et lite ankepunkt med hensyn til det som kan vitenskapelig bevises i forhold til kristentroen finner vi relativt nylige indirekte beviser i et av de eukaristiske mirakler hvor den konsekrerte hostien forvandler seg til virkelig kjøtt. Jeg kaller dem indirekte bevis sett fra ett vitenskapelig ståsted, ikke fordi jeg tviler på at slike endringer faktisk har skjedd på mirakuløst vis, men fordi disse miraklene ikke har skjedd etter 100% vitenskapelig metodikk.

-42-

En undersøkelse fant sted i Italia i 1970-71 og delvis i 1980 og ble utført av Prof. Odoardo Linoli, eminent Professor in Anatomy and Pathological Histology and in Chemistry and Clinical Microscopy.  Han var assistert av Prof. Ruggero Bertelli ved «the University of Siena». Disse utførte undersøkelser på en en konsekrert hosti fra en liten italiensk kirke i Lanciano fra det åttende århudrede. En konskrert hosti er et stykke brød (hosti) som har blitt forvandlet til kjøtt under katolsk messefeiring i det presten uttalte ordene: «Dette er mitt legeme som gis for dere. Dette er mitt blod ….» Den katolske kirke tror at slik forvandling skjer i hver eneste messefeiring, dvs hver eneste Gudstjeneste, men vanligvis er forvandlingen skjult for våre øyne. Hostien ser fortsatt ut som en hosti og vinen ser fortsatt ut som vin.

 

Vitenskapsfolkene fant at kjøttet var ordentlig kjøtt, - at blodet var ordentlig blod, - at kjøttet kom fra den menneskelige rase og hadde sammen struktur som hjertet. Man fant også at blodtypen var AB som på lik-kledet fra Torino.

 

Om du er interessert i få vite mer om dette, så kan du bare google ‘eukaristiske mirakler’ eller ‘‘eucaristic miracles’ eller kanskje ta en titt på den unge helgenen, Carlo Acutis, sin hjemmeside. Han døde bare 15 år gammel, men hadde allerede rukket å lage en oversikt over eukaristiske mirakler (nattverds mirakler). https://www.carloacutis.com/en/association/mostra-miracoli-eucaristici

 

Når det gjelder lik-kledet fra Torino, som skal ha omsluttet Jesu døde legeme, så har det i nyere tid blitt gjort spesielle oppdagelser vedrørende DNA-et til personen som var svøpt i det. Jeg anbefaler å søke på Youtube. Der finner man videoer som tar for seg at deler av DNA-et tilhørte utdødde mennesketyper. Noen kaller det utenomjordisk opphav. Hvis du er interessert, sjekk selv og tenk deg om. Uansett hva du måtte tenke, så er det verken blodtype eller DNA-profil som 100% bør bestemme ditt valg om å tro eller ikke tro, men i stedet om du finner historien om Jesu død, oppstandelse og himmelfart troverdige (hva har tidsvitnene fortalt?).

 

Fra eventuelle mirakler over til noen misforståelser som jeg ha har merket meg hos enkelte kritikere av kristentroen, nemlig dette med «Guds strenghet».

 

Man kan finne mange eksempler i det gamle testamentet som kan gi inntrykk av at Gud er streng og hevngjerrig. Noen få eksempler: Jeg følte meg ganske motløs da jeg leste om Jeftas løfte til Gud dersom han vant over motstanderne (Dom 11:30-39). Han lovde nemlig å ofre det første mennesket han traff hjemme, på et alter for Gud, etter denne seieren-. Det første mennesket han traff var sin egen datter. Fr. Mike Smitz forklarer i podkasten «The Bible in a Year» at dette er et eksempel på at man tillegger Gud hensikter og ønsker han ikke har. Gud ønsket ikke menneskeofring. Jefta tok feil, da han trodde han var forpliktet til å holde et løfte han burde forstått at Gud ikke ville sette pris på. (Dette skjedde etter at de ti bud var gitt og har ingen ting å gjøre med at Abraham ble satt på prøve i forhold til eventuell ofring av Isak. Isaks ofring ble avbrutt av Gud og var et bilde på den fremtidige selvofring da Jesus skulle gi seg selv for våre synder. Abraham fikk den gang en bukk av Gud til å ofre i stedet for Isak).

