2 – Guds pakter med menneskene.

 

 

Når jeg skriver videre, så vet jo ikke jeg hvem akkurat du er. Du kan være en person som var fritatt fra å lære om kristendom, eller en som har fått noe kristendom via KRLE faget på skolen, men med en lærer som gjennom sin holdning viste at kristendom var ikke noe å bry seg med, eller du kan være en person som syns du lærte for mye kristendom fordi du gikk på en kristen skole. I så fall kan du føle deg mettet allerede. Jeg skal skrive litt om Guds pakter med menneskene etter syndfallet.

 

Hvis du er i den gruppen som opplever at du har for liten bakgrunnskunnskap, anbefaler jeg deg å låne en barnebibel på biblioteket før du går videre. Deretter leser du deg gjennom det som utgjør alt fra skapelsen og frem til før Jesu fødsel. Jeg kommer til å gå gjennom noen pakter som Gud gjorde med menneskene etter syndefallet. Når jeg anbefaler deg barnebibelen, så er det for å gi deg muligheten til raskt å kunne lese bibelhistoriens gang, ikke fordi jeg tror du er dum.

 

Du som allerede kan mye, trenger ikke noen repetisjon, men jeg anbefaler deg å prøve å reflektere over stoffet når du leser. Ikke hast gjennom det fordi du mener å kunne det fra før. Det du trenger å ha in mente er hele tiden spørsmålet om hva som gjør kristendommen til noe helt spesielt på grunn av disse paktene?

 

Jeg tenker at alle som har lyst å lære mer om pakter etter at de er ferdige med denne boken, evt vil ha nytte av å lese « Kinship by Covenant: A Canonical Approach to the Fulfillment of God's Saving Promises» (2019) Hahn, S. W. (katolsk bok).

 

Syndfallet:

 

I kristendommen finner vi historien om syndefallet. ‘Synd’ er et begrep som betyr å sette seg opp mot Gud / å gjøre mot Guds vilje. «Synd er ikke noe annet enn en moralsk dårlig handling (St. Thomas, ‘De malo’ 7:3), en handling som ikke er i samsvar med et intellekt som er opplyst av den guddommelige lov» (Catholic Enclopedia). Noen kaller det i dagligtale: «Å bomme på målet» (som er det evige samvær med Gud).

 

Adam hjalp ikke Eva da hun ble fristet (husk på dette med at de skulle være ett, skapt av samme kjøtt). Han lot Eva stå i den vanskelige situasjonen alene. Gud hadde gitt Adam en fri vilje, så det var hans valg både å la Eva stå i kampen mot djevelen alene og å takke ja til å motta frukten når den først var plukket.  «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» (1Mos 3:1). Slangen lokket Eva ved å utfordre henne på hva Gud hadde sagt, slik ikke-kristne prøver å utfordre dagens mennesker.

-15-

«Har Gud virkelig sagt dette og/eller hint»? Eva ble usikker da djevelen utfordret henne og hun spiste en frukt fra dette treet som Gud hadde forbudt dem å spise av, mens Adam gladelig tok imot den forbudne frukten. Han kunne tross alt sagt «nei».

 

Adam feilet i å hjelpe Eva mot Satan og ble opphav til den første synd sammen med Eva. Den første synd skyltes altså først fristelse, så vaklende tro på Gud og til slutt manglende samarbeid mellom Adam og Eva mot den onde.

 

Etter at de hadde spist frukten gjemte de seg i buskene mens de skyldte på hverandre. Ingen av dem vågde å komme frem og be om unnskyldning for at de hadde gått mot Guds bud. Derfor ble de kastet ut av Eden. Gud satt kjeruber (engler av høyeste rang) til å vokte Hagen. Det var altså ingen vei tilbake.

 

Før syndfallet hadde Adam og Eva vært i naturlig tilstand som skapt i Guds bilde med sjel; dette betyr at alt var godt. Etter syndfallet kom skammen inn i bildet. De trengte nå klær for å dekke seg til. Gud slaktet et dyr og ga dem klær av skinn. Gud gir dem ikke bare klær, men begrepet ‘offer’ introduseres også ved slaktingen av et dyr. Når noe er blitt gjort galt i forhold til Skaperen, kreves det et offer til Gud. I historien om Kain og Abel lærer vi at det er et feilfritt førstefødt lam Gud vil ha. Ved inngangen til den nye pakt er det Jesus som blir offerlammet (Gud, feilfri og før alt annet, gir seg selv).’

 

Gud hadde lovet mennesket døden (1Mos 2:17) om det spiste av kunnskapens tre. Som vi vet døde de ikke umiddelbart. De forplantet seg og fikk barn og deres barn fikk barn igjen. Slik har det fortsatt frem til våre dager.

