FORSIDE MED BOKTITTEL

 

                                            Er det sant

                at man ikke kan tro på Gud

                    dersom man også

                er vitenskapelig anlagt?             

 

­­­          

               Noen betraktninger omkring det å kunne være kristen

                                 i en tid da mange påstår at man kan ikke kan forene

                                  den kristne tro med det å være interessert i vitenskap.

                                                         

                                                            av                   

                                       Benthe Nilsen Haukås

                                       Psykolog (akademiker) og kristen/katolikk 

INNHOLDSFORTEGNELSE

 

 En stor takk til den presten som har tatt seg tid til å gå gjennom blant annet bibelreferansene jeg gir!

 

 

 

 

 

 

01 – Forord                                                                                        i

02 – Litt om forfatterens barndom i kristne omgivelser.                     ii

1 – Hva bygger egentlig kristendommen på?                                     9

2 – Guds pakter med menneskene.                                                  14

3 – Kort om andre religioner.                                                             27

4 - Jesus fra Nasaret, jødenes konge og vår alles Frelser.               29

5 – Hvordan leve som kristen i Norge?                                              37

6 – Forskjellige kristne syn på begreper vi møter i nåtiden.               48

7 – Hva ateistene tror om Kristendommen?                                       58

8 – Oppsummering og avslutning.                                                      62

 

 

 

01 – Forord.

 

 

 

Det at jeg er psykolog betyr ikke at dette heftet gir mange psykologiske forklaringer. Jeg skriver det en hvilken som helst troende akademiker kunne ha skrevet uavhengig av hvilket fag vedkommende studerte. En og annen gang kommer jeg så vidt bort i psykologien. Jeg forteller litt om oppdragerstiler som kan gi forskjellig utslag hos barn. Også kristne må kunne tenke gjennom om oppdragelsen de gir vil være bra for barnet på lang sikt. Jeg kommer med en moralsk vurdering av hvor dårlig man behandlet den ugifte moren i en tid da nesten alle var kristne. Dette har jeg tillat meg fordi kristendommens hovedbudskap er at man kan bli frelst om man elsker Gud og nesten. Det står ingen steder i Bibelen at man skal erte og plage den som en gang falt i synden. Jeg kunne like så godt ha skrevet om fornorskningen av samene eller behandlingen av romfolket tidligere. Innen kristentroen er det vanlig å tenke at det kommer en dommens dag hvor man skal stå ansvarlig for hvordan man har levd livet sitt. Som troende er man forpliktet på eget liv denne dagen, ikke på alle andres. Man får ikke kredit hos Gud for å ha plaget andre over tid fordi de levde på en annen måte enn man selv syntes var rett. Også i våre dager kan man finne en og annen kristen som tror de er så mye bedre enn alle andre. (Slike mennesker fins for øvrig også i ikke-kristne settinger). Personlig trives jeg ikke blant slike. Som nye kristne, om det er kristne dere velger å bli, kan det være greit å vite at disse «jeg er prektigere enn deg kristne» kan finnes, selv om temaene kanskje er annerledes i våre dager enn de en gang var, så slipper man å bli forskrekket når man treffer på dem.

 

Noen vil kanskje tenke at jeg gir for mange katolske referanser. De som eventuelt måtte føle det slik får google seg frem til ikke katolske bøker om samme tema når de er ferdige med dette heftet. Jeg har ikke tatt mål av meg til å skrive en Masteroppgave om kristendom, så jeg bruker de bøkene jeg har i bokhyllen som referanser. Målet mitt er ikke å gjøre leseren til katolikk, men å hjelpe dem som ikke helt våger å tro på det kristne budskapet i veg, slik at de selv kan søke Gud, be og lese de bøker de selv måtte ønske. Katolske temaer som skjærsilden (purgatoriet), Maria og helgener blir ikke behandlet i dette heftet. Dette er ment som en rimelelig forståelig innføring i hvorfor det kan være fornuftig å tro det kristne budskapet som er mitt anliggende.

 

Siden de som er unge i dag har vokst opp med mobilen i lommen, så gir jeg litt historie fra min egen kristne oppvekst. Mange som selv vokste opp før mobilens tid vil sikkert kunne kjenne seg igjen i min beskrivelse enten de er troende per i dag eller ikke. De som er unge i dag bør få en mulighet til å skjønne hvor alminnelige vi følte oss, vi som vokste opp blant alminnelige kristne den gang alle følte det naturlig å gå på skolegudstjeneste til jul.

 

ii

Heftet er altså blitt til med tanke på deg som lurer på om det kanskje fins noe mer enn det empirisk forskning av i dag kan bevise? Det første svaret som faller meg inn er «Ja, selvfølgelig. Det vi vet vitenskapelig i dag kan eventuelt bli påvist feil i morgen og en ny «sannhet» bevises». Det har ikke alltid vært et slikt strengt skille mellom tro og vitenskap som vår sekulære tid legger opp til. Ved klostrene ble det for eksempel lagt ned mye arbeid i studier og oversettelser av ulike skrifter. De første europeiske universitetene ble grunnlagt av kristne (katolikker). Først på 1700 tallet begynte noen personer å rope opp om at Gud var unødvendig for forståelse av hvordan ulike aspekter ved livet og verden henger sammen. Kanskje de ønsket seg fri fra overholdelse av det de opplevde som kristendommens påbud? Hvem vet?

 

Det at noen mennesker både tror på Gud og også er akademikere er selvsagt ikke noe bevis på at Gud fins. Det er derimot et tegn på at ikke alle mennesker med akademisk grad aksepterer at det er naivt og dumt å tro på Gud. Vitenskapen kan kun forholde seg til det naturlige. Det som er overnaturlig har man ikke metoder for å undersøke og får det neppe noen gang heller. Der ligger altså en bred problemstilling: Kan det tenkes at det fins noe som vitenskapen ikke kan forske på fordi det er utilgjengelig for vitenskapen?

 

Midt i vår sekulære verden fins det altså fortsatt søkende mennesker som tumler med spørsmålene om det muligens kan finnes noe overnaturlig. Det er disse menneskene jeg ønsker å gi en hjelpende hånd ved å skrive dette heftet..

 

Velger du til slutt Gud, så må du velge veien videre selv sammen med Gud i bønn. Det er i bønnen du formidler din tro og tvil til Gud og det er igjennom bønnen du kan be Gud om hjelp om du så ønsker. Jeg har latt meg fortelle at dersom man virkelig ønsker hjelp av Gud til å finne en kristen sti å traske langs, så bør ønsket være rotfestet i et inderlig ønske om å ville gå på Guds vei. Det går likevel godt an å begynne med noe enklere, for eksempel slik som dette: «Gud, om du fins så må jeg si at jeg føler meg så usikker på dette med om du virkelig fins. Mor tror, men går aldri i kirken. Far tror ikke. Tante Magda, derimot, tror og er superkjedelig og fryktelig dominerende, men jeg har truffet noen svært hyggelige kollegaer som er helt vanlige, men likevel kristne. Så jeg lurer bare og prøver denne bønnen for å finne ut om kristendommen kanskje kan passe for meg. Vil du hjelpe meg fremover?». En lignende bønn fra din egen virkelighet er en ærlig bønn som begynner akkurat der du er, verken mer eller mindre.

 

Bruk gjerne de ti bud som en ramme om bønnene dine. Med å bruke de ti bud som ramme mener jeg at du daglig prøver å tenke over innholdet i budene, for eksempel om du bagatelliserer løgn, baksnakkelser, tyveri også videre. Det du har gjort i fortiden kan du ikke endre, men du kan begynne i dag med å søke et tettere forhold til Gud. Ender du opp som kristen, vil du en dag også få hjelp til å be om tilgivelse fra det du en gang ikke skjønte var syndig. Ta den tiden du trenger! Jeg har videre latt meg fortelle at den første tiden man begynner å be oftere og oftere eller som nybegynner, jo oftere og oftere vil tvilen melde seg. Dette gir seg gjerne etter hvert om man bare holder frem med sine bønner.

 

iii

For meg passer det best å skrive som om leseren og jeg sitter i samme rom og har en samtale om tro. Noen vil like den stilen, mens andre kanskje vil oppleve det som om jeg holder en forelesing for dem. Vi er alle forskjellige … Er du blant dem som kunne ønsket en annen stil, så håper jeg at du i alle fall holder ut til heftets slutt. Jeg gir svar på spørsmål etter hvert, det vil si forklarer rundt emner som noen kanskje finner problematiske.

 

Å snakke direkte til mennesker fra ulike aldersgrupper er ikke lett fordi konteksten rundt den tid dere har vokst opp i er forskjellig. Det er heller ikke lett å skrive noe som når frem til både den høyt utdannede og den som knapt har noen utdanning. Som lesere stiller dere altså med forskjellige kulturelle briller og forskjellig ballast. Det er ikke til å unngå at noen lesere vil finne det jeg skriver litt for lett, mens andre kanskje finner det noe vanskelig. Her må du som leser kunne være åpen for å se at forfatteren prøver å nå ulike mennesker som står på ulike ståsteder. Det er umulig å tilfredsstille alle gjennom hele heftet. Jeg tenker meg at egentlig så skriver jeg som kristent medmenneske til andre medmennesker om det hverdagslige innen en kristen ramme.

 

Utgangspunktet mitt er altså ikke å gi deg en opplevelse av at du via det jeg skriver blir ledet til alle svarene, men å vekke din egen nysgjerrighet, - gi deg et rimelig ordnet startsted fra der du står i dag til å kunne tenke omkring de spørsmålene du kanskje strever med i forbindelse med tro eller ikke-tro, eller kanskje være en slags «likeperson» om du vil: En likeperson er en person som har gått et stykke på veien og som blir med deg et stykke videre i forhold til din egen trosreise via dette heftet.

 

Begrepet ‘likeperson’ brukes i dagligtalen om en person som lider av og har erfaring med en spesiell sykdom, for eksempel diabetes, leddsykdom, kreft mm. Likepersonen kan gå deler av veien sammen med den som nettopp har fått samme sykdom; kan fortelle hvordan det er uten å påtvinge sin egen vei. I kristne termer sies det at Kirken er et sykehus for syndere. Siden vi alle er syndere (det vil si gjør og tenker «ting» som ikke er helt i tråd med den kristne lære), er det gjerne ikke så dumt å tenke i termen ‘likeperson’ …

 

Det har opptatt meg at mange ikke-kristne ser ut til å mene at kristne er moralistiske lyseslukkere som lever i sin egen avsondrede verden. Jeg klarer ikke å se min egen kristne oppvekst i et slikt lys og vil derfor gi dere noen glimt fra den; en alminnelig kristen oppvekst slik den forekom i mange norske kristne hjem før den begynnende avkristningen av Norge. Joda, selvsagt møtte jeg «lyseslukkere» på min veg også, om jeg skal få kalle dem det. De opptrådde i tråd med den gren av kristendommen de satt på og begrepet ‘lyseslukkere’ blir egentlig noe tilslørende for disse.

 

Norge var 100% katolsk frem til reformasjonen, som ble påtvunget folket av danskekongen mot folkets vilje. Det som etter hvert kom til å stå for majoriteten av norsk kristenhet ble ‘Den norske kirke’, mens Indremisjonen og andre grupper kanskje representerte mer av «folkekristendommen» som vi fant i bedehusene. Alle grupperinger, enten de er sekulære eller religiøse har normer for hva som er akseptert og hva som ikke er det. Det er når mennesker med slike ulike normer møtes at det hos noen

iv

kan oppstå et behov for å merkelappsette den andre: «Den og den er for streng, for slapp, for krevende for liten, for stor» sett med egen kulturs øyne. Dét handler oftest om uvitenhet. Med kunnskap om den kulturen man ser på, skulle det ikke være så vanskelig å sette seg inn i andre menneskers tro.