-43-

Et annet eksempel: Moses sa til dommerne i Israel: «Hver av dere skal drepe dem av mennene deres som har holdt seg til Baal-Peor.» (4.Mos 25:5)

 

Det er Moses som sier dette etter påbud fra Gud. Det må nå bety at Gud er streng eller hevngjerrig eller? Guddommelig vrede er noe annet enn menneskelig vrede. Gud handler ikke i affekt. Selv om det Gud sa høres sterkt ut, så var de blitt advart på forhånd. Gud hadde i de ti bud gitt beskjed om at om de ville være hans, så kunne de ikke ha andre guder enn Ham (israelittene begynte å tilbe Baal-guder). De hadde også drevet hor som heller ikke er riktig i følge de ti bud. Men kunne ikke Gud latt dem leve selv om de hadde syndet? Når det spørsmålet stilles, bør man også stille spørsmål ved hvor man var i frelseshistorien på det aktuelle tidspunktet dette hendte? Gud hadde en plan henimot Frelserens komme og tok bort de ulydige. Hvis hele Israel og Judea hadde begynt å dyrke Baal-guder, ville ikke det jødiske samfunnet som Jesus ble født i senere kunne fungere som ramme rundt hans liv. Jesus ble født av en jødisk kvinne, Maria. Han vokste med jødiske skikker og høytider.

 

Vi lever ca 2000 år etter Jesu fødsel, virke, død og oppstandelse. Den nye pakt er virksom. Vi lever til vi dør en naturlig død (med mindre vi er tilhengere av eutanasi som det ikke er belegg for i Bibelen). Deretter havner vi enten himmelen i eller i helvetet ifølge klassisk kristen tro. (Jeg går ikke in på den katolske kirkes lære om purgatoriet her. Den som er i purgatoriet (purgatorisk tilstand) er på vei til den evige himmelske lykke, så det får holde å vise til himmel og helvetet som to mulige utganger på livet).

 

Men det er da virkelig slemt av Gud og sende noen til helvetet, er det ikke? Gud sender ingen til helvetet. De som vil ha samfunn med den treenige Gud, lever i henhold til sin forståelse og kommer til himmelen. Om man omvender seg på sin 18 års dag eller på sin 80 års dag har ingen innvirkning på om man ender opp i den lovede himmel i evig samvær med Gud og andre kristne.

 

Jeg vil dog ikke anbefale noen med å vente med omvendelsen fordi jeg skjønner ikke hvordan en slik «omvendelse» på dødsleiet kan være ekte. Omvendelser skjer gjerne etter at man har lest seg opp på temaet og kommet til tro. Den som roper på Gud av redsel i dødsøyeblikket, er trolig ekte fordi man er redd for å havne i det helvetet man har hørt om. Et slikt rop er faktisk en innrømmelse av at man dypt, dypt inne i dypet av sitt indre endelig har erkjent at Gud fins sammen med de to utganger. Gud tar nok dette skriket om å få være sammen med ham og alle de troende på alvor. Det er dog viktig å huske på at man kan ikke vite når man dør. Man kan for eksempel dø under søvn eller kjøre utfor et stup på ski og brekke nakken. Man får da ikke tid til å si: «Tilgi meg Gud, jeg vil tilhøre deg» før døden er et faktum. Man sender seg selv til helvetet dersom man standhaftig holder fast på at man ikke vil tro på Gud helt inn i dødsøyeblikket. Gud respekterer valgfriheten og sender ingen til himmelen som ikke ønsker det. Poenget er

-44-

imidlertid at man må ta et aktivt valg. Å ikke velge er et passivt «Nei, vil ikke velge». Enten tror man eller så gjør man det ikke.