 

Gud hadde egentlig ment at mennesket skulle få en tid i Hagen før han tok det opp til seg i Himmelen (Dom Elias Carr, forelesning 2003/2004). Det var ikke meningen at de skulle dø og begraves i jorden først. Ulydigheten kostet dem altså livet. Vi har arvet døden fra disse våre første foreldre. Kun de som lever på den tid Jesus kommer igjen kommer til å slippe døden. Det er ingen vei tilbake. Vi er alle merket av Adams og Evas synd. Vi er ikke onde av natur for Gud skapte oss «i sitt bilde» (1Mos 1:28) «og se, det var svært godt!» (1Mos 1:31). Derimot er vi merket av Adams og Evas synd. Billedlig kan vi si at vi ble til «feilvare» etter Adam og Eva (tenk på en god og varm strikkejakke. Den kan fortsatt varme selv om det er feil på den).

 

Mange nekter å tro at Gud har gitt oss en fri vilje. De mener viljen er innskrenket på grunn av forhold ved livet, for eksempel fattigdom, nød og elendighet. De som sier slikt forstår ikke hva som menes med «fri vilje» innen kristen terminologi. Gud har gitt oss frihet til å velge ham eller la det være innenfor vår egen livssituasjon. Å velge ham betyr også å prøve å gjøre valg, mens man lever på jorden, som er i tråd med Guds vilje. Du som leser her har antagelig bestemt deg for å gi Gud litt mer tid før du eventuelt avviser ham eller takker JA til ham. Noen få leser antagelig her for å finne noe å henge seg opp i, noe

 

-16-

de kan bruke i kamp mot oss kristne. I vår tid er jo samfunnet sekulært og noen syns, som tidligere nevnt, at kristendommen er latterlig og liker å fremheve seg selv på bekostning av kristne. Dem om det.

 

Gud blander seg ikke opp i hvem du vil gifte seg med, - om du vil gå tur på fjellet eller bade i sjøen, - hvilke typer klær du kjøper, - om du vil utdanne deg til danser eller ingeniør, - om du vil ha ost eller skinke på maten. De sosiale betingelsene og de levekår vi vokser opp under er konsekvenser av menneskers handlinger før vi ble til. Hvis du eller noen du kjenner er født nederst på rangstigen i samfunnet, er ikke det Guds skyld, men de som har bestemt at det skal være slik, altså sosiale betingelser (som de som lever under bedre betingelser ikke bryr seg nok med å prøve å forbedre).

 

Den katolske kirke har i nyere tid utarbeidet «Den katolske kirkes sosiallære» hvor man ut fra Skrift og Tradisjon forsøker å vise oss at vi også har ansvar for andre enn oss selv: «Kirkens sosiallære hjelper oss til å legge et kristent perspektiv på de beslutninger som daglig tas og som berører våre liv. Dette er et stort område som dekker fred og krig, økonomisk rettferdighet, internasjonal utvikling, rasisme, miljø og menneskeverd», (https://www.katolsk.no/sites/default/files/pdfs/2024-12/caritas-sosiallaere-1998.pdf). Siden invitasjonen til å lære om sosiallæren har kommet fra Den katolske kirke, må det kunne tolkes dithen at man skal ha Gud med på laget som troende også når man går i fredstog, kjemper mot rasisme eller annet. Hvordan hver enkelt vil gjøre det, er opp til den enkelte. Mange syns antakelig at det holder med en bønn før man deltar i den aktiviteten man ønsker å delta i. Den gamle protestantiske skikken med å be i sitt «lønnkammer» (be for seg selv) har fortsatt noe for seg.

 

Tilbake til dette med den frie vilje innenfor forskjellige livsbetingelser: Guds betingelse er altså at du setter ham først uavhengig av hvilke livsbetingelser du vokser opp under. Noen vil kanskje mene at Gud burde gripe inn og for eksempel løfte folk ut av fattigdom. De som tenker slik, glemmer å tenke på at det er vi (samfunnet) som skal løfte folk ut av fattigdom ved hjelp av politiske gode beslutninger, for eksempel ved å skape flere arbeidsplasser, bygge ut behandlingstilbud til rusavhengige, bygge nok lavkostboliger …. Gud er Gud, ikke politiker. Han har overlatt politikken til oss, eller de partiene vi velger til å representere oss.

 

Dersom du lever i en vanskelig livssituasjon når du leser dette, så håper jeg inderlig at andre mennesker ser deg og behandler deg med respekt og verdighet. Enkelte mennesker har en tendens til å la andre føle seg liten når de prøver å hjelpe. Det oser «jeg er den viktige her for det er jeg som hjelper deg» (narsissitisk). Heldigvis er det sannsynlig flere ekte hjelpere enn de som ikke har tenkt gjennom hvordan det å motta hjelp kan føles. Om du er i en slik situasjon og att på til føler at Gud er langt borte fra deg, kan du likevel be om hans støtte i din tunge hverdag. For den troende er det viktig å holde kanalen til Gud åpen også om man føler at det er så vidt man orker å sette den ene foten foran den andre, slik at man ikke har mistet troen når den vanskelige situasjon er over.

 

Når Faderen sendte oss Sønnen, så var det nettopp for å rette opp i den synd som hans første sønn, Adam, påførte oss ved sin hjelpeløshet i møte med fristeren.