 

Før vi går videre, har jeg lyst å minne om at både kristne og mennesker med annen religion, samt de som ikke tror på noen gud har rettigheter nedfelt i Menneskerettighetenes artikkel 18: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer». Artikkel 2 i Menneskerettighetserklæringen omhandler at vi ikke skal forskjellsbehandles enten vi tror på Gud eller ikke, eller grunnet rase, hudfarge, kjønn, seksualitet, sosial opprinnelse mm.

 

La oss gå videre til min egen kristne oppvekst.

02 – Litt om forfatteren.

 

-1-

 

Jeg ble født tidlig på 50-tallet, vokste opp i et såkalt «kristent hjem» og trodde at alle mennesker var kristne. Dessuten ble de kristne verdiene forsterket gjennom skoletiden hvor vi hadde kristendom på timeplanen. «Et såkalt kristent hjem» betyr her at vi hadde kristne verdier, ikke at vi var så prektige. Vi lærte aftenbønn og bordbønn, men disse aktivitetene forsvant da vi ble eldre. Jeg husker at farmor ofte hadde Bibelen oppslått i stuen, men vi diskuterte aldri kristentroen. Den oppslåtte Bibelen var bare vitnesbyrdet om hennes tro. Det var frivillig om vi ville ta hennes eksempel eller ikke. Hos det andre settet med besteforeldre sto alltid radioen på hver søndag i kirketiden. Det var lang vei til kirke og dessuten måtte vi i båt over et stort åpent havstykke. Derfor var radioen å foretrekke. Under gudstjenesten i radioen skulle det være helt stille. Dessuten var det forbudt å «arbeide» på søndag. Det betød at mine hobbyer med hensyn til sying og andre «ting» ikke var tillatt på landet om sommeren fordi besteforeldrene mine drev et typisk lite vestlandsgårdsbruk ved kysten, kombinert fiske- og gårdsdrift.  Jeg reagerer når noen i våre dager sier at dette (forbudet mot syingen) var strengt. Når man sier slikt, så har man problemer med å leve seg inn i de samfunnsforholdene som Vestlandsgårdsbruk ved kysten var en del av. Her hadde de spunnet og kardet selv. Strikking og sying var arbeid, ikke hobbyer. Min oldemor som døde da jeg var åtte år pleide fortsatt å sitte ved rokken da jeg var barn. Når strikking og sying er arbeid, så lærer man selvsagt barnebarna at man ikke skal arbeide om søndagen. Vi har jo fått overlevert budet om å holde hviledagen hellig. Jeg hadde ingen problemer med det. Jeg var jo en del av en sosial kontekst som hadde sine regler, slik alle sosiale settinger har. I byen kunne jeg derimot brodere mine små barnesting så mye jeg lystet på alle ukedager. Mor var blitt et moderne menneske og forsto seg på at hobbyer ikke var arbeid. Og OK var det. En regel her og en annen der. Et barnesinn tåler at ikke alle er make.

 

Jeg husker ingen bønnesamlinger i hjemmet, verken på landet eller i barndomshjemmet. De holdt seg til budskapet om å be i «sitt lønnkammer», det vil si å be for seg selv (Matteus 6:6). Man skulle ikke vise seg frem som en som var bedre enn andre fordi man ba så og så og så ofte. Derimot husker jeg at det ble forventet at jeg, åtte år gammel, skulle «lese for maten» i min oldemors begravelse hvor det var mange gjester, det vil si å be bordvers før man spiste. Å spise uten å ønske Guds velsignelse over måltidet var utenkelig. Maten var tross alt skapt av Gud.

 

Krøkes tidlig den som god krok skal bli. Selvsagt står man sammen med familien i sorgen, retter ryggen og hever nakken slik at stemmen bærer selv om det er mange som hører på.

 

Hva besto så disse kristne verdiene i annet enn å være stille under «preiken» på radioen klokken 11:00 på søndager i sommerferien? Vi hadde det til felles at vi trodde at det fantes et overordnet «vesen» som hadde skapt oss og at dette overnaturlige vesenet hadde sendt sin sønn for å bøte for våre synder. Vi var ikke så opptatt av Synder med stor S i min slekt. Vi trodde på Gud og utledet våre verdier på den bakgrunn. Fra slekt til slekt ble budskapet overgitt og praktisert, som for eksempel de ti bud. Vi trodde at livet fortsatte etter døden slik den kristne lære lærer oss. Vi skulle altså være sammen til evig tid hos Gud.

-2-

Pliktetikk kalles gjerne kristen etikk blant akademikere. Da tenker man seg at plikten til å leve etter Guds bud definerer ens etiske valg. En grei nok måte å se det på fra en akademisk vinkel, men personlig så tenker jeg at en slik beskrivelse ikke favner helheten. Kristentro handler ikke bare om å be bordbønn eller høre på Gudstjeneste. Kristentroen omfavner ens liv fra morgen til kveld enten en ber eller lar det være. Troen er at Gud er alltid med oss enten vi er i Kirken, sitter ved bordet, arbeider, går tur på fjellet, lytter til musikk eller leser en bok. Jeg vet godt at i tidligere tider var det mange som snakket mer om Synd og Regler enn om Kjærlighet. Men dette preget av å alltid måtte tenke over hvert valg vi gjorde for ikke å havne i synd, var ikke, slik jeg husker det, til stede blant mine. Vi var lært opp til rett og galt og de voksne regnet med at vi visste forskjellen. Vi brukte lite ord på at vi var glade i hverandre, det vil si mine besteforeldre ropte ikke: «Glad i deg», hver gang vi gikk ut døren. Slikt tror jeg er blitt mer vanlig i de senere årene. Det var i praksis at kjærligheten ble vist, ikke gjennom en frase («glad i deg») som i våre dager blir slengt ut i tide og «utide», som om man er redd for at noen i familien ikke skal føle seg elsket nok.

 

Hver sommer før min oldemor døde holdt hun barneselskap for alle oldebarna sine når vi, by-ungene, kom «hjem» (det var mors barndomshjem). Vi ble traktert med lefser, kaker og melk. Kanskje ikke noe spesielt for mennesker i vår tid, men for oss var stort å være i oldemors selskap. Tror hun holdt disse selskapene for å glede oss, ikke fordi hun følte seg forpliktet. Det lyste godhet ut av hele oldemors skikkelse. Hun trivdes i vårt selskap. Her ligger nøkkelen til de kristne verdiene. Gjensidig kjærlighet! I oldemors selskap var vi alle elsket og likeverdige. Hun ble elsket tilbake.

 

Jeg var åtte år gammel da jeg kysset min oldemor farvel der hun lå i sin åpne kiste fordi vi skulle ha en minnesamling i hjemmet etterpå. Jeg er min mor evig takknemlig for at hun tok meg alene til min døde oldemor, slik at mitt siste minne om henne ble fredelig, slik jeg husket henne i det levende livet.

 

Jeg kan ikke kjenne meg igjen i beskrivelser av kristne som er fordømmende og trangsynte selv om jeg har møtt noen få slike. Trangsynte mennesker fins i alle religioner, organisasjoner, politiske settinger mm. Dét handler mer om personlighet enn om religion. Det var for eksempel ingen som forbød meg, da jeg var kommet i ungdomstiden, å spille Rolling Stones og Beatles, som var svært populære på 60-tallet, verken hjemme eller på landet. Den eneste gangen jeg husker at det ble langt ned forbud mot å spille moderne musikk var en gang en person fra en naboøy skulle begraves. Man skulle vise respekt for den døde og dennes familie også når de ikke var nærmeste nabo.

 

Det var mye latter, sang og musikk når vi alle var samlet hjemme hos mine besteforeldre. Verdslige viser så vel som kristne sanger ble sunget. En av mine onkler spilte til og med til dans i et populært danseband på Vestlandet. Min bestemor lærte meg å danse gammeldans på kjøkkengulvet. Hva mer kan man ønske seg av Guds gaver enn danseglade besteforeldre, sang og musikk med familien, nykokt krabbe, bølgeskvulp og måkeskrik? Ifølge kristen tro har Gud skapt både måkene og bølgene, vinden og sangstemmene og la oss ikke glemme krabbene. Nytelse er i seg selv en guddommelig gave, men er ment til bruk i passe doser. Spiser man for mye, får man vondt i magen.

 

-3-

Humor hørte med. Jeg husker at mine venner og jeg ertet de voksne med å si: «FA-nen» med tykk på fa. Vi skulle ikke banne, mente de voksne, mens vi lo og sa at vi snakket om søndagsskole-fanen. Det ble godtatt.

 

Hjemme i byen gikk mine venninner og jeg i småskolealder hver søndag på Søndagsskolen i Betlehem (Indremisjonens hus på Vestre Muralmenning i Bergen). Vi fikk stjerner hver søndag og en gullstjerne etter fire fremmøter. Atferdsterapi heter det innen psykologien. Stjernene motiverte til oppmøte på Søndagsskolen. Vi var også på søndagskoletur på bygden en gang i året, hoppet i sekk og løpte med poteter i skje. Mor kjøpte meg en sjokoladedrikk som het Mekka.. «Åh, så deilig» - himmelen kom nesten ned på jorden». 50-tallet var det første ti-året etter andre verdenskrig og lenge var ikke alle mulige typer varer en selvfølgelighet. Vi greide oss godt med det.

 

Søndagskolen i Betlehem ble også min første læremester i at kristne kan leve forskjellige liv. I Indremisjonen brukte man ikke alkohol. Det visste ikke jeg. Mine foreldre brukte heller ikke særlig mye alkohol, kun ved spesielle anledninger, men kunne gjerne skåle i brus også. Jeg hadde sett at ved høytidelige anledninger løftet de voksne glasset og sa: «Skål». På søndagsskolefesten i Indremisjonen var foreldrene plassert på galleriet. Vi barna var plassert nede i salen sammen med våre respektive ledere. Vi koste oss med god mat og kakao. I mitt hode var dette en festlig anledning.  Jeg koste meg stort, reiste meg, løftet min kakaokopp i været, så på min mor på galleriet og ropte: «Skål»! Hun gjorde noen bevegelser som antagelig betydde at jeg skulle sette meg ned igjen. Jeg for min del var blitt klar over at alles øyne var rettet mot meg og hadde absolutt ikke til hensikt å sette meg ned før min henvendelse var blitt besvart. Jeg snudde meg til søndagskole lærerinnen og gjentok mitt: «Skål». Hun svarte ikke og snudde seg bort. Jeg kjente fortvilelsen og skammen hamre gjennom meg der jeg sto alene uten svar. En av mine jevnaldrende venninner må ha kjent igjen følelsen av å føle seg skamfull og   utskjemt, så hun samlet seg til mot, rakte frem koppen sin og sa: «Skål Benthe». Endelig kunne jeg sette meg ned med verdigheten i behold, dog med en gryende undring over hvorfor noen mennesker var slik mens andre var sånn. Hjemme igjen klarte ingen å gi meg en for meg forståelig forklaring på hvorfor man ikke kunne skåle i noen typer forsamlinger.

 

Mitt neste negative møte innad i kristenheten kom i tenårene. Jeg meldte meg inn i en teatergruppe. En venninne forklarte meg at jeg ikke var «real» fordi man kunne ikke både tro på Gud og spille teater, ifølge venninnen. Jeg hadde alltid forbudet ordet «real» med å være pålitelig. Da min venninne kom med denne påstanden, ble jeg selvsagt lei meg. Dette var noe jeg ikke kunne kjenne meg igjen i. Jeg forsto ikke. Min mor sa at jeg ikke skulle bry meg om det og jeg fortsatte i teatergruppen for en stund. Det var svært gøy å være på øvinger, men jeg fant fort ut at det å stå på en scene ikke var midt i blinken for meg. Andre interesser overtok …

 

Jeg beholdt troen gjennom ungdomstiden, og ble også gift i kirken (Den norske) senere.