 

Enda et annet eksempel: «Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå gjennom Egypt. Da skal alle førstefødte i Egypt dø, fra den førstefødte hos farao som sitter på sin trone, til den førstefødte hos slavekvinnen som står bak kvernen, og alle førstefødte dyr i buskapen (…)» (2.Mos 11:4-5). «Så grusomt av Gud å behandle egypterne slik», vil nok noen si. Farao hadde allerede fått mange sjanser til å la israelittene gå. Igjen er det er spørsmål om hvor vi er i frelseshistorien. Blodet på dørstolpene i husene til israelittene beskyttet dem slik Jesu blod senere skulle komme til å beskytte oss alle hvis vi vil (troen, nattverden). Vi også får våre sjanser til å la avgudsdyrkelse gå. Avgudsdyrkelse kan være alt fra stadig klatring i karrierestigen på bekostning av Gud (det er ikke galt å søke seg nye jobber og få nye kvalifikasjoner, dersom man har kapasitet til det, men dersom det går på bekostning av forholdet til Gud og nesten, blir det det), - til å absolutt å skulle ha siste skrik i bilmodell (heller ikke dette er synd dersom det ikke går på bekostning av forholdet til Gud og nesten, med unntak av at vi også bør tenke på miljøet), - til alltid å måtte vise seg frem i dyre klær, alltid må ha de mest kostbare ferier osv. Alt kan bli avguder om man glemmer hvem som er den egentlige Gud. I eksemplet med de førstefødte egyptere som skulle dø skjedde altså dette etter synd mot Gud. Bare det å gjøre seg selv til Gud, slik Farao trodde om seg selv, er en synd. Men alle de uskyldige da, de som var fattige og ikke hadde noe som helst å gjøre med Faraos tilbakeholdelse av israelittene hvorfor måtte de dø? De var jo opplært i den troen de hadde og visste ikke om noe annet. Hvis noen døde forgjeves, så antar jeg at Gud vil reise ham eller henne opp igjen på den ytterste dag. Da er de likevel ikke livet tapt.

«Den som gjør ondt, lytter til onde tunger, løgneren hører på skadelig snakk.» (Salomos ordspr. 17:4). Her pekes det på onde mennesker, men er virkelig noen mennesker «hel-onde»? Nei, vi tror ikke det, gjør vi vel? Derimot kan vi si at mennesker som gjør ondt (baktaler, lyver, stjeler …) og liker det dvs motsatt av å skamme seg, vil etter som tiden går få vaner som gjør det mer og mer sannsynlig at dette mennesket vil fortsette å handle på de måter som Gud har omtalt som onde (altså motsetter seg de ti bud og kjærligheten til Gud og nesten). Det er altså Gud, vårt opphav, slik mange kristne ser det, som definerer hva som er godt og hva som ikke er det. Gud er ikke relativ. Det som ikke er av det gode blir dermed ondt. Det var jo nettopp dette konflikten i Edens hage dreide seg om. Gud hadde satt grenser, djevelen fristet og Adam og Eva lot seg lure til å tro på en annen sannhet enn den Gud hadde gitt. Resultatet kjenner vi. Døden kom inn i bildet. Jeg tenker at det er forståelig at mange av nåtidens mennesker tenker at «ting» er relative og at man kan velge selv hva som er bra og mindre bra, men det er ikke klokt med tanke på evigheten. Da jeg var på vei i min konverteringsprosess måtte jeg jobbe litt med disse problemstillingene. Jeg skulle jo love å holde meg til den katolske kirkes lære under opptakelsen i Kirken. Å lyve foran alteret er ikke i tråd med hvem jeg er. Kanskje må du også jobbe litt med deg selv hvis du vil bli kristen, sjekke ut om du har skaffet deg verdier og holdninger som egentlig ikke passer sammen med troen på en Skaper?

 

Å ha klart for seg at noen handlinger er gode mens andre er onde er altså en del av det å være en kristen, tenker jeg. Det er derfor man ikke bør følge sine venner i ett og alt. Men å mase til

-45-

andre i tide og «utide» om at de er på veg til helvetet er dog ikke en god pedagogisk fremgangsmåte. Det fører bare til at de lukker ørene. Da har du heller ikke hjulpet dem. Vis heller at du er stolt av troen din (om du har den) og prøv å leve så godt du kan. Da kan kanskje noen se deg som et forbilde de får lyst å ligne litt på.