-17-

Før vi går videre, har jeg lyst å minne deg om at dette heftet ikke handler om at jeg skal bevise Guds væren for deg. Hvis du vil ha kontakt med Gud, må du nesten folde dine egne hender og be om Guds ledelse. Det fins ingen annen måte å få kontakt med ham på. (Ingen ser dine foldede hender under dynen. Ingen andre enn Gud hører din bønn dersom du ber inne i deg. Du behøver ikke springe over til naboen i morgen og bekjenne at du ba en bønn under dynen kvelden før).

 

Min hensikt med dette heftet er mer å prøve å gjøre kristentroen forståelig for deg, men valget er ditt eget enten det blir «ja» eller «nei» til slutt, underveis eller senere.

 

Så over til paktene.

 

Guds pakter med menneskene:

 

Den første pakt med Gud møter vi i dåpen, nå, i Den nye pakt. Med mindre man tilhører eller har tilhørt en menighet som praktiserer voksendåp, så inngår våre foreldre denne pakten med Gud for oss allerede når vi er små barn. En pakt med Gud betyr at Gud faktisk gjør noe med oss. Pakten gjelder, i eksempelet med barnedåpen, her, tre parter: våre foreldre, oss selv som barn og Gud, hvor alle har forpliktet seg til å holde den hellige avtalen. Fadderne ansees som hjelpere I dåpen blir man «begravd» med Jesus og fri fra arvesynden. Mange forstår ikke hvorfor et lite barn som ikke har syndet, skal befris fra synd. De som har problemer med det forstår ikke at etter Adams og Evas fall, så ble hele menneskeslekten (alle etterkommere etter Adam og Eva) født i syndig kjøtt, dvs i dødelig kjøtt. Det er derfor vi kaller det arvesynd. Forklart på en annen måte: Siden Adam og Eva ble lovet døden som straff (selv om de ikke døde umiddelbart) så er det dette som skal skje med oss alle til slutt. Vi dør.

 

I dåpen blir vi, som nevnt, begravd med Jesus. Siden Jesus sto opp fra de døde (overvant døden), så gjør dåpen det mulig at vi også kan stå opp igjen etter vår død som kristne. Guds løfte til oss er at dersom vi holder oss til den kristne troen gjennom livet, så har han lovet oss evig liv og oppstandelse etter døden. Døden er ikke det endelige sluttpunktet.

 

Heldigvis er Gud barmhjertig og tar oss tilbake, dersom vi kommer tilbake til kristentroen, som våre foreldre lovet på våre vegne i dåpen, dersom vi ha vært ute av samfunnet med Gud i kortere eller lengre tid. Samtidig tror jeg at ditt ønske om å trå på Guds vei, må være ekte ment, altså at du prøver å finne ut hva som er Guds vilje (etter at du har kommet over din nysgjerrighets periode og har valgt ham). Det er ikke alltid like lett i et sekulært samfunn, men Gud gir deg ikke opp om du virkelig prøver.

 

La oss nå gå tilbake til begynnelsen og se på de pakter Gud gjorde med menneskene før Jesu lidelse, død og oppstandelse, dvs før Den nye pakt i Jesus.

 

-18-

De første pakter med Adam og Eva og senere med Noa.

 

Vi kan si at Guds første pakt med menneskene var med Adam og Eva i Edens hage. Tegnet på denne pakten var hviledagen som menneskene fikk for å kunne ha en spesiell dag viet til tilbedelse av Skaperen (selv om de var sammen med ham hele uken). Dessverre brøt de pakten ved å gjøre stikk motsatt av Guds Vilje. Vi ser her at det har konsekvenser å bryte en pakt inngått med Gud.

 

Først flere slektsledd senere, velger Gud ut en familiefar for å gjøre en ny pakt med, nemlig Noa. Som et tegn på pakten mellom ham og familefaren gir Gud regnbuen til tegn på at familien er viktig og som et løfte om aldri mer å utslette så godt som hele menneskeheten.

 

Jeg går ikke inn i historien om Noa og hans familie her. Regner med at de fleste har hørt om syndfloden og Noas ark som berget hans familie fra døden da vannet kom. Det er pakten mellom Gud og familiemannen som her er viktig.

 

Innen vitenskapene er man uenige i om det var en lokal flom eller om det var en heldekkende flom over hele jordens overflate. For de av oss, som har lært at vi ikke skal se Bibelen som en 100% korrekt historiebok, er det betydningen av flommen som er viktigst. Hva mente Gud med denne flommen?

 

I bibelsk perspektiv betyr vann renselse. Da Jesus mye senere innførte dåpen, så er det nettopp en renselse vi gjennomgår. Nyvaskede blir vi medlemmer av Guds forsamling.

 

Menneskene på Noas tid var blitt så syndige, forherdede og borte fra Gud at Gud måtte vaske  menneskeslekten ren (føre den familien han valgte seg ut via arken (båten)) for å kunne føre sin plan om gjenreisning av menneskeheten videre.

 

Vi vet at det ikke gikk lang tid før menneskene fortsatte å synde.

 

Så langt har vi sett at Gud begynte vår historie først med et par og deretter med en familie.

 

Så valgte han en stamme.