 

 

-4-

Jeg har alltid vært glad i å lese. Ikke før hadde jeg lært å lese, før jeg møtte opp på biblioteket en til to ganger i uken. Til tross for leselysten ville jeg ha en pause i skolegangen etter realskolen. Det kunne man faktisk gjøre den gangen fordi det var nok av jobber man ikke trengte utdanning til for å bli ansatt. Jeg tenker dog at i noen typer miljø, ville foreldrene presset barna til å gjøre ferdig skolen uansett hvilke begrunnelser barna hadde for en pause. Foreldre som trumfer sin vilje gjennom fantes da som nå. Ordet «drop-out» fantes ikke den gang, i alle fall ikke i mitt miljø. Å slutte skolen for å jobbe ble ansett som et selvstendig og anstendig valg.  Kun 20 % av unge i Videregående skole alder begynte å studere på den tiden. Jeg var altså ikke alene om å ønske en pause i utdanningen. Ingen sa at et slikt valg var for bestandig. Dessverre fins det ikke mange slike muligheter for dagens unge. Trist, syns jeg.

 

Jeg ble kjent med forskjellige typer arbeid, hotellarbeid, butikkarbeid osv. Da en venninne og jeg søkte oss inn på en fabrikk hvor det var akkordarbeid, skjønte jeg fort at tiden var moden for å gå videre i livet for å ta høyere utdanning. På fabrikken opplevde jeg meg som en brikke i et digert maskineri hvor det virket som om det var knekkende likegyldig hvem jeg var som menneske. Jeg hadde ikke noen annen funksjon enn å produsere i den takt arbeidsgiver ønsket. Hvis noen av oss brukte litt for lang tid på toalettet, kunne vi risikere å bli kalt inn til sjefen for å redegjøre for hvorfor vi hadde brukt så lang tid. Å bruke ett minutt for mye til lunsjpause, ble også notert. Jeg befant meg i et «univers» jeg tidligere ikke hadde visst eksisterte. Dét satt tankene i sving.

 

I ettertid har jeg vært svært takknemlig for at jeg fikk disse erfaringene. Uten dem hadde jeg kanskje ikke forstått godt nok hvordan det er å være nederst på rangstigen. Jeg ser ikke på den tiden som bortkastet, men som meget god skole og læring. Hadde det vært mulig i dagens samfunn, ville jeg anbefalt den til mange … Å ha jobbet på «gulvet» kom senere godt med i jobben som psykolog. Det handler om å ha evnen (eller å få evnen) til å leve seg inn i andres situasjon selv om den ikke er make til ens egen.

 

Etter erfaringene på fabrikken tok jeg problemstillingen opp med min mann. Også han hadde tilhørt de skoleleie og våre jobber i lavtlønnsyrker skulle jo kun være midlertidige. Var han også klar for å skifte beite, nå? Det var han. Vi hadde mange og lange diskusjoner om hvordan det kunne gjøres, slik at vi kunne klare oss økonomisk i studietiden. Dessuten ønsket vi oss også barn, så studier, økonomi og barnepass måtte på en eller annen måte gå opp. Vi skulle jobbe og studere på skift planla vi. Mens den ene jobbet skulle den andre studere og omvendt. Dessverre døde han før vi fikk satt planene ut i livet. Så ble jeg alenemor …

 

Det tok noen år før jeg var klar til å gå videre. Å sørge tar tid. Det å være enslig mor til et barn som savner sin far er heller ikke den letteste situasjon man kan havne i.

 

Først etter min manns død ble jeg usikker på den kristne troen. Jeg leste både filosofi (av lettere grad), psykologi og annet på den tiden. Det at det fantes så mange mulige forklaringer på livet gjorde meg usikker. Min mor hadde i hovedsak vært hjemme-husmor. Hun var ikke en bokorm som min far. Min

-5-

interesse for å lære hadde jeg nok arvet fra ham. Jeg tror vi samtalte om alt mulig annet enn filosofi i mitt barndomshjem. Det kunne være geografi og naturfag, 2. verdenskrig, fotografering og mye, mye annet. Jeg var ikke vant til å tenke i andre baner om opphav enn den kristne måten. At det eventuelt kunne være andre måter å forstå verden på var nesten en sjokkartet opplevelse for meg. Verden ble plutselig så uventet mye større …

 

Min mann og jeg hadde vært så tett på hverandre, hadde samme verdier i synet på meget. Jeg savnet å kunne diskutere mine tanker med ham da jeg møtte alt dette nye. Vi hadde vært det eneste paret i vår omgangskrets, den gang, som ønsket mer utdanning. Derfor var det heller ingen andre å diskutere med. Jeg kom etter hvert frem til at eneste måten å komme videre på med hensyn til tro/ikke-tro tanker var å parkere Gud inn til videre. Jeg kunne ha bedt om Hans hjelp, men gjorde altså ikke det. Jeg ble agnostiker og var fornøyd med det samtidig som jeg hadde et passivt medlemskap i Den norske kirke. Etter hvert glemte jeg at jeg kun hadde «parkert» Gud. Jeg var og forble agnostiker, nærmest en slags ateist. Jeg var til og med godt fornøyd med at det, slik jeg så det på den tiden, ikke fantes noe mer etter døden. Jeg skulle gå opp i «altet» og komme ned som blant annet regn fra himmelen. På grunn av min døde kropp ville blomster næres ved mitt gravsted. Jeg syntes faktisk at tanken var vakker, evig forandring. I dag, med utvidet kunnskap om kristentroen, har jeg selvsagt en annen oppfatning av døden og det som skjer etterpå.

 

En kveld, da jeg var omkring 40 år, ramlet en tanke ned i hodet mitt, nesten som lyn fra klar himmel: «Jeg tror» (på Gud). Innen kristendommen sier vi at Gud kan gi oss nye sjanser. Jeg ba ikke om Guds hjelp den gang jeg var overveldet av alle mulige måter å forstå livet på etter at jeg ble kjent med Universitetsfolk, men denne gangen ga jeg Gud et svar. «Jeg tror» er de første ordene i den kristne trosbekjennelse som fremsies i både Den norske kirke og Den katolske kirke hver søndag i kirketiden. Trosbekjennelsen pugget vi på skolen i min barndom. Mitt svar til min indre tanke om at «jeg tror» lød slik: «Kjære Gud, hjelp meg. Jeg tror på deg, men de fleste jeg kjenner er ateister. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette».

 

Gud ga meg meget god tid. Han var på ingen måte påtrengende, men gikk i min takt. Han fulgte meg trofast over flere år frem til jeg en dag var klar til å kjøpe meg en Bibel, ga meg etter hvert mot til å fortelle noen få mennesker at jeg faktisk trodde på Gud til tross for min vitenskapelige utdanning. Han fulgte meg gjennom min famling i Bibelen, videre gjennom min redsel da jeg hadde skjønt at jeg beveget meg i katolsk retning. Helt siden skoledagene hadde jeg forstått det slik at Den katolske kirke var noe man ikke burde trakte etter. Jeg hadde lært at de tilba både det ene og det annet, rent hedenske var de nærmest.

 

Jeg er heldigvis en person som liker å forstå, ivrig etter å lære, så redselen for det katolske var ikke nok til å stoppe meg fra å lese. Jeg leste til og med om nettene og ble til slutt opptatt i den katolske kirke, hele 52 år gammel. Det var en stor dag for meg og også en glede at familien, som ikke følte seg tiltrukket av det katolske, kom for å overvære seremonien. Mitt eldste barnebarn på tre år holdt hånden min da vi to sammen gikk nedover kirkegulvet etter at seremonien var ferdig.

-6-

Jeg er fortsatt, i skrivende stund, det eneste katolske medlemmet i min familie, men det må fortelles at familien, i alle fall til nå, har vært særdeles velvillig innstilt til å tilpasse seg mine kirketider når vi treffes i familiebesøk. En og annen syns kanskje det er litt rart, men så får det nå være.

 

Min erfaring er at Gud er villig til å gi oss tid når vi oppriktig søker Ham. Den samme erfaringen har jeg senere funnet ut at andre også har gjort seg via «The Coming Home Network, International», et katolsk nettverk for mennesker som enten har funnet den katolske tro for første gang eller for mennesker som hadde forlatt troen og vendte tilbake til den. Det vil høyst sannsynlig også gjelde deg, at Gud er med deg i din leting etter et eventuelt kristent ståsted. Kanskje går det til og med etappevis, hvor du makter å si at jeg tror dette og hint, men resten begriper jeg ikke noe av. Kanskje går det tid før du er klar til å gå videre i din søken, for eksempel ved at du plutselig en dag finner noe i en artikkel eller hører noen snakke om noe som setter dine egne tanker i sving og som får deg til å be mer enn før.

 

Oppsummeringen av eget kristent liv i barndommen og unge voksne år, har hatt til hensikt å vise til at i mange kristne familier var det slik det var. Man snakket ikke om at du skal gjøre slik og sånn eller ikke sånn og slik, fordi Gud har sagt det. Man truet ikke med Gud. Man mente vel at bordbønnen og aftenbønnen talte for familiens tro. Undervisningen foregikk på skolen, så opplært ble man. I Bibelen kan vi også lese følgende: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg» (Matt 16:24). Hva betyr dette verset; skal det likevel være vanskelig å være kristen? Jeg har fortalt om en annen tid enn den vi lever i i dag. På den tiden var man ikke så opptatt av å være lideles-fri som enkelte kan være i dag. Man forsto at lidelser hørte med til livet. I våre dager kan man få inntrykk av at mange søker etter størst mulig lykke og at lykken består av flest mulig opplevelser. Selvsagt er det godt å oppleve lykkelige stunder, jeg har opplevd mange, men livet har også nedturer. Innbiller man seg at lykke er det eneste saliggjørende, får man problemer den dagen man opplever motgang.

 

Min bestefar, som var kombinert fisker og bonde, slik så mange i kyst Norge en gang var, måtte opp før klokken fem om morgenen for å rekke ut til de stedene det var størst sjanse for å få fisk. Det måtte han enten det nå var sommer eller vinter, solskinn eller frost og hagl. Det livet var ikke lett. Til tross for det harde livet dette må ha vært, trodde han på Gud. Han kunne ha ristet på hodet eller sagt at han ikke ville tro på en «gud» som ga ham så tøffe livsbetingelser, men det gjorde han ikke. Han bar sitt kors, som vi kaller det, om å holde fast på troen ikke bare i medgang, men også i motgang.

 

Det er vanskelig å beskrive et samfunn som var gjennomsyret av kristendom, slik det var i store deler av Norge, til mennesker som lever i dag i en helt annen type samfunn. Det handler om at man tok «tingene» som de kom og at alle andre gjorde det samme. Blåste det opp til storm på havet, så måtte man vite hvordan styre sin båt. Man tok imot de kors (tunge byrder) som kom i ens veg uten å klage over at Gud ikke brydde seg om en.

 

I våre dager vil det å bære sitt kors, kunne bety å måtte stå i personlige stormer, som for eksempel når noen flirer av ens kristne tro, eller ved sykdom og andre vanskeligheter. (Selv om vitenskapen har

-7-

funnet ut mye om hvordan kurere sykdommer, fins det fortsatt sykdommer som er vanskelige å kurere). Også i våre dager, må man «kunne styre sin båt» i uværstider, altså kunne «stå i stormen» når den kommer. Man skal ikke la alle mulige såkalte «sannheter» fra mennesker som ikke tror eller «halvtror» (om det er mulig å «halvtro») diktere hvilken sti man vil trå på. For kristne er målet det evige livet i himmelen, og til slutt på den nye jord, som Jesus har lovd oss om vi holder ut til slutten.

 

Den rammen omkring kristentroen som jeg har beskrevet fra egen barndom, er stort sett en vennlig ramme. Jeg tenker at fortsatt finnes det lignende, trygge, rammer innad i mange familier, men dagens barn og unge opplever kanskje ikke at alle i slekten er kristne. På den offentlige skolen treffer man barn som ikke tror på Gud og på noen skoler kan man være den eneste kristne i klassen. Tidene har forandret seg. Ikke-kristne har vært svært aktive i å spre budskapet om at det fins ingen gud. Når de har lykkes så godt, skyldes nok det flere faktorer. En av disse, her hjemme, er kanskje at Norge ble rikere da vi fant oljen. Man fikk smaken på det at man kunne kjøpe mer til barna for å glede dem. Barna vokste opp med materialisme.  De færreste i voksengenerasjonen forsto betydningen av at kristendomsfaget ble forandret i skolen før man en dag våknet til kampen om skolegudstjenestene.