Selvsagt kan det forekomme situasjoner hvor det kjennes vanskelig å definere helt klart for seg selv hva som er Guds vilje. Tar man tiden til hjelp og samtidig løfter problemet opp til Gud, så finner man nok etter hvert et svar man kan leve med.

 

De kristne psykologene Jones og Butman fremhever kognitiv terapi (CBT) som mest i tråd med kristne prinsipper i forhold til andre psykologiske teorier, samt vektlegger sosial læring (Bandura & Michell) via gode modeller som viktige bidrag til god psykisk helse. Uten at vi skjenker det en tanke kan vi altså finne igjen bibelske prinsipper i moderne psykologi.

 

Dagens unge vokser opp med et utall av mulige verdier. Alt synes relativt. På den måten blir det vanskelig for unge å relatere seg til hvordan de vil bygge egne verdisystemer. Det blir nesten litt «velg selv og bygg din egen moral. Dét er naturlig å tenke slik når man beveger seg fra ungdomstid til voksent liv. Man skal tross alt bli egne selvstendige mennesker og ikke en kopi av mor og far. For å finne egne verdier som sitter som gode rammer rundt egne liv trenger man å ha vært omgitt av gode forbilder. Har man lært at Gud dømmer en til helvetet for å ha sagt/gjort slik eller sånn, så virker gjerne ikke kristendommen så tiltrekkende. Har man derimot lært om både helvetet som en mulig utgang på livet samtidig som man lærte om Guds nåde og Guds tilgivelse når vi ramler ut av våre gode fortsetter og deretter ber om tilgivelse, så har vi fått et mildere og mer sannferdig bilde av hvem Gud er. Joda, muligheten for fortapelse fins, men for den som oppriktig ønsker å leve i tråd med Guds bud og som ber om tilgivelse etter å ha syndet, er nok den muligheten mer å regne mikroskopisk enn som en realitet.

 

Men er det ikke urettferdig at de som for eksempel vokste opp med foreldre som var ustabile og drikkfeldige, skal stille så mye dårligere enn de som har fått lagt ned i seg en grunnleggende trygghet? Er det virkelig sant at Gud gir disse barna en fair sjanse? Utrygghet og manglende faste indre standarder, som kan bli resultatet av en slik oppvekst, er nok Gud klar over. Med terapi kan disse menneskene bygges opp. Om de i tillegg vil bruke bønnen som middel til å samtale med Gud om livet og om moralske standarder, så gjør de ikke det forgjeves. Ikke et eneste menneske er uteglemt av Gud, men hvert eneste menneske må selv søke Gud om det ønsker å gå på den kristne vei. Det er ikke alltid like lett har vi sett, men når er egentlig livet lett; når vi er på ferie og soler oss ved sjøen eller sitter på en fjelltopp og nyter naturen? Ja, kanskje akkurat, da, men så dør ens elskede, et barn, ens bestemor osv. Tankeløse menneske setter ut løgn om en og så står man plutselig i en situasjon hvor man har det vondt grunnet baksnakkelser. Man får beskjed om at man lider av en dødelig sykdom. I slike situasjoner koster det å takke Gud for hver eneste nye dag. Gud har likevel ikke glemt oss når vi har det vanskelig. «Men den som holder ut til enden, skal bli frelst», sier Jesus (Mat 24:13). Et annet sted sier han: «Den

-46-

som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel» (Luk 14:27). Man må altså lære seg å stå i motgang og selvsagt be om Guds hjelp til å holde ut. Terapi vil kunne hjelpe, men så spørs det hvor flinke vi er som samfunn til å huske på at det fins mennesker som har det så vanskelig at uten et godt utbygd terapitilbud, så ikke bare var livet deres utrolig vanskelig; det kan forbli slik. Det er vårt alles ansvar å huske på dette når vi går til valgurnene. Noen mennesker vil kunne klare seg med kortvarig hjelp i kombinasjon med andre tiltak, mens andre trenger mer. I denne sammenheng er det viktig at faglig kunnskap får bestemme og ikke økonomisk trange rammer. For hva skal vel lidende personer med en terapi som avsluttes før den er ferdig? Jeg nevner dette i forbindelse med nestekjælighetsbudet.