 

Gud kalte Abraham fra Ur i Kaldea til å forlate alt. Abraham ble stammeleder. Gud har altså utvidet sine pakter fra par, til en familie og så til en stamme.

-19-

Pakten med Noa og familien innebar regnbuen som tegn på pakten. Pakten med Abraham og hans stamme vises også med tegn. Her er tegnet fysisk. Hvert guttebarn skal omskjæres på den åttende dag. «Teologisk peker omskjæringen i kjødet til en indre omskjæring av hjertet, dvs å kutte bort stahet og kjempe mot fallen natur i den hensikt å følge Gud (…) Dåpen er motstykket til omskjæringen og initierer Den Nye Pakt, men gjelder både hankjønn og hunkjønn. Dette nådens sakrament virker som den indre omskjæring av hjertet som den ytre omskjæringen av hebraiske guttebarn skulle vise til».  (Ignatius Catholic Study Bible, Genesis (dvs 1.Mosebok), kommentar til 17:11 s.39 v. Hahn S, og Mitch C. som også henviser til Romerbrevet 2:28-29 og til brevet til Kolloseerne 2:11-12).

 

Abrahams stamme ble lovd et land. Gud kalte Abraham fra Ur i Kaldea til et land han skulle få som takk for sin tillit til Gud. Reisen var farefull og vanskelig, og vi vet at ikke alle Abrahams etterkommere skikket seg vel. Grunnet syndene, misunnelse og løgn, ble Abrahams etterkommere senere innbyggere av Egypt.

 

Abrahams oldebarn kastet Josef (sønn av Jakob som var sønn av Isak, dvs den lovede sønn) i en brønn og solgte ham deretter som en slave til egyptiske kjøpmenn. Grunnene til at denne handlingen er å betrakte som misunnelse er både fordi Jakob (Abrahams sønnesønn) elsket Josef mer enn de andre sønnene sine og fordi han hadde fått en flottere kappe av faren enn de andre hadde fått. Da de kom hjem uten Josef viste de frem den fine kappen hans, som de hadde dyppet i dyreblod, til faren. Jakob trodde sønnen var død.

 

Det er spennende lesning når man leser Josefs historie. De som kjøpte ham av brødrene hans, solgte ham på et slavemarked. Josef gjorde som han fikk beskjed om og arbeidet godt slik han var opplært til. Dette førte til større ansvar. Potifar satt Josef til å styre over Faraos eiendommer. Potifar tjente under Farao, kongen i Egypt (som også ble sett på som gud).

 

Det kunne nå gått godt for Josef, men dessverre var Potifars hustru hevngjerrig. Potifars kone la seg etter Josef som avviste henne. Han holdt seg altså til den moral han var opplært til hjemmefra.  Potifars hustru snudde på historien og påsto at det var Josef som hadde lagt seg etter henne. For dette ble han kastet i fengsel hvor han led mye.

 

I fengselet tolket han drømmer for blant annet faraos sjenkemester. Det viste seg at disse drømmene gikk i oppfyllelse. Farao fikk høre om det. To år senere fikk farao selv drømmer som ingen greide å tyde. Farao hadde drømt om 7 feite kuer som ble etterfulgt av sju magre kuer. Han sendte da bud på Josef som tolket faraos drømmer slik at det at det ville bli massevis av mat i Egypt de neste sju årene og deretter dårlig kornhøst de sju neste. Josef rådet Farao til å høste mer korn enn det var bruk for i de gode årene og samtidig å bygge lagre som skulle inneholde lagret korn til bruk i de sju uårene som kom til å komme. Farao opphøyde Josef til visekonge, dvs han ga ham ansvar for kornlagringen over hele Egypt. Josef hadde ingen andre over seg en Farao selv. Han hadde heller ingen annen ved siden av seg.

-20-

Da uårene begynte, ble det matmangel, ikke bare i Egypt men også ande steder som i Kanaan hvor Josefs opprinnelses familie bodde. Jakob, Josefs far, sendte de andre sønnene sine for å kjøpe korn i Egypt. Jeg tar ikke med alle trinnene i hvordan det gikk til at hele Jakobs ætt (de 12 stammer) ble samlet og gjenforent med Josef, men samlet ble de. På grunn av Josefs høye stilling ble de svært pent behandlet.

 

Årene gikk og Abrahams etterkommere via Jakob (sønn av Isak, Abrahams lovede sønn), vokste seg til et stort folk. Josef og privilegiene hans slekt hadde fått gikk i glemmeboken. I og med at hebreerne vokste i folketall ble en senere konge (Farao) så redd for dem at han bestemte at alle hebraiske  guttebarn skulle drepes. Dette ble gjort med ett unntak. Moren til lille Moses ville at han skulle leve og la ham i en kurv som hun lot drive nedover Nilen. Det spesielle her er at Faraos datter fant ham og oppdro ham som sin egen; altså av kongelig ætt.

 

Vi kan ta oss litt tid til å sammenligne Faraos redsel for hebreerne med dagens vestlige ikke-troende sin redsel for kristne. Neida, de dreper oss ikke (i alle fall ikke i Norge), men de prøver å innsnevre hva som er tillatt og ikke tillatt for kristne. Vi bør også se litt på Josef. Hvorfor lyktes Josef? Antagelig fordi han, som Abraham, sto fast i sin tro på Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Å kunne stå fast i troen også under motgang er viktig.