 

Avkristning er også en generell tendens i Europa. Den begynte langsomt under opplysningstiden og langsom opposisjon mot religion blant de utdannede. Denne langsomme trenden får meg til å tenke på Jesu ord om han ville finne troende på jorden ved sitt annet komme (Lukas 18:8). Trenden er ikke så sterk i USA. Kanskje vi er nærmere den aller siste tiden enn vi våger å tenke på?

 

 I våre dager vil nok kristen undervisning i hjemmet være svært aktuelt i mange kristne familier som har barna sine i offentlige skoler. Det blir da viktig å fokusere på Guds store kjærlighet og nåde og tilpasse kunnskapen til barnets alder og evne til forståelse. Dessuten må man nesten også prøve å være gode forbilder selv. La gjerne tenåringene finne deg med Bibelen i hånden når de kommer hjem fra skoledansen.

 

Mange ikke-troende har, slik jeg har nevnt tidligere, fått det for seg at kristne er spesielt strenge og lever på forbud. I noen familier har det nok vært slik, antagelig også i enkelte bygder eller spesielle menigheter. Min henvisning til egne barndomsopplevelser peker på alle dem som vokste opp innenfor rammen av det som den gang ble kalt «Statskirken». I slike familier har det vært mange, som min egen, hvor man oppfattet Gud som kjærlig Far som ville en vel. Selvsagt hadde vi hørt om den andre utgangen som ikke førte til himmelen, men personlig kan jeg ikke huske at jeg var redd for å havne der. Jeg og «mine» var jo alle kristne.

 

Man kan ikke som ikke-kristen «kjemme alle kristne med samme kammen».

 

Man må ta seg tid til å se nyansene. Når man innbiller seg at kristne er sånn eller slik, så avskjærer man seg fra å forstå oss på våre egne premisser (om man ønsker å forstå oss, da). Man putter oss inn i en

-8-

bås; de litt dumme som ikke kan tenke selv, og så er man ferdig med det. De av oss som har kommet frem til at vi ville konvertere har faktisk tenkt mye selv. Det har mange andre, som har blitt værende i kirken siden de var barn, også gjort.

 

Kristne er like forskjellige som andre mennesker. Å respektere at vi alle, uavhengig av religion eller ikke-tro, faktisk er medmennesker, er viktig tenker jeg. Jeg vet at ikke alle ikke-troende er fordømmende mot kristne. Jeg har truffet mange hyggelige ateister og agnostikere som har både raushet og en moral som de følger! Jeg har også truffet hyggelige muslimer og buddhister …

 

Akkurat som de fleste mennesker har normer for hvordan leve livet, så fins det også rammer rundt det kristne livet (de 10 bud og det dobbelte kjærlighetsbudskap). Disse rammene dreper ikke livsgleden med mindre foreldrene eller andre voksenpersoner man er knyttet til er svært autoritære eller manipulerende. Autoritære og manipulerende personer kan finnes i alle typer grupper og organisasjoner. Man vil kunne støte på dem i kristne så vel som ikke-kristne miljø.

 

Siden du er søkende og kanskje ønsker å finne deg en menighet hvis du sier ja-takk til kristentroen, syns jeg likevel det er verdt å nevne at dersom du treffer på en ledertype som virker manipulerende i sin omgang med deg, så trekk deg unna. Finn deg andre hjelpere på veien! Manipulerende mennesker kan være svært hyggelige, ja til og med være midtpunktet i sin flokk. Dersom disse oppdager svakheter med deg, kan de etter hvert utnytte deg. Slik utnytting er ikke av det gode, spesielt ikke i kristen sammenheng hvor det er viktig at du ikke får forstyrret ditt Gudsbilde. Gudsbildet i deg skal vokse frem mellom deg og Gud, ikke mellom deg og eventuelle dominerende personer i en menighet. Personlig tror jeg at man helst skal tilhøre et kirkesamfunn. Vi trenger alle våre stunder alene med Gud, men tilhørigheten til en menighet plasserer en midt i en felles virkelighet; Gud med oss. De første apostlene levde sitt liv i felleskap med Gud. De var sammen om troen. At man vil bruke tid på å finne ut av i hvilken menighet man vil slutte seg til i våre dager, er noe annet. Dét forteller at man vil ta sin tro på Gud så seriøst som mulig, ikke at man vil tro i ensomhet for resten av livet.

 

Vi skal se litt på innholdet i kristendommen:

 

1 – Hva bygger egentlig kristendommen på?

 Spørsmålet om man skal tro på Gud i kristen sammenheng er egentlig et spørsmål om man tror på Jesus Kristus og hans gjerning. Tror man at Jesus døde for våre synder, så har man begynt på bekjennelsen av at man tror på den kristne Gud. Da er det på tide å folde hendene og be om hjelp til å finne veien videre.

 

Dersom vi skal snakke om hva kristendommen bygger på i denne sammenheng, må vi gå til vitnene, de som kjente Jesus eller som kjente noen som hadde kjent ham. Opprinnelig ble historiene om Jesus overlevert muntlig. Etter hvert som tiden gikk, så man behovet for å skrive dem ned. De nytestamentlige historiene som til slutt ble det vi kaller ‘Det nye testamentet’, er blitt til nettopp fordi kristendommen bredde seg utover og man hadde behov for kildemateriale som nye disipler kunne bruke i sin forkynnelse.

 

Teologer kan være litt uenige om hvem som har skrevet hva i «Nytestamentet». Ser vi for eksempel på Evangeliet etter Matteus, så mener noen at det var skrevet av Matteus (tolleren Levi) selv, mens andre mener det er skrevet av en av hans elever. Med hensyn til tidsangivelse tenker Hahn og Mitch (2000) at siden Jesu ord om ødeleggelsen av tempelet er med, men ikke selve ødeleggelsen, så må dette evangeliet i alle fall ha vært skrevet før år 70 da tempelet ble ødelagt, dvs senest ca 40 år etter Jesu død.

 

Markusevangeliet er antakelig skrevet allerede før år 60 av en elev av apostelen Peter, mens Lukasevangeliet sannsynlig er skrevet av legen Lukas som var en venn av apostelen Paulus. Det siste evangeliet, evangeliet etter Johannes regner man med er skrevet av en av Sebedeussønnne, dvs antakelig Johannes.

 

Jeg har brukt fire katolske studiehefter som kilder for evangelienes forfatterskap. Disse heftene kalles: «IGNATIUS Catholic Study Bible» og er oversatt fra Bibelens «Revised Standard Edition» og som nevnt, spørsmål og svar er skrevet av Scott Hahn og Curtis Mitch. Hvis du ønsker protestantiske syn på dette foreslår jeg at du googler litt på studiebibler innen en protestantisk ramme. Jeg tror ikke at du, i forhold til de temaer jeg tar opp, vil finne store forskjeller med unntak av at noen protestanter leser hvert ord i bibelen bokstavelig, ord for ord. Selv brukte jeg «Norsk Studiebibel» fra Bibelforlaget (tekst fra Norsk Bibel -88) før jeg konverterte til katolsk tro.

 

Jeg skjønner deg godt om du begynner a lure siden jeg ikke kan vise til at det er sikkert at den og den skrev det og det i Bibelen. Mitt spørsmål til deg blir da om det at NT kanskje ikke er skrevet av de forfatterne de har navn etter egentlig betyr noe for din søken etter en mulig overordnet Gud? Er navnene på vitnene viktig for deg, eller er det nok at man fulgte vise regler ved bestemmelsen av hva som skulle være med i de bøker vi til sammen kaller ‘Bibelen’?

 

-10 –

Det hadde seg nemlig slik, som jeg allerede har sagt, at helt i begynnelsen ble Evangeliet, dvs budskapet om Jesu liv, død og oppstandelse, fortalt muntlig i synagogene. Etter hvert trakk de kristne seg ut av synagogene og møttes på private hemmelige steder f.eks i et hjem. Siden det var kort tid siden Jesus levde trengte de ikke manuskripter, men overleverte budskapet slik de hadde sett det eller slik de hadde fått det fortalt. Etter hvert som den kristne utbredelsen skjedde, dukket behovet for manuskripter opp. Kun de manuskripter som var blitt lest tilstrekkelig mange ganger i menighetene ble regnet for ekte og kom med i det som ble samlet i Bibelen.  Først senere fikk evangeliene sine navn etter den og den.

 

Vi som lever i dag har ikke bruk for å vite nøyaktig hvem som skrev hva, men det viktige er hva som beskrives, altså Jesu unnfangelse, liv, død og oppstandelse. Det viktige er budskapet og historiene, ikke hvem som forteller dem. Fra et katolsk ståsted, som jo er det jeg står på, er det hva Gud Fader ville vi skulle vite om hans Sønn som er det viktige i forhold til hva som står i evangeliene. Gud har inspirert forfatterne, derav betegnelsen «innblåst av Gud». I enkelte protestantiske miljø, vil du finne, som nevnt, at innblåst av Gud tolkes bokstavelig, som om Gud blåste Skriften inn i de enkelte forfattere og at disse skrev ned nøyaktig hva Gud fortalte dem.

 

Et tidsvitne utenom evangelistene er Titus Flavius Josefus (døde i år 101 e.Kr). Han var bla historiker. Det betyr at han har fanget opp hva Jesu disipler fortalte om Jesus og at han har levd lenge nok til å få med seg Tempelets ødeleggelse i år 70.

 

Andre tidlige vitner er bla biskopen av Smyrna, Polykarp, som led martyrdøden i år 155 e.Kr. biskopen av Antiokia, Ignatius, ble arrestert rundt 107 e.Kr av romerne. Både Polykarp og Ignatius har levd på en tid hvor de må ha truffet de opprinnelige disiplene. Deres kilder var øyenvitner til Jesu virke, hans død og oppstandelse. Det må virkelig ha vært spennende å være dem. Tenk å få sitte ved føttene til disiplene og høre deres beretninger om selveste Mesteren!

 

Når vi snakker om tro i kristen forstand, så er det nettopp troen på Jesu liv og virke, hans død og oppstandelse vi svarer JA til. Så vil noen si at de godt kan tro at Jesus har levd, men ikke at han var den han sa at han var, nemlig Guds Sønn.

 

Vi må helt tilbake til Skapelsen for å fatte Jesu oppgave på jorden. Har du ikke en Bibel, så fins det en Nettbibel du kan bruke dersom du trenger å repetere.

 

Når ateister leser skapelsesberetningen, vil de umiddelbart påpeke at skapelsen ikke skjedde i en naturvitenskapelig logisk rekkefølge (livet på jorden kom ikke før livet i vannet) og at Jorden og alt som er på den umulig kan ha blitt skapt i løpet av seks døgn.

 

-11-

Når det gjelder rekkefølgen er jeg helt enig i at livet i havet høyst sannsynlig kom først, hvis vi skal se vitenskapelig på det, men jeg tenker at det blir å behandle Bibelen som en naturfagsbok eller en100% korrekt historiebok. Bibelen inneholder Guds budskap til oss, slik Gud har tillatt det å fremkomme for vår frelses skyld.

Katolikker, og sikkert andre kristne også, ser mer på skjønnheten i dette første kapittelet; det kunstneriske. Gud presenterer seg med rytmisk takt. Det ble morgen og det ble kveld, morgen og kveld. Han skaper tid og gir struktur. Hvem kan være en større kunstner enn Gud selv? Han som ifølge kristentroen er alle tings opphav. Vi kan godt si at allerede i Bibelens første kapittel lærer vi om kunst og skjønnhet (som vi finner igjen hos mennesker med kunstneriske evner). Kun mennesket er skapt i Guds bilde og kun mennesket kan stilles til ansvar. I følge den kristne (katolske) tro ble Ekteskapet innstiftet (til mann og kvinne skapte han dem) i dette første kapittelet (vær fruktbare), samt at menneskene gis ansvar for å ta vare på jorden (hagen de var satt i).