 

Å være kristen kan koste. Det er i denne sammenheng viktig å huske på at de som ser ut som de lever helt bekymringsfrie liv, kanskje ikke gjør det likevel. For eksempel er det ikke sikkert at det tilsynelatende lykkelige paret forteller om alle sine tretter på soverommet … For alt du vet, kan de ha kranglet hele natten før de ligger på kne og ber i kirken neste dag. Du tenker gjerne på dette som fromhet når du ser dem, og det er for så vidt rett (siden de kontakter Gud), men du ser ikke smerten de gir til Gud. Du hører ikke den indre fortvilelsen og bønnen om at Gud må hjelpe dem til å få det bedre.

 

Nå er det ikke sikkert at det sekulære livet uten Gud er en «dans på roser» heller. Det å stadig skulle leve etter samfunnets skjønnhetsidealer, alltid være oppdatert på de siste nyhetene, flakse rundt fra den ene sekulære begivenheten etter den andre, «alltid» være klar til en «one night stand» når kveldens fest er slutt (hvis det er det man ønsker seg), er gjerne ikke så enkelt det heller.

 

Den katolske tanken med hensyn til lidelse er at man kan forene sin smerte med Kristi smerte. Ved å løfte sin smerte opp til Gud i bønn, forenes den med Jesu smerte på korset. Ingen kjenner smerte så godt som Jesus. Dette betyr ikke at Jesu ene offer på korset ikke var nok, men at han gir oss lov til å lide med de gangene vi er i lidelse. Vi får være med å dra båten sammen. I et slikt perspektiv blir lidelsen noe som Gud kan bruke til hjelp for andre, kanskje en av dine nærmeste. Den er ikke forgjeves. Den kommer til nytte. At egen lidelse kan få lov å virke sammen med Jesu ene lidelse på korset, betyr ikke at Gud trenger disse, men at han gjør noe godt ut av det som er vondt for oss. Da jeg lærte om dette i sin tid, tenkte jeg: «Dette skulle jeg ha visst da jeg gikk til skoletannlegen de første skoleårene. Tenk så mye lettere det ville vært å tro at smerten var til nytte!». Man hadde ikke vannbor hos tannlegen den gangen, så å gå til tannlegen kunne være en svært svært smertefull opplevelse. Man skal dog være forsiktig med å overse andres smerte og tro at de bare kan ha det slik fordi Gud kan bruke deres smerte … Vi er alle kalt til å vise nestekjærlighet, altså til å se andres smerte og å da tilby vår hjelp om vi har mulighet til å hjelpe. (De som har mye luthersk bagasje med seg, når de leser dette, syns sikkert det er rart at vi kan få lov å hjelpe til, når Jesu ene offer på korset var nok (katolikker også tror også på det ene offeret), men vi får lære å akseptere hverandre som Jesus-troende med forskjellig praksis. Det fins «ting» jeg syns er rart i andre menigheters praksis også, men jeg aksepterer altså at de praktiserer slik de gjør).

 

-47-

Hvis du sier JA-TAKK til Gud, så er det ikke noe lettere liv du går til enn om du sier NEI-TAKK. Det letteste, her og nå, er kanskje å leve som alle andre i dette sekulære landet, men spørsmålet er om det er klokt? Du vet ikke når du skal dø eller om Gud vil gi deg en sjanse akkurat i dødsøyeblikket, slik han ga den ene røveren på korset. Har du bevisst takket nei til å være i samfunn med Gud i dette livet, må du nesten forvente at Gud tar ditt nei på alvor og lukker himmelporten etter ditt eget ønske.