 

Tilbake til Moses. Vi vet at han så en egyptisk slavedriver drive de hebraiske slavene langt utover det som det egentlig var mulig å få ut av dem. Han ble så sint at han tok igjen og kom derved til å drepe egypteren.

 

Moses flyktet, fant seg en kone, Sippora som var datter av en midjanittisk prest. De hadde barn sammen. De bodde i Midjan som ligger ved enden av Dødehavet, dvs nær Eilat- (i dagens Israel) og Akaba- (som er dagens Jordan) bukten. Midjanittene var etterkommere av Abraham og Keturas sønn Midjan (dvs delvis av samme opphav som Moses selv). Abraham hadde giftet seg med henne etter at Sara døde. Akkurat hvem Ketura var og hvor hun kom fra vites ikke.

 

I dette området var det Gud kalte Moses fra en brennende busk. Det første vi skal merke oss er at Gud ba Moses ta av seg sandalene fordi han var på hellig grunn. Moses blir altså bedt om å vise respekt for Gud fordi Gud er Gud og Moses er en skapning. En liten digresjon: I den katolske kirke viser vi Gud respekt ved å dyppe fingrene i vievannskaret, som er plassert innenfor dørene, og deretter tegne oss med korsets tegn. Deretter kneler vi ned der vi vil sitte. Uten respekt for Gud, vår skaper, kan vi ikke følge hans vilje. Da gjør vi nemlig som vi selv vil og kan komme i skade for å skape vår egen gud. Hva Gud måtte ha sagt blir dermed ikke så interessant for oss.

 

Det neste vi bør merke oss er at Moses får beskjed om at Israel (Abrahams barnebarn via Isak, dvs Abrahams lovede sønn) er Guds «førstefødte». Jakob fikk navnet «Israel» av Gud selv.

-21-

 

Den brennende busken, brenner og brenner, men uten å brenne opp. Som vi vet hadde Moses en talefeil, så da Gud ba ham om å snakke til Farao (i realiteten hans ste-bestefar) ble han redd og prøvde å vegre seg. Gud gir oss de hjelpemidler vi trenger når han gir oss oppgaver. Gud lovet å sende med Aron, som var Moses biologiske yngre bror. Sammen går de da til Farao for å be om at jødene får dra ut i ørkenen for å tilbe sin Gud (Farao så jo på seg selv som Egypts gud).  Vi vet at Farao nektet ni ganger og at Gud sendte til slutt den tiende landeplage (død over alle førstefødte) over Egypt før han ba Moses lede hebreerne over Rødehavet hvor egypterne som fulgte etter dem for å fange dem druknet, mens hebreerne overlevde.

 

Vi vet at mange såkalte moderne mennesker kritiserer den kristne troen fordi «Gud er så ondskapsfull», som de sier. Er Gud virkelig ondskapsfull, slik de fordomsfulle påstår? Vi er midt i beretningen om Guds frelsesplan etter Adams og Evas fall. Vi har tidligere sett på hvordan Gud druknet alt folket samtidig som han berget Noa og hans familie. Vi har også sett på begrepet ‘vann’ som renselse. Når Gud lar israelittene komme tørrskodd over, er det høyst sannsynlig at han igjen vil poengtere vannets betydning som rensende. I kristendommen har vi jo fått dåpen. Kanskje var de egypterne som satte etter hebreerne så onde at Gud ikke ville at de skulle leve videre, slik det også forholdt seg med menneskene på Noas tid? Var det likevel noen rettferdige blant dem, må vi huske på at Jesus gikk ned i dødsriket for alle rettferdige som hadde dødd før hans ankomst. «De dødes bolig hvor den døde Kristus steg ned, kaller Skriften dødsriket, Sheol eller Hades fordi de som er der, ikke ser Gud. I påvente av Frelseren var dette tilfelle med alle døde, enten de var onde eller rettferdige, selv om det ikke nødvendigvis betyr at alle led samme skjebne, slik Jesus påpeker i lignelsen om den fattige Lasarus som kom i "Abrahams fang". "Det var nettopp disse hellige ånder som ventet på sin Frelser i Abrahams fang, Jesus Kristus satte fri da Han steg ned til dødsriket". Jesus steg ikke ned til dødsriket for å frelse de fordømte og heller ikke for å ødelegge helvetet, men for å sette fri de rettferdige som hadde dødd forut for hans frelsende virke.» (Katolsk kirkes katekisme § 633,dvs KKK 633).