Det er ulike syn på hvor lenge skapelsen varte, over 6 døgn pluss en hviledag eller over flere tidsperioder som varte svært lenge. Katolikker tror gjerne på svært lange tidsperioder. (Om du vil tro på sju 24 timers (døgns) skapelse, så er det selvsagt ingen som hindrer deg i det). «Men en ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For herren er én dag som tusen år og tusen år som en dag» (2 Peter 3,8). Begrepet «tusen» brukes i Bibelen som en betegnelse på lang tid. Mange teologer ser gjerne de 11 første kapitlene som urhistorie, forhistorie, eller også som delvis mytologisk hebraisk poesi (jmf Scott Hahns notater til Bibelen «catholic edition»)

 

Det viktige her er at Gud vil fortelle oss noe med disse historiene, ikke hvordan de fortelles, men hva som skal forstås. Ser man på urhistorier fra andre land i Midtøsten, er det mye som ligner, men det er én viktig forskjell: De andre historiene handler om å skape ved å vinne over en annen, seksuelt eller på annen måte. Den bibelske urhistorien er den eneste som får frem at Gud skapte ut av ingenting. Det er ingen kamp. Gud skaper ved sin kjærlighet. Hvis du tenker på slangen i paradiset, så handler det om noe annet. Satan, portrettert som en slange, var en engel som de andre englene Gud hadde skapt. I likhet med menneskene fikk englene velge om de ville høre Gud til etter at de var skapt. Forskjellen er at menneskene kan velge om og om igjen når vi angrer vår synd. Englene som ble skapt mye mer intelligente enn oss fikk bare ett valg. Engelen, som vi kaller Satan, takket nei til å tjene Gud. Han ville tjene seg selv og kun være sin egen herre. Konsekvensen ble at han ikke lenger kunne være i himmelen og ble utelukket derfra. I himmelen ville han jo fortsatt vært i Guds nærvær, så om så hadde skjedd, ville jo det betydd at han måtte underordne seg Gud.

 

Tilbake til skapelsen: Personlig klarer jeg ikke å se så stor motsetning mellom skapelse og evolusjon. Om Gud valgte å skape mennesker via evolusjon, «fra jord er du kommet», så må det være hans sak. Det sies at mennesker i enkelte områder har noen få neandertal- og denisovan gener. Behøver det å bety at Gud ikke skapte Adam og Eva? Det er uvesentlig for meg når dagens menneske ble til, eller hvilke gener Gud valgte å utstyre oss med. Det som er vesentlig er at på et eller annet tidspunkt under skapelseshistorien hadde Gud skapt et vesen, mennesket, som var annerledes enn alt han hadde skapt tidligere, «skapt i Guds bilde og likhet». Dette mennesket ga han sjel og satt det i en hage eller et stort  landområde avsondret fra resten av skapelsen. Hadde ikke Gud gitt oss sjel den gang han satt våre første foreldre i hagen (uavhengig av eventuell evolusjon før vi fikk sjel), ville vi ikke vært noe

-12-

annet enn intelligente dyr, slik mange ateister hevder. Siden Evas og Adams tid er hvert eneste menneske skapt med sjel helt fra unnfangelsen, ifølge kristendommen. Det er sjelen som gjør at menneskene er noe eget i det skapte univers. Å være skapt i Guds bilde betyr at vi kan kommunisere med ham, kan tenke, kan velge og har evne til kjærlighet. Vår verdighet som mennesker gjelder fordi vi er skapt i Guds bilde. Etter syndefallet er disse egenskapene dog noe merket av synd. Enkelte protestanter vil kunne si at vi er svært mye merket av synd.

 

Vi vet fra 1. Mosebok 2. kapittel at Gud satt grenser for menneskene. Av alle Edens trær og frukter var det bare «treet til kunnskap om Godt og Ondt» de ikke kunne spise av.

 

Når det gjelder beskrivelsen av kvinnens skapelse, tatt fra et ribbein av Adam, vil noen utlede det som at kvinnen skulle være mannen underdanig, mens andre heller vil se at ribbeinet ligger nær hjertet, dvs det er kjærlighets-aspektet som gjelder. At Gud ga Adam en hjelper betyr f.eks ikke at Eva skulle være Adams tjener. Hvis du søker på ordet «helper» på ‘Bible Gateway», vil du utenom skapelsesberetningen finne det 11 ganger. Hver av disse 11 gangene vises det til Gud som vår (menneskenes) hjelper. Så Adams tjener var ikke Eva ment å være.

 

Hvem var egentlig Adam og Eva?

 

Hvor Edens hage har ligget er man ikke helt sikker på. Noen mener at vi kan ikke vite det sikkert. Andre tenker at siden Eufrat og Tigris er nevnt, så handler det om Mesopotamia, dvs i dagens Irak. Professor Jodi Magness holder det for sannsynlig at Edens hage lå i Jerusalem. For henne betyr dette at Eden er stedet hvor Gud hviler. Stedet hvor Gud hvilte i jødedommen var først den transportable arken på jødenes reise mellom Egypt og Det hellige land, senere Tempelet i Jerusalem inntil det forsvant (stjålet eller mistet). Magness tror altså at Eden bare er et navn for Guds væren. «Adam var det første mennesket. På hebraisk betyr ‘Adam’ menneske. Tar man bort ‘a-en’, så sitter man tilbake med ‘dam’ som betyr ‘blod’ på hebraisk. Tilføyer man ‘ah’ til ‘Adam’ får man ‘adamah’ som betyr land. Dette kommer godt frem i Morgan Freemans «The story of God» (TV serie).

Jodi Magness tok sin BA i historie ved «the Hewbrew University of Jerusalem (1977) og sin Ph.D. i Klassisk Arkeologi fra «University of Pennsylvania (1989). Hun er arkeolog, orientalist og religionslærer. Hun har et æresdoktorat i «Teaching in early Judaism» ved «University of North Carolina, Chappel Hill».

 

Om man fristes til å ta en pause i søkingen etter Gud for å se «The Story of God» med Morgan Freeman, sitter man igjen med inntrykket av at det fins mange tilnærminger til det gudommelige. Da må jeg få tilføye at min egen kirke, Den katolske, ser på mennesker med annerledes tro enn den kristne som søkende «gjennom skygger og bilder» etter den ukjente Gud som allikevel er nær, siden det er Han som gir alle liv ånde og alle ting, og fordi Han vil at alle mennesker skal bli frelst. Derfor ser Kirken på det som i disse religioner er godt og sant «som forberedelser til Evangeliet og en gave fra Ham som opplyser hvert menneske for at det til slutt skal eie livet» (Katolsk katekisme § 843).

-13-

Den nære forbindelse med jøder og muslimer fins i henholdsvis §§831 og 841. Katolsk katekisme fins på Internett på katolsk.no. Det at andre religioner kan ha deler av godt og sant i seg, betyr likevel ikke at de kan sidestilles med kristendommen. Å ha deler av noe er ikke det hele.

 

Det er ikke nødvendig å lokalisere hvor Edens hage en gang lå for å kunne tro på Gud som Skaper og Far eller tro Jesus er Guds Sønn. Siden vi per i dag regner med at de første menneskene kom fra Afrika, så kan Eden like gjerne ha ligget der. Riktignok er elvene Eufrat og Tigris nevnt, men det er også nevnt elver som er ukjente for oss. Dessuten har jorden sett annerledes ut tidligere.

 

Jeg tror vi får nøye oss med å glede oss over den vidunderlige Jorden vi har. Er vi ute i naturen en vindstille og ikke for varm sommerdag, blir vi fylt av stor glede og en slags ydmykhet over skaperverket.

 

Det at vi ikke trenger å vite hvor Edens hage lå, betyr ikke at vi ikke kan grunne på hensikten med skaperverket.

 

Flere religioner har den tro at Jorden er blitt skapt.

 

Hva har så Kristendommen som de andre religionene ikke har?

 

Man kan se på løftene i GT hvor profeter som viser til Ham som skal komme. Personlig finner jeg historien om de pakter Gud gjør med menneskene som det som virkelig inspirerer til tro. Derfor har jeg lyst å dele den tankegangen med deg

2 – Guds pakter med menneskene.

 

 

Når jeg skriver videre, så vet jo ikke jeg hvem akkurat du er. Du kan være en person som var fritatt fra å lære om kristendom, eller en som har fått noe kristendom via KRLE faget på skolen, men med en lærer som gjennom sin holdning viste at kristendom var ikke noe å bry seg med, eller du kan være en person som syns du lærte for mye kristendom fordi du gikk på en kristen skole. I så fall kan du føle deg mettet allerede. Jeg skal skrive litt om Guds pakter med menneskene etter syndfallet.

 

Hvis du er i den gruppen som opplever at du har for liten bakgrunnskunnskap, anbefaler jeg deg å låne en barnebibel på biblioteket før du går videre. Deretter leser du deg gjennom det som utgjør alt fra skapelsen og frem til før Jesu fødsel. Jeg kommer til å gå gjennom noen pakter som Gud gjorde med menneskene etter syndefallet. Når jeg anbefaler deg barnebibelen, så er det for å gi deg muligheten til raskt å kunne lese bibelhistoriens gang, ikke fordi jeg tror du er dum.

 

Du som allerede kan mye, trenger ikke noen repetisjon, men jeg anbefaler deg å prøve å reflektere over stoffet når du leser. Ikke hast gjennom det fordi du mener å kunne det fra før. Det du trenger å ha in mente er hele tiden spørsmålet om hva som gjør kristendommen til noe helt spesielt på grunn av disse paktene?

 

Jeg tenker at alle som har lyst å lære mer om pakter etter at de er ferdige med denne boken, evt vil ha nytte av å lese « Kinship by Covenant: A Canonical Approach to the Fulfillment of God's Saving Promises» (2019) Hahn, S. W. (katolsk bok).

 

Syndfallet:

 

I kristendommen finner vi historien om syndefallet. ‘Synd’ er et begrep som betyr å sette seg opp mot Gud / å gjøre mot Guds vilje. «Synd er ikke noe annet enn en moralsk dårlig handling (St. Thomas, ‘De malo’ 7:3), en handling som ikke er i samsvar med et intellekt som er opplyst av den guddommelige lov» (Catholic Enclopedia). Noen kaller det i dagligtale: «Å bomme på målet» (som er det evige samvær med Gud).

 

Adam hjalp ikke Eva da hun ble fristet (husk på dette med at de skulle være ett, skapt av samme kjøtt). Han lot Eva stå i den vanskelige situasjonen alene. Gud hadde gitt Adam en fri vilje, så det var hans valg både å la Eva stå i kampen mot djevelen alene og å takke ja til å motta frukten når den først var plukket.  «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» (1Mos 3:1). Slangen lokket Eva ved å utfordre henne på hva Gud hadde sagt, slik ikke-kristne prøver å utfordre dagens mennesker.

-15-

«Har Gud virkelig sagt dette og/eller hint»? Eva ble usikker da djevelen utfordret henne og hun spiste en frukt fra dette treet som Gud hadde forbudt dem å spise av, mens Adam gladelig tok imot den forbudne frukten. Han kunne tross alt sagt «nei».

 

Adam feilet i å hjelpe Eva mot Satan og ble opphav til den første synd sammen med Eva. Den første synd skyltes altså først fristelse, så vaklende tro på Gud og til slutt manglende samarbeid mellom Adam og Eva mot den onde.

 

Etter at de hadde spist frukten gjemte de seg i buskene mens de skyldte på hverandre. Ingen av dem vågde å komme frem og be om unnskyldning for at de hadde gått mot Guds bud. Derfor ble de kastet ut av Eden. Gud satt kjeruber (engler av høyeste rang) til å vokte Hagen. Det var altså ingen vei tilbake.

 

Før syndfallet hadde Adam og Eva vært i naturlig tilstand som skapt i Guds bilde med sjel; dette betyr at alt var godt. Etter syndfallet kom skammen inn i bildet. De trengte nå klær for å dekke seg til. Gud slaktet et dyr og ga dem klær av skinn. Gud gir dem ikke bare klær, men begrepet ‘offer’ introduseres også ved slaktingen av et dyr. Når noe er blitt gjort galt i forhold til Skaperen, kreves det et offer til Gud. I historien om Kain og Abel lærer vi at det er et feilfritt førstefødt lam Gud vil ha. Ved inngangen til den nye pakt er det Jesus som blir offerlammet (Gud, feilfri og før alt annet, gir seg selv).’

 

Gud hadde lovet mennesket døden (1Mos 2:17) om det spiste av kunnskapens tre. Som vi vet døde de ikke umiddelbart. De forplantet seg og fikk barn og deres barn fikk barn igjen. Slik har det fortsatt frem til våre dager.

 

Gud hadde egentlig ment at mennesket skulle få en tid i Hagen før han tok det opp til seg i Himmelen (Dom Elias Carr, forelesning 2003/2004). Det var ikke meningen at de skulle dø og begraves i jorden først. Ulydigheten kostet dem altså livet. Vi har arvet døden fra disse våre første foreldre. Kun de som lever på den tid Jesus kommer igjen kommer til å slippe døden. Det er ingen vei tilbake. Vi er alle merket av Adams og Evas synd. Vi er ikke onde av natur for Gud skapte oss «i sitt bilde» (1Mos 1:28) «og se, det var svært godt!» (1Mos 1:31). Derimot er vi merket av Adams og Evas synd. Billedlig kan vi si at vi ble til «feilvare» etter Adam og Eva (tenk på en god og varm strikkejakke. Den kan fortsatt varme selv om det er feil på den).

 

Mange nekter å tro at Gud har gitt oss en fri vilje. De mener viljen er innskrenket på grunn av forhold ved livet, for eksempel fattigdom, nød og elendighet. De som sier slikt forstår ikke hva som menes med «fri vilje» innen kristen terminologi. Gud har gitt oss frihet til å velge ham eller la det være innenfor vår egen livssituasjon. Å velge ham betyr også å prøve å gjøre valg, mens man lever på jorden, som er i tråd med Guds vilje. Du som leser her har antagelig bestemt deg for å gi Gud litt mer tid før du eventuelt avviser ham eller takker JA til ham. Noen få leser antagelig her for å finne noe å henge seg opp i, noe

 

-16-

de kan bruke i kamp mot oss kristne. I vår tid er jo samfunnet sekulært og noen syns, som tidligere nevnt, at kristendommen er latterlig og liker å fremheve seg selv på bekostning av kristne. Dem om det.

 

Gud blander seg ikke opp i hvem du vil gifte seg med, - om du vil gå tur på fjellet eller bade i sjøen, - hvilke typer klær du kjøper, - om du vil utdanne deg til danser eller ingeniør, - om du vil ha ost eller skinke på maten. De sosiale betingelsene og de levekår vi vokser opp under er konsekvenser av menneskers handlinger før vi ble til. Hvis du eller noen du kjenner er født nederst på rangstigen i samfunnet, er ikke det Guds skyld, men de som har bestemt at det skal være slik, altså sosiale betingelser (som de som lever under bedre betingelser ikke bryr seg nok med å prøve å forbedre).

 

Den katolske kirke har i nyere tid utarbeidet «Den katolske kirkes sosiallære» hvor man ut fra Skrift og Tradisjon forsøker å vise oss at vi også har ansvar for andre enn oss selv: «Kirkens sosiallære hjelper oss til å legge et kristent perspektiv på de beslutninger som daglig tas og som berører våre liv. Dette er et stort område som dekker fred og krig, økonomisk rettferdighet, internasjonal utvikling, rasisme, miljø og menneskeverd», (https://www.katolsk.no/sites/default/files/pdfs/2024-12/caritas-sosiallaere-1998.pdf). Siden invitasjonen til å lære om sosiallæren har kommet fra Den katolske kirke, må det kunne tolkes dithen at man skal ha Gud med på laget som troende også når man går i fredstog, kjemper mot rasisme eller annet. Hvordan hver enkelt vil gjøre det, er opp til den enkelte. Mange syns antakelig at det holder med en bønn før man deltar i den aktiviteten man ønsker å delta i. Den gamle protestantiske skikken med å be i sitt «lønnkammer» (be for seg selv) har fortsatt noe for seg.

 

Tilbake til dette med den frie vilje innenfor forskjellige livsbetingelser: Guds betingelse er altså at du setter ham først uavhengig av hvilke livsbetingelser du vokser opp under. Noen vil kanskje mene at Gud burde gripe inn og for eksempel løfte folk ut av fattigdom. De som tenker slik, glemmer å tenke på at det er vi (samfunnet) som skal løfte folk ut av fattigdom ved hjelp av politiske gode beslutninger, for eksempel ved å skape flere arbeidsplasser, bygge ut behandlingstilbud til rusavhengige, bygge nok lavkostboliger …. Gud er Gud, ikke politiker. Han har overlatt politikken til oss, eller de partiene vi velger til å representere oss.

 

Dersom du lever i en vanskelig livssituasjon når du leser dette, så håper jeg inderlig at andre mennesker ser deg og behandler deg med respekt og verdighet. Enkelte mennesker har en tendens til å la andre føle seg liten når de prøver å hjelpe. Det oser «jeg er den viktige her for det er jeg som hjelper deg» (narsissitisk). Heldigvis er det sannsynlig flere ekte hjelpere enn de som ikke har tenkt gjennom hvordan det å motta hjelp kan føles. Om du er i en slik situasjon og att på til føler at Gud er langt borte fra deg, kan du likevel be om hans støtte i din tunge hverdag. For den troende er det viktig å holde kanalen til Gud åpen også om man føler at det er så vidt man orker å sette den ene foten foran den andre, slik at man ikke har mistet troen når den vanskelige situasjon er over.

 

Når Faderen sendte oss Sønnen, så var det nettopp for å rette opp i den synd som hans første sønn, Adam, påførte oss ved sin hjelpeløshet i møte med fristeren.

-17-

Før vi går videre, har jeg lyst å minne deg om at dette heftet ikke handler om at jeg skal bevise Guds væren for deg. Hvis du vil ha kontakt med Gud, må du nesten folde dine egne hender og be om Guds ledelse. Det fins ingen annen måte å få kontakt med ham på. (Ingen ser dine foldede hender under dynen. Ingen andre enn Gud hører din bønn dersom du ber inne i deg. Du behøver ikke springe over til naboen i morgen og bekjenne at du ba en bønn under dynen kvelden før).

 

Min hensikt med dette heftet er mer å prøve å gjøre kristentroen forståelig for deg, men valget er ditt eget enten det blir «ja» eller «nei» til slutt, underveis eller senere.

 

Så over til paktene.

 

Guds pakter med menneskene:

 

Den første pakt med Gud møter vi i dåpen, nå, i Den nye pakt. Med mindre man tilhører eller har tilhørt en menighet som praktiserer voksendåp, så inngår våre foreldre denne pakten med Gud for oss allerede når vi er små barn. En pakt med Gud betyr at Gud faktisk gjør noe med oss. Pakten gjelder, i eksempelet med barnedåpen, her, tre parter: våre foreldre, oss selv som barn og Gud, hvor alle har forpliktet seg til å holde den hellige avtalen. Fadderne ansees som hjelpere I dåpen blir man «begravd» med Jesus og fri fra arvesynden. Mange forstår ikke hvorfor et lite barn som ikke har syndet, skal befris fra synd. De som har problemer med det forstår ikke at etter Adams og Evas fall, så ble hele menneskeslekten (alle etterkommere etter Adam og Eva) født i syndig kjøtt, dvs i dødelig kjøtt. Det er derfor vi kaller det arvesynd. Forklart på en annen måte: Siden Adam og Eva ble lovet døden som straff (selv om de ikke døde umiddelbart) så er det dette som skal skje med oss alle til slutt. Vi dør.

 

I dåpen blir vi, som nevnt, begravd med Jesus. Siden Jesus sto opp fra de døde (overvant døden), så gjør dåpen det mulig at vi også kan stå opp igjen etter vår død som kristne. Guds løfte til oss er at dersom vi holder oss til den kristne troen gjennom livet, så har han lovet oss evig liv og oppstandelse etter døden. Døden er ikke det endelige sluttpunktet.

 

Heldigvis er Gud barmhjertig og tar oss tilbake, dersom vi kommer tilbake til kristentroen, som våre foreldre lovet på våre vegne i dåpen, dersom vi ha vært ute av samfunnet med Gud i kortere eller lengre tid. Samtidig tror jeg at ditt ønske om å trå på Guds vei, må være ekte ment, altså at du prøver å finne ut hva som er Guds vilje (etter at du har kommet over din nysgjerrighets periode og har valgt ham). Det er ikke alltid like lett i et sekulært samfunn, men Gud gir deg ikke opp om du virkelig prøver.

 

La oss nå gå tilbake til begynnelsen og se på de pakter Gud gjorde med menneskene før Jesu lidelse, død og oppstandelse, dvs før Den nye pakt i Jesus.

 

-18-

De første pakter med Adam og Eva og senere med Noa.

 

Vi kan si at Guds første pakt med menneskene var med Adam og Eva i Edens hage. Tegnet på denne pakten var hviledagen som menneskene fikk for å kunne ha en spesiell dag viet til tilbedelse av Skaperen (selv om de var sammen med ham hele uken). Dessverre brøt de pakten ved å gjøre stikk motsatt av Guds Vilje. Vi ser her at det har konsekvenser å bryte en pakt inngått med Gud.

 

Først flere slektsledd senere, velger Gud ut en familiefar for å gjøre en ny pakt med, nemlig Noa. Som et tegn på pakten mellom ham og familefaren gir Gud regnbuen til tegn på at familien er viktig og som et løfte om aldri mer å utslette så godt som hele menneskeheten.

 

Jeg går ikke inn i historien om Noa og hans familie her. Regner med at de fleste har hørt om syndfloden og Noas ark som berget hans familie fra døden da vannet kom. Det er pakten mellom Gud og familiemannen som her er viktig.

 

Innen vitenskapene er man uenige i om det var en lokal flom eller om det var en heldekkende flom over hele jordens overflate. For de av oss, som har lært at vi ikke skal se Bibelen som en 100% korrekt historiebok, er det betydningen av flommen som er viktigst. Hva mente Gud med denne flommen?

 

I bibelsk perspektiv betyr vann renselse. Da Jesus mye senere innførte dåpen, så er det nettopp en renselse vi gjennomgår. Nyvaskede blir vi medlemmer av Guds forsamling.

 

Menneskene på Noas tid var blitt så syndige, forherdede og borte fra Gud at Gud måtte vaske  menneskeslekten ren (føre den familien han valgte seg ut via arken (båten)) for å kunne føre sin plan om gjenreisning av menneskeheten videre.

 

Vi vet at det ikke gikk lang tid før menneskene fortsatte å synde.

 

Så langt har vi sett at Gud begynte vår historie først med et par og deretter med en familie.

 

Så valgte han en stamme.

 

Gud kalte Abraham fra Ur i Kaldea til å forlate alt. Abraham ble stammeleder. Gud har altså utvidet sine pakter fra par, til en familie og så til en stamme.

-19-

Pakten med Noa og familien innebar regnbuen som tegn på pakten. Pakten med Abraham og hans stamme vises også med tegn. Her er tegnet fysisk. Hvert guttebarn skal omskjæres på den åttende dag. «Teologisk peker omskjæringen i kjødet til en indre omskjæring av hjertet, dvs å kutte bort stahet og kjempe mot fallen natur i den hensikt å følge Gud (…) Dåpen er motstykket til omskjæringen og initierer Den Nye Pakt, men gjelder både hankjønn og hunkjønn. Dette nådens sakrament virker som den indre omskjæring av hjertet som den ytre omskjæringen av hebraiske guttebarn skulle vise til».  (Ignatius Catholic Study Bible, Genesis (dvs 1.Mosebok), kommentar til 17:11 s.39 v. Hahn S, og Mitch C. som også henviser til Romerbrevet 2:28-29 og til brevet til Kolloseerne 2:11-12).