 

Når man uten forstand for hvem Gud er kaller ham ond, så viser man ikke frem noe annet enn sin egen dumhet og sine manglende kunnskaper. Noen gjør til og med narr av korset (krusifikset). «Hvem lar vel sin sønn spikres fast på et slikt torturinstrument?» kan de finne på å spørre hånlig, nesten triumferende over å kunne peke på hvor grusom Gud er, slik de ser det. Det gir meg lyst til å peke på noe annet. I 5. Mosebok kap 22, må israelittene gå gjennom et område hvor de kan bli bitt av giftige slanger.  Moses lager en slange av bronse som de bærer foran seg. De som blir bitt av en slange og deretter ser på slangen av bronse dør ikke. Giften i slangene symboliserer vår synd. Døden tilintetgjøres ved motkraften som Gud har anbefalt, slik det at Jesus hang på et kors, har fått frelsende betydning for oss. Når vi syndige mennesker ser på korset/krusifikset (dvs tar Jesu frivillige gjerning for oss på korset alvorlig), tenker vi på Frelserens evige virke for oss syndige mennesker, så lenge vi har ønske om omvendelse. Israelfolkets villighet til å se på slangen i ørkenen kan sammenlignes med vår tro på at Jesus er Messias, vår Frelser fra døden. (Father Mike Schmithz, dag 69 i «The Bible in a Year» podcast»). Når det gjelder slangebittene, så var man jo nødt å ha tro på Guds ledelse i forhold til helbredelse ved å se på kopperslanger etter å ha blitt bitt. Trodde man ikke på Gud, så trengte man jo ikke ta verken Gud eller hans talerør, Moses, på alvor.

-22-

De som har som verdi å gjøre narr av kristne, vel, hvis det er sporten deres, så la dem bare drive på. … Jeg, som er kristen, kunne aldri tenke meg å gjøre narr av mennesker som bekjenner seg til andre religioner enn den jeg gjør. Alle mennesker er verdifulle, ikke bare de som har samme religion og livssyn som en selv.

 

Pakten med Moses, et folks leder:

 

Før vi ser på pakten med Moses, skal vi se litt på israelittenes siste måltid før de ble fridd ut fra Egypt. Grunnen til at vi ikke kan kalle de 12 stammene etter Jakob for jøder, men for hebreere (israelitter), handler om at Jakob fikk navnet Israel og en velsignelse etter kamp med Gud: "Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet." (1.Mos.32:28)

 

 

Vi går ikke inn på bakgrunnen til denne kampen her.  Den er godt forklart i Bibelen.

 

 

Israelittens siste måltid i Egypt.

 

Da Farao hadde kjempet mot alle de ni landeplagene som Gud sendte uten å gi israelerne det de ønsket, kom det en tiende plage, nemlig død over alle førstefødte egyptere.

 

Gud sparte israelerne via blod. Slik Jesus senere skulle spare oss alle fra syndens konsekvens, evig død, om vi takker ja, da. Gud ba om at hver eneste israelske familie skulle slakte et lyteløst (feilfritt) lam og stryke blodet på dørkarmene slik at de ikke ble tatt for å være egyptere. «Herren sa til Moses og Aron i Egypt: Denne måneden skal være nyttårsmåneden deres. Den skal være den første måneden i året.  Si til hele Israels menighet: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta et lam, ett til hver husstand. Men hvis husstanden er for liten til å spise opp et lam, skal husfaren og den nærmeste naboen ta ett sammen, alt etter hvor mange de er. Dere skal ikke regne flere på hvert lam enn at alle blir mette.  Lammet må være et årsgammelt værlam uten feil. Dere kan ta enten et lam eller et kje.  Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i denne måneden. Og i skumringen skal hele forsamlingen av Israels menighet slakte det.  Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og på bjelken over døren i de husene hvor de spiser det.  Kjøttet skal de spise samme natt. Det skal være stekt over ilden, og de skal spise det med usyret brød og bitre urter.  Dere må ikke spise det rått eller kokt i vann. Nei, det skal være stekt over ilden med hode, føtter og innvoller. Dere må ikke la noe bli igjen til morgenen etter. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp.  Slik skal dere spise det: Med kjortelen bundet opp om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis det i all hast! Det er påske for Herren. Denne natten skal jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både mennesker og dyr, og jeg skal holde dom over alle gudene i Egypt. Jeg er Herren. Men blodet skal være det merket som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ingen ødeleggende plage skal ramme dere når jeg slår Egypt. Siden skal denne dagen være en minnedag

-23-

for dere. Dere skal feire den som en høytid for Herren, dere skal feire i slekt etter slekt. Det skal være en evig ordning» (2Mos 12:1-18, Nettbibelen).

 

Jødene feirer fortsatt Pesach (påske), som betyr «å gå forbi». Vi har tidligere sett at vann renser. Nå ser vi at blod berger liv. På denne tiden regnet man blodet som ‘det levende’, uten blod var det død.

 

Det var under Pesach at Jesus ga sitt liv for oss og ga oss vår kristne påske, dvs ga sitt blod for oss. Dette kommer vi tilbake til når Jesus er tema. Akkurat nå skal vi konsentrere oss om at det var Moses som ledet israelittene ut av Egypt og som var lederen for dette folket.