 

Abrahams stamme ble lovd et land. Gud kalte Abraham fra Ur i Kaldea til et land han skulle få som takk for sin tillit til Gud. Reisen var farefull og vanskelig, og vi vet at ikke alle Abrahams etterkommere skikket seg vel. Grunnet syndene, misunnelse og løgn, ble Abrahams etterkommere senere innbyggere av Egypt.

 

Abrahams oldebarn kastet Josef (sønn av Jakob som var sønn av Isak, dvs den lovede sønn) i en brønn og solgte ham deretter som en slave til egyptiske kjøpmenn. Grunnene til at denne handlingen er å betrakte som misunnelse er både fordi Jakob (Abrahams sønnesønn) elsket Josef mer enn de andre sønnene sine og fordi han hadde fått en flottere kappe av faren enn de andre hadde fått. Da de kom hjem uten Josef viste de frem den fine kappen hans, som de hadde dyppet i dyreblod, til faren. Jakob trodde sønnen var død.

 

Det er spennende lesning når man leser Josefs historie. De som kjøpte ham av brødrene hans, solgte ham på et slavemarked. Josef gjorde som han fikk beskjed om og arbeidet godt slik han var opplært til. Dette førte til større ansvar. Potifar satt Josef til å styre over Faraos eiendommer. Potifar tjente under Farao, kongen i Egypt (som også ble sett på som gud).

 

Det kunne nå gått godt for Josef, men dessverre var Potifars hustru hevngjerrig. Potifars kone la seg etter Josef som avviste henne. Han holdt seg altså til den moral han var opplært til hjemmefra.  Potifars hustru snudde på historien og påsto at det var Josef som hadde lagt seg etter henne. For dette ble han kastet i fengsel hvor han led mye.

 

I fengselet tolket han drømmer for blant annet faraos sjenkemester. Det viste seg at disse drømmene gikk i oppfyllelse. Farao fikk høre om det. To år senere fikk farao selv drømmer som ingen greide å tyde. Farao hadde drømt om 7 feite kuer som ble etterfulgt av sju magre kuer. Han sendte da bud på Josef som tolket faraos drømmer slik at det at det ville bli massevis av mat i Egypt de neste sju årene og deretter dårlig kornhøst de sju neste. Josef rådet Farao til å høste mer korn enn det var bruk for i de gode årene og samtidig å bygge lagre som skulle inneholde lagret korn til bruk i de sju uårene som kom til å komme. Farao opphøyde Josef til visekonge, dvs han ga ham ansvar for kornlagringen over hele Egypt. Josef hadde ingen andre over seg en Farao selv. Han hadde heller ingen annen ved siden av seg.

-20-

Da uårene begynte, ble det matmangel, ikke bare i Egypt men også ande steder som i Kanaan hvor Josefs opprinnelses familie bodde. Jakob, Josefs far, sendte de andre sønnene sine for å kjøpe korn i Egypt. Jeg tar ikke med alle trinnene i hvordan det gikk til at hele Jakobs ætt (de 12 stammer) ble samlet og gjenforent med Josef, men samlet ble de. På grunn av Josefs høye stilling ble de svært pent behandlet.

 

Årene gikk og Abrahams etterkommere via Jakob (sønn av Isak, Abrahams lovede sønn), vokste seg til et stort folk. Josef og privilegiene hans slekt hadde fått gikk i glemmeboken. I og med at hebreerne vokste i folketall ble en senere konge (Farao) så redd for dem at han bestemte at alle hebraiske  guttebarn skulle drepes. Dette ble gjort med ett unntak. Moren til lille Moses ville at han skulle leve og la ham i en kurv som hun lot drive nedover Nilen. Det spesielle her er at Faraos datter fant ham og oppdro ham som sin egen; altså av kongelig ætt.

 

Vi kan ta oss litt tid til å sammenligne Faraos redsel for hebreerne med dagens vestlige ikke-troende sin redsel for kristne. Neida, de dreper oss ikke (i alle fall ikke i Norge), men de prøver å innsnevre hva som er tillatt og ikke tillatt for kristne. Vi bør også se litt på Josef. Hvorfor lyktes Josef? Antagelig fordi han, som Abraham, sto fast i sin tro på Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Å kunne stå fast i troen også under motgang er viktig.

 

Tilbake til Moses. Vi vet at han så en egyptisk slavedriver drive de hebraiske slavene langt utover det som det egentlig var mulig å få ut av dem. Han ble så sint at han tok igjen og kom derved til å drepe egypteren.

 

Moses flyktet, fant seg en kone, Sippora som var datter av en midjanittisk prest. De hadde barn sammen. De bodde i Midjan som ligger ved enden av Dødehavet, dvs nær Eilat- (i dagens Israel) og Akaba- (som er dagens Jordan) bukten. Midjanittene var etterkommere av Abraham og Keturas sønn Midjan (dvs delvis av samme opphav som Moses selv). Abraham hadde giftet seg med henne etter at Sara døde. Akkurat hvem Ketura var og hvor hun kom fra vites ikke.

 

I dette området var det Gud kalte Moses fra en brennende busk. Det første vi skal merke oss er at Gud ba Moses ta av seg sandalene fordi han var på hellig grunn. Moses blir altså bedt om å vise respekt for Gud fordi Gud er Gud og Moses er en skapning. En liten digresjon: I den katolske kirke viser vi Gud respekt ved å dyppe fingrene i vievannskaret, som er plassert innenfor dørene, og deretter tegne oss med korsets tegn. Deretter kneler vi ned der vi vil sitte. Uten respekt for Gud, vår skaper, kan vi ikke følge hans vilje. Da gjør vi nemlig som vi selv vil og kan komme i skade for å skape vår egen gud. Hva Gud måtte ha sagt blir dermed ikke så interessant for oss.

 

Det neste vi bør merke oss er at Moses får beskjed om at Israel (Abrahams barnebarn via Isak, dvs Abrahams lovede sønn) er Guds «førstefødte». Jakob fikk navnet «Israel» av Gud selv.

-21-

 

Den brennende busken, brenner og brenner, men uten å brenne opp. Som vi vet hadde Moses en talefeil, så da Gud ba ham om å snakke til Farao (i realiteten hans ste-bestefar) ble han redd og prøvde å vegre seg. Gud gir oss de hjelpemidler vi trenger når han gir oss oppgaver. Gud lovet å sende med Aron, som var Moses biologiske yngre bror. Sammen går de da til Farao for å be om at jødene får dra ut i ørkenen for å tilbe sin Gud (Farao så jo på seg selv som Egypts gud).  Vi vet at Farao nektet ni ganger og at Gud sendte til slutt den tiende landeplage (død over alle førstefødte) over Egypt før han ba Moses lede hebreerne over Rødehavet hvor egypterne som fulgte etter dem for å fange dem druknet, mens hebreerne overlevde.

 

Vi vet at mange såkalte moderne mennesker kritiserer den kristne troen fordi «Gud er så ondskapsfull», som de sier. Er Gud virkelig ondskapsfull, slik de fordomsfulle påstår? Vi er midt i beretningen om Guds frelsesplan etter Adams og Evas fall. Vi har tidligere sett på hvordan Gud druknet alt folket samtidig som han berget Noa og hans familie. Vi har også sett på begrepet ‘vann’ som renselse. Når Gud lar israelittene komme tørrskodd over, er det høyst sannsynlig at han igjen vil poengtere vannets betydning som rensende. I kristendommen har vi jo fått dåpen. Kanskje var de egypterne som satte etter hebreerne så onde at Gud ikke ville at de skulle leve videre, slik det også forholdt seg med menneskene på Noas tid? Var det likevel noen rettferdige blant dem, må vi huske på at Jesus gikk ned i dødsriket for alle rettferdige som hadde dødd før hans ankomst. «De dødes bolig hvor den døde Kristus steg ned, kaller Skriften dødsriket, Sheol eller Hades fordi de som er der, ikke ser Gud. I påvente av Frelseren var dette tilfelle med alle døde, enten de var onde eller rettferdige, selv om det ikke nødvendigvis betyr at alle led samme skjebne, slik Jesus påpeker i lignelsen om den fattige Lasarus som kom i "Abrahams fang". "Det var nettopp disse hellige ånder som ventet på sin Frelser i Abrahams fang, Jesus Kristus satte fri da Han steg ned til dødsriket". Jesus steg ikke ned til dødsriket for å frelse de fordømte og heller ikke for å ødelegge helvetet, men for å sette fri de rettferdige som hadde dødd forut for hans frelsende virke.» (Katolsk kirkes katekisme § 633,dvs KKK 633).

 

Når man uten forstand for hvem Gud er kaller ham ond, så viser man ikke frem noe annet enn sin egen dumhet og sine manglende kunnskaper. Noen gjør til og med narr av korset (krusifikset). «Hvem lar vel sin sønn spikres fast på et slikt torturinstrument?» kan de finne på å spørre hånlig, nesten triumferende over å kunne peke på hvor grusom Gud er, slik de ser det. Det gir meg lyst til å peke på noe annet. I 5. Mosebok kap 22, må israelittene gå gjennom et område hvor de kan bli bitt av giftige slanger.  Moses lager en slange av bronse som de bærer foran seg. De som blir bitt av en slange og deretter ser på slangen av bronse dør ikke. Giften i slangene symboliserer vår synd. Døden tilintetgjøres ved motkraften som Gud har anbefalt, slik det at Jesus hang på et kors, har fått frelsende betydning for oss. Når vi syndige mennesker ser på korset/krusifikset (dvs tar Jesu frivillige gjerning for oss på korset alvorlig), tenker vi på Frelserens evige virke for oss syndige mennesker, så lenge vi har ønske om omvendelse. Israelfolkets villighet til å se på slangen i ørkenen kan sammenlignes med vår tro på at Jesus er Messias, vår Frelser fra døden. (Father Mike Schmithz, dag 69 i «The Bible in a Year» podcast»). Når det gjelder slangebittene, så var man jo nødt å ha tro på Guds ledelse i forhold til helbredelse ved å se på kopperslanger etter å ha blitt bitt. Trodde man ikke på Gud, så trengte man jo ikke ta verken Gud eller hans talerør, Moses, på alvor.

-22-

De som har som verdi å gjøre narr av kristne, vel, hvis det er sporten deres, så la dem bare drive på. … Jeg, som er kristen, kunne aldri tenke meg å gjøre narr av mennesker som bekjenner seg til andre religioner enn den jeg gjør. Alle mennesker er verdifulle, ikke bare de som har samme religion og livssyn som en selv.

 

Pakten med Moses, et folks leder:

 

Før vi ser på pakten med Moses, skal vi se litt på israelittenes siste måltid før de ble fridd ut fra Egypt. Grunnen til at vi ikke kan kalle de 12 stammene etter Jakob for jøder, men for hebreere (israelitter), handler om at Jakob fikk navnet Israel og en velsignelse etter kamp med Gud: "Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet." (1.Mos.32:28)

 

 

Vi går ikke inn på bakgrunnen til denne kampen her.  Den er godt forklart i Bibelen.

 

 

Israelittens siste måltid i Egypt.

 

Da Farao hadde kjempet mot alle de ni landeplagene som Gud sendte uten å gi israelerne det de ønsket, kom det en tiende plage, nemlig død over alle førstefødte egyptere.