 

Gud begynte frelseshistorien ved et par, Adam og Eva (de døde ikke med enn gang, det vil si at  slekten ble ikke utslettet), deretter valgte han ut en familiefar, Noa, så fulgte han på med en stammeleder, Abraham, og deretter Moses med et folk. Pakten med Moses kalles Sinaipakten fordi det var på fjellet Sinai han fikk de 10 bud, som også gjelder for kristne. Vi har også sett at det fulgte et tegn med de forskjellige paktene. Hviledagen handlet om at Gud satt et eksempel for oss som er skapt i hans bilde (vi trenger hvile og tilbedelse). Regnbuen handlet om pakten med familiefaren, Noa, omskjæringen av åtte dager gamle guttebarn handlet om pakten med Abraham. Pakten mellom Gud og israelerne, med Moses som mellommann, var de ti bud, opprettelsen av et presteskap og det den gang flyttbare tabernakelet (Senere ble det bygget et tempel i Jerusalem).

 

Det skjer mye etter utgangen fra Egypt. Israelittene vandret rundt i ørkenen i 40 år. I Egypt hadde mange glemt troen som var gitt videre fra Abraham. (Jeg våger sammenligningen med Norge. Mange nordmenn har glemt å ta vare på forfedrenes og formødrenes kristentro. Derfor er det mange som kan lite om denne troen som deres olde- og besteforeldre praktiserte). Israelsfolket trengte disse 40 årene til å bli opplært i troen igjen. Gud lot det regne Manna fra himmelen (såkalt englebrød) slik at de ble mette. Kort tid etter at de hadde forlatt Egypt begynte de å jamre seg over at de savnet det deilige kjøttet de hadde fått i Egypt av og til. Gud var tålmodig med dem og ga dem kjøtt (fugler) også. Til tross for at de hadde sett hva Gud hadde gjort for dem, ledet dem trygt gjennom Rødehavet og druknet deres forfølgere, så kunne de altså finne på å lengte tilbake. I kristen tid snakker vi om våre personlige «Egypt» (-er). Dette har ikke noe med dagens Egypt å gjøre. Egypt fra Moses tid blir da symbolet på det gamle syndens «land» hvor kongen (farao) trodde han var en gud og behandlet israelittene som slaver. Hvis man i vår moderne tid blir en kristen og lengter tilbake til tiden før man ble kristen (etter at man har gått gjennom dåpens vann), så kan vi si det slik at man lengter tilbake til slavekår, men ser ikke lenkene som holder en fast.

 

Kanskje noe å tenke over?

 

 

 

-24-

Moses lærte israelittene opp i hva som var rett og galt etter Guds vilje. For ikke å slite seg ut valgte han ut dyktige menn blant israelittene som han kunne dele byrdene med; med hensyn til å skifte mellom folket; rydde opp i tvister.

 

Da israelittene nærmet seg fjellet Sinai, bestemte Gud seg for å gjøre den nevnte pakten mellom seg og folket. Det var da gått tre måneder siden de var ført ut av Egypt. Det var grundige forberedelser til den pakten Gud nå ville gjøre med sitt folk. Gud sa til Moses: «Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min» (2.Mos 19:5, Nettbibelen). Folket lovet å adlyde Guds røst og Gud ba Moses om å helliggjøre folket som skulle vaske sine klær. Her ser vi igjen at man må forberede seg til å møte Gud. Klærne skulle vaskes helt rene (husk hva som er sagt om vann og renselse). Samtidig som dette ble erklært ble det også erklært at Gud ville stige ned til Sinaifjellet på den tredje dag. Folket skulle imidlertid ikke komme opp på fjellet. Kun Moses ble kalt opp til Gud. På fjellet fikk Moses de ti bud og forskjellige forskrifter for hvordan tilbe Gud på rett måte.

 

De ti bud: (Katolsk katekisme, står illustrert mellom §§ 251 og 252).

1)      Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg. (Herunder har den katolske kirke også plassert budet om ikke å tilbe gudebilder eller ha avguder).

2)      Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn...

3)      Du skal gi akt på hviledagen og holde den hellig... (Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. Men den syvende dag er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, hverken du selv eller din sønn eller din datter, hverken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer. For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den syvende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig.)

4)      Du skal ære din far og din mor, at det må gå dig vel, og du må leve lenge på jorden.

5)      Du skal ikke slå i hjel.

6)      Du skal ikke bryte ekteskapet.

7)      Du skal ikke stjele.

8)      Du skal ikke vitne falskt mot din neste.

9)      Du skal ikke begjære din nestes hustru.

10)    Du skal ikke begjære ... noe som hører din neste til (hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til).

 

De ti bud går over 17 vers i andre Mosebok. Det hender derfor at de ulike kirkesamfunn deler dem inn litt forskjellig. Så lenge budskapet er kommet klart frem spiller ulik inndeling liten rolle.

 

Moses var på fjellet i 40 døgn og fikk så steintavlene med de ti ord (bud) som Gud hadde preget.

 

-25-

Israelittene syntes Moses ble for lenge borte og bestemte seg for å lage sin egen gud, nemlig gullkalven som de støpte av gull de hadde med seg. Så lite sterk var deres tro at de ikke orket å vente på at Moses skulle komme ned igjen fra fjellet, akkurat slik noen kristne av i dag kan lokkes vekk fra troen fordi det tar så lang tid før Jesus kommer tilbake, slik han har lovd.