 

Gud sparte israelerne via blod. Slik Jesus senere skulle spare oss alle fra syndens konsekvens, evig død, om vi takker ja, da. Gud ba om at hver eneste israelske familie skulle slakte et lyteløst (feilfritt) lam og stryke blodet på dørkarmene slik at de ikke ble tatt for å være egyptere. «Herren sa til Moses og Aron i Egypt: Denne måneden skal være nyttårsmåneden deres. Den skal være den første måneden i året.  Si til hele Israels menighet: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta et lam, ett til hver husstand. Men hvis husstanden er for liten til å spise opp et lam, skal husfaren og den nærmeste naboen ta ett sammen, alt etter hvor mange de er. Dere skal ikke regne flere på hvert lam enn at alle blir mette.  Lammet må være et årsgammelt værlam uten feil. Dere kan ta enten et lam eller et kje.  Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i denne måneden. Og i skumringen skal hele forsamlingen av Israels menighet slakte det.  Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og på bjelken over døren i de husene hvor de spiser det.  Kjøttet skal de spise samme natt. Det skal være stekt over ilden, og de skal spise det med usyret brød og bitre urter.  Dere må ikke spise det rått eller kokt i vann. Nei, det skal være stekt over ilden med hode, føtter og innvoller. Dere må ikke la noe bli igjen til morgenen etter. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp.  Slik skal dere spise det: Med kjortelen bundet opp om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis det i all hast! Det er påske for Herren. Denne natten skal jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både mennesker og dyr, og jeg skal holde dom over alle gudene i Egypt. Jeg er Herren. Men blodet skal være det merket som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ingen ødeleggende plage skal ramme dere når jeg slår Egypt. Siden skal denne dagen være en minnedag

-23-

for dere. Dere skal feire den som en høytid for Herren, dere skal feire i slekt etter slekt. Det skal være en evig ordning» (2Mos 12:1-18, Nettbibelen).

 

Jødene feirer fortsatt Pesach (påske), som betyr «å gå forbi». Vi har tidligere sett at vann renser. Nå ser vi at blod berger liv. På denne tiden regnet man blodet som ‘det levende’, uten blod var det død.

 

Det var under Pesach at Jesus ga sitt liv for oss og ga oss vår kristne påske, dvs ga sitt blod for oss. Dette kommer vi tilbake til når Jesus er tema. Akkurat nå skal vi konsentrere oss om at det var Moses som ledet israelittene ut av Egypt og som var lederen for dette folket.

 

Gud begynte frelseshistorien ved et par, Adam og Eva (de døde ikke med enn gang, det vil si at  slekten ble ikke utslettet), deretter valgte han ut en familiefar, Noa, så fulgte han på med en stammeleder, Abraham, og deretter Moses med et folk. Pakten med Moses kalles Sinaipakten fordi det var på fjellet Sinai han fikk de 10 bud, som også gjelder for kristne. Vi har også sett at det fulgte et tegn med de forskjellige paktene. Hviledagen handlet om at Gud satt et eksempel for oss som er skapt i hans bilde (vi trenger hvile og tilbedelse). Regnbuen handlet om pakten med familiefaren, Noa, omskjæringen av åtte dager gamle guttebarn handlet om pakten med Abraham. Pakten mellom Gud og israelerne, med Moses som mellommann, var de ti bud, opprettelsen av et presteskap og det den gang flyttbare tabernakelet (Senere ble det bygget et tempel i Jerusalem).

 

Det skjer mye etter utgangen fra Egypt. Israelittene vandret rundt i ørkenen i 40 år. I Egypt hadde mange glemt troen som var gitt videre fra Abraham. (Jeg våger sammenligningen med Norge. Mange nordmenn har glemt å ta vare på forfedrenes og formødrenes kristentro. Derfor er det mange som kan lite om denne troen som deres olde- og besteforeldre praktiserte). Israelsfolket trengte disse 40 årene til å bli opplært i troen igjen. Gud lot det regne Manna fra himmelen (såkalt englebrød) slik at de ble mette. Kort tid etter at de hadde forlatt Egypt begynte de å jamre seg over at de savnet det deilige kjøttet de hadde fått i Egypt av og til. Gud var tålmodig med dem og ga dem kjøtt (fugler) også. Til tross for at de hadde sett hva Gud hadde gjort for dem, ledet dem trygt gjennom Rødehavet og druknet deres forfølgere, så kunne de altså finne på å lengte tilbake. I kristen tid snakker vi om våre personlige «Egypt» (-er). Dette har ikke noe med dagens Egypt å gjøre. Egypt fra Moses tid blir da symbolet på det gamle syndens «land» hvor kongen (farao) trodde han var en gud og behandlet israelittene som slaver. Hvis man i vår moderne tid blir en kristen og lengter tilbake til tiden før man ble kristen (etter at man har gått gjennom dåpens vann), så kan vi si det slik at man lengter tilbake til slavekår, men ser ikke lenkene som holder en fast.

 

Kanskje noe å tenke over?

 

 

 

-24-

Moses lærte israelittene opp i hva som var rett og galt etter Guds vilje. For ikke å slite seg ut valgte han ut dyktige menn blant israelittene som han kunne dele byrdene med; med hensyn til å skifte mellom folket; rydde opp i tvister.

 

Da israelittene nærmet seg fjellet Sinai, bestemte Gud seg for å gjøre den nevnte pakten mellom seg og folket. Det var da gått tre måneder siden de var ført ut av Egypt. Det var grundige forberedelser til den pakten Gud nå ville gjøre med sitt folk. Gud sa til Moses: «Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min» (2.Mos 19:5, Nettbibelen). Folket lovet å adlyde Guds røst og Gud ba Moses om å helliggjøre folket som skulle vaske sine klær. Her ser vi igjen at man må forberede seg til å møte Gud. Klærne skulle vaskes helt rene (husk hva som er sagt om vann og renselse). Samtidig som dette ble erklært ble det også erklært at Gud ville stige ned til Sinaifjellet på den tredje dag. Folket skulle imidlertid ikke komme opp på fjellet. Kun Moses ble kalt opp til Gud. På fjellet fikk Moses de ti bud og forskjellige forskrifter for hvordan tilbe Gud på rett måte.

 

De ti bud: (Katolsk katekisme, står illustrert mellom §§ 251 og 252).

1)      Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg. (Herunder har den katolske kirke også plassert budet om ikke å tilbe gudebilder eller ha avguder).

2)      Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn...

3)      Du skal gi akt på hviledagen og holde den hellig... (Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. Men den syvende dag er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, hverken du selv eller din sønn eller din datter, hverken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer. For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den syvende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig.)

4)      Du skal ære din far og din mor, at det må gå dig vel, og du må leve lenge på jorden.

5)      Du skal ikke slå i hjel.

6)      Du skal ikke bryte ekteskapet.

7)      Du skal ikke stjele.

8)      Du skal ikke vitne falskt mot din neste.

9)      Du skal ikke begjære din nestes hustru.

10)    Du skal ikke begjære ... noe som hører din neste til (hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til).

 

De ti bud går over 17 vers i andre Mosebok. Det hender derfor at de ulike kirkesamfunn deler dem inn litt forskjellig. Så lenge budskapet er kommet klart frem spiller ulik inndeling liten rolle.

 

Moses var på fjellet i 40 døgn og fikk så steintavlene med de ti ord (bud) som Gud hadde preget.

 

-25-

Israelittene syntes Moses ble for lenge borte og bestemte seg for å lage sin egen gud, nemlig gullkalven som de støpte av gull de hadde med seg. Så lite sterk var deres tro at de ikke orket å vente på at Moses skulle komme ned igjen fra fjellet, akkurat slik noen kristne av i dag kan lokkes vekk fra troen fordi det tar så lang tid før Jesus kommer tilbake, slik han har lovd.

 

Da Moses endelig kom ned fra fjellet og så hvordan israelittene danset rundt gullkalven som de har gjort til sin Gud, ble han så sint at han kastet de to steintavlene fra seg i raseri. Steintavlene ble knust. Moses kalte frem de som fortsatt trodde på den ene Gud. Folk av Levi stamme kom frem og noen til. Resten ble drept som følge av synden med gullkalven. Å synde mot Gud får altså konsekvenser (men husk, dette var en svært alvorlig synd. Gud tar nok ikke livet av deg om du glemmer å betale for en sjokolade på butikken eller om du gjør noe annet galt).

 

Moses ble igjen kalt opp på fjellet i 40 dager hvor Gud ba ham om å hogge ut nye steintavler. Da Moses returnerte fra fjellet for andre gang gjorde ikke folket opprør på nytt. I tiden som fulgte ble Aron og hans sønner innviet til prestetjeneste. Det ble bygget alter etter Guds plan, laget en kiste til steintavlene, vevd telt med gulltråder. Teltet ble båret rundt etter hvert som israelittene forflyttet seg. Daglig tilbedelse og ofringer startet. I tidligere tider hadde den eldste mann i hver familie vært den som tok seg av det hellige.

 

Etter 40 års vandring og opptrening i troen hjalp Gud israelittene inn i det lovede land, hvor hver av de 12 stammene fikk sitt landområde. En av stammene var av Judas ætt. Det var de som bodde i dette området, Judea, som var de opprinnelige jøder.

 

Israelittene var som folk flest. De syndet og durte i vei etter egne lyster. Det betyr ikke at Gud ikke var med dem, men at mange ikke var trofaste (akkurat slik det kan være bla her i vårt hjemlige Norge i vår tid).

 

Profetene som vi hører mye om i Det Gamle Testamentet var mennesker som Gud brukte til å fortelle Israelsfolket om at Gud ønsket deres fulle omvendelse. Så vendte noen seg om, mens andre fortsatte sitt liv i ugudelighet.

 

Guds pakt med kong David.

 

Vi har allerede sett på Guds pakter med menneskene etter syndfallet: «Gud begynte frelseshistorien ved et par, Adam og Eva (de døde ikke med enn gang, dvs slekten ble ikke utslettet, ), deretter valgte han ut en familiefar, Noa, så fulgte han på med en stammeleder, Abraham og deretter Moses med et folk. Pakten med Moses kalles Sinaipakten fordi det var på fjellet Sinai han fikk de 10 bud, som også gjelder for kristne. Vi har også sett at det fulgte et tegn med de forskjellige paktene. Hviledagen handlet

-26-

om at Gud satt et eksempel for oss som er skapt i hans bilde (vi trenger hvile og tilbedelse). Regnbuen handlet om pakten med familiefaren, Noa, omskjæringen av åtte dager gamle guttebarn handlet om pakten med Abraham. Pakten mellom Gud og israelerne, med Moses som mellommann, var de ti bud, opprettelsen av et presteskap og det den gang flyttbare tabernakelet (Senere ble det bygget et tempel i Jerusalem)».

 

Folket som nå bodde i de landområder de hadde fått av Gud var ikke fornøyd med å «bare» være Guds folk. De ville ha en konge, dvs de forkastet Gud som konge. Før dette ble israelittene styrt av dommere utpekt av Gud.  Etter at folket ytret ønske om å få en konge som overhode, ga Gud dem en konge av Benjamin stamme, kong Saul. Denne kongen brøt med Guds veier.

 

Kong David av Juda stamme ble innsatt og salvet som konge etter Saul (2 Sam 2:4). Profeten Natan fikk beskjed om å si følgende til David: «… Nå kunngjør Herren at han vil bygge et hus for deg.  Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid (…) Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for mitt ansikt, og din trone skal stå støtt til evig tid» (2 Sam 7: 11-16).

 

 Oppsummert gikk altså veien til frelsen etter syndfallet via et par som fikk etterkommere, en familiefar, en stammeleder, et folk og et kongedømme. Om vi skal snakke om et «håndgripelig» tegn på den sist nevnte denne pakten, må det nesten bli å vise til Tempelet som Davids sønn, kong Salomo, bygget. Det var bygget av stein som steintavlene. Som vi vet ble dette tempelet ødelagt i krig. Det andre Templet, som sto på Jesu tid, ble ødelagt i år 70 e.Kr. Det evige kongedømme finner vi i Jesus.

 

Pakten med kong David av Juda stamme (kongedømme til evig tid) peker rett på Messias, Vår Frelser. Jesus. Med ham kommer er ny pakt som gjelder alle mennesker på jorden og den vil til slutt fullbyrdes i det evige liv.

 

Man kan selvsagt også se på alle stedene i Det gamle testamentet som forutsier Jesu komme. Som medvandrer i troen, tenker jeg dog at den sammenhengende frelseshistorien fra Adam til Jesus forteller meg det jeg trenger å vite om Guds skaperkraft, planlegging og kjærlighet for å befri menneskeheten etter Adam og Evas fall.