 

Da Moses endelig kom ned fra fjellet og så hvordan israelittene danset rundt gullkalven som de har gjort til sin Gud, ble han så sint at han kastet de to steintavlene fra seg i raseri. Steintavlene ble knust. Moses kalte frem de som fortsatt trodde på den ene Gud. Folk av Levi stamme kom frem og noen til. Resten ble drept som følge av synden med gullkalven. Å synde mot Gud får altså konsekvenser (men husk, dette var en svært alvorlig synd. Gud tar nok ikke livet av deg om du glemmer å betale for en sjokolade på butikken eller om du gjør noe annet galt).

 

Moses ble igjen kalt opp på fjellet i 40 dager hvor Gud ba ham om å hogge ut nye steintavler. Da Moses returnerte fra fjellet for andre gang gjorde ikke folket opprør på nytt. I tiden som fulgte ble Aron og hans sønner innviet til prestetjeneste. Det ble bygget alter etter Guds plan, laget en kiste til steintavlene, vevd telt med gulltråder. Teltet ble båret rundt etter hvert som israelittene forflyttet seg. Daglig tilbedelse og ofringer startet. I tidligere tider hadde den eldste mann i hver familie vært den som tok seg av det hellige.

 

Etter 40 års vandring og opptrening i troen hjalp Gud israelittene inn i det lovede land, hvor hver av de 12 stammene fikk sitt landområde. En av stammene var av Judas ætt. Det var de som bodde i dette området, Judea, som var de opprinnelige jøder.

 

Israelittene var som folk flest. De syndet og durte i vei etter egne lyster. Det betyr ikke at Gud ikke var med dem, men at mange ikke var trofaste (akkurat slik det kan være bla her i vårt hjemlige Norge i vår tid).

 

Profetene som vi hører mye om i Det Gamle Testamentet var mennesker som Gud brukte til å fortelle Israelsfolket om at Gud ønsket deres fulle omvendelse. Så vendte noen seg om, mens andre fortsatte sitt liv i ugudelighet.

 

Guds pakt med kong David.

 

Vi har allerede sett på Guds pakter med menneskene etter syndfallet: «Gud begynte frelseshistorien ved et par, Adam og Eva (de døde ikke med enn gang, dvs slekten ble ikke utslettet, ), deretter valgte han ut en familiefar, Noa, så fulgte han på med en stammeleder, Abraham og deretter Moses med et folk. Pakten med Moses kalles Sinaipakten fordi det var på fjellet Sinai han fikk de 10 bud, som også gjelder for kristne. Vi har også sett at det fulgte et tegn med de forskjellige paktene. Hviledagen handlet

-26-

om at Gud satt et eksempel for oss som er skapt i hans bilde (vi trenger hvile og tilbedelse). Regnbuen handlet om pakten med familiefaren, Noa, omskjæringen av åtte dager gamle guttebarn handlet om pakten med Abraham. Pakten mellom Gud og israelerne, med Moses som mellommann, var de ti bud, opprettelsen av et presteskap og det den gang flyttbare tabernakelet (Senere ble det bygget et tempel i Jerusalem)».

 

Folket som nå bodde i de landområder de hadde fått av Gud var ikke fornøyd med å «bare» være Guds folk. De ville ha en konge, dvs de forkastet Gud som konge. Før dette ble israelittene styrt av dommere utpekt av Gud.  Etter at folket ytret ønske om å få en konge som overhode, ga Gud dem en konge av Benjamin stamme, kong Saul. Denne kongen brøt med Guds veier.

 

Kong David av Juda stamme ble innsatt og salvet som konge etter Saul (2 Sam 2:4). Profeten Natan fikk beskjed om å si følgende til David: «… Nå kunngjør Herren at han vil bygge et hus for deg.  Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid (…) Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for mitt ansikt, og din trone skal stå støtt til evig tid» (2 Sam 7: 11-16).

 

 Oppsummert gikk altså veien til frelsen etter syndfallet via et par som fikk etterkommere, en familiefar, en stammeleder, et folk og et kongedømme. Om vi skal snakke om et «håndgripelig» tegn på den sist nevnte denne pakten, må det nesten bli å vise til Tempelet som Davids sønn, kong Salomo, bygget. Det var bygget av stein som steintavlene. Som vi vet ble dette tempelet ødelagt i krig. Det andre Templet, som sto på Jesu tid, ble ødelagt i år 70 e.Kr. Det evige kongedømme finner vi i Jesus.

 

Pakten med kong David av Juda stamme (kongedømme til evig tid) peker rett på Messias, Vår Frelser. Jesus. Med ham kommer er ny pakt som gjelder alle mennesker på jorden og den vil til slutt fullbyrdes i det evige liv.

 

Man kan selvsagt også se på alle stedene i Det gamle testamentet som forutsier Jesu komme. Som medvandrer i troen, tenker jeg dog at den sammenhengende frelseshistorien fra Adam til Jesus forteller meg det jeg trenger å vite om Guds skaperkraft, planlegging og kjærlighet for å befri menneskeheten etter Adam og Evas fall.