-1-
Jeg ble født tidlig
på 50-tallet, vokste opp i et såkalt «kristent hjem» og trodde at alle
mennesker var kristne. Dessuten ble de kristne verdiene forsterket gjennom
skoletiden hvor vi hadde kristendom på timeplanen. «Et såkalt kristent hjem»
betyr her at vi hadde kristne verdier, ikke at vi var så prektige. Vi lærte
aftenbønn og bordbønn, men disse aktivitetene forsvant da vi ble eldre. Jeg
husker at farmor ofte hadde Bibelen oppslått i stuen, men vi diskuterte aldri
kristentroen. Den oppslåtte Bibelen var bare vitnesbyrdet om hennes tro. Det
var frivillig om vi ville ta hennes eksempel eller ikke. Hos det andre settet
med besteforeldre sto alltid radioen på hver søndag i kirketiden. Det var lang
vei til kirke og dessuten måtte vi i båt over et stort åpent havstykke. Derfor
var radioen å foretrekke. Under gudstjenesten i radioen skulle det være helt
stille. Dessuten var det forbudt å «arbeide» på søndag. Det betød at mine hobbyer
med hensyn til sying og andre «ting» ikke var tillatt på landet om sommeren
fordi besteforeldrene mine drev et typisk lite vestlandsgårdsbruk ved kysten,
kombinert fiske- og gårdsdrift. Jeg
reagerer når noen i våre dager sier at dette (forbudet mot syingen) var
strengt. Når man sier slikt, så har man problemer med å leve seg inn i de samfunnsforholdene
som Vestlandsgårdsbruk ved kysten var en del av. Her hadde de spunnet og kardet
selv. Strikking og sying var arbeid, ikke hobbyer. Min oldemor som døde da jeg
var åtte år pleide fortsatt å sitte ved rokken da jeg var barn. Når strikking
og sying er arbeid, så lærer man selvsagt barnebarna at man ikke skal arbeide om
søndagen. Vi har jo fått overlevert budet om å holde hviledagen hellig. Jeg
hadde ingen problemer med det. Jeg var jo en del av en sosial kontekst som
hadde sine regler, slik alle sosiale settinger har. I byen kunne jeg derimot
brodere mine små barnesting så mye jeg lystet på alle ukedager. Mor var blitt
et moderne menneske og forsto seg på at hobbyer ikke var arbeid. Og OK var det.
En regel her og en annen der. Et barnesinn tåler at ikke alle er make.
Jeg husker ingen
bønnesamlinger i hjemmet, verken på landet eller i barndomshjemmet. De holdt
seg til budskapet om å be i «sitt lønnkammer», det vil si å be for seg selv (Matteus
6:6). Man skulle ikke vise seg frem som en som var bedre enn andre fordi man ba
så og så og så ofte. Derimot husker jeg at det ble forventet at jeg, åtte år
gammel, skulle «lese for maten» i min oldemors begravelse hvor det var mange
gjester, det vil si å be bordvers før man spiste. Å spise uten å ønske Guds
velsignelse over måltidet var utenkelig. Maten var tross alt skapt av Gud.
Krøkes tidlig den
som god krok skal bli. Selvsagt står man sammen med familien i sorgen, retter
ryggen og hever nakken slik at stemmen bærer selv om det er mange som hører på.
Hva besto så disse
kristne verdiene i annet enn å være stille under «preiken» på radioen klokken
11:00 på søndager i sommerferien? Vi hadde det til felles at vi trodde at det
fantes et overordnet «vesen» som hadde skapt oss og at dette overnaturlige
vesenet hadde sendt sin sønn for å bøte for våre synder. Vi var ikke så opptatt
av Synder med stor S i min slekt. Vi trodde på Gud og utledet våre verdier på
den bakgrunn. Fra slekt til slekt ble budskapet overgitt og praktisert, som for
eksempel de ti bud. Vi trodde at livet fortsatte etter døden slik den kristne
lære lærer oss. Vi skulle altså være sammen til evig tid hos Gud.
-2-
Pliktetikk kalles gjerne
kristen etikk blant akademikere. Da tenker man seg at plikten til å leve etter
Guds bud definerer ens etiske valg. En grei nok måte å se det på fra en
akademisk vinkel, men personlig så tenker jeg at en slik beskrivelse ikke
favner helheten. Kristentro handler ikke bare om å be bordbønn eller høre på
Gudstjeneste. Kristentroen omfavner ens liv fra morgen til kveld enten en ber
eller lar det være. Troen er at Gud er alltid med oss enten vi er i Kirken, sitter
ved bordet, arbeider, går tur på fjellet, lytter til musikk eller leser en bok.
Jeg vet godt at i tidligere tider var det mange som snakket mer om Synd og
Regler enn om Kjærlighet. Men dette preget av å alltid måtte tenke over hvert
valg vi gjorde for ikke å havne i synd, var ikke, slik jeg husker det, til
stede blant mine. Vi var lært opp til rett og galt og de voksne regnet med at
vi visste forskjellen. Vi brukte lite ord på at vi var glade i hverandre, det
vil si mine besteforeldre ropte ikke: «Glad i deg», hver gang vi gikk ut døren.
Slikt tror jeg er blitt mer vanlig i de senere årene. Det var i praksis at
kjærligheten ble vist, ikke gjennom en frase («glad i deg») som i våre dager blir
slengt ut i tide og «utide», som om man er redd for at noen i familien ikke skal
føle seg elsket nok.
Hver sommer før min
oldemor døde holdt hun barneselskap for alle oldebarna sine når vi, by-ungene,
kom «hjem» (det var mors barndomshjem). Vi ble traktert med lefser, kaker og
melk. Kanskje ikke noe spesielt for mennesker i vår tid, men for oss var stort
å være i oldemors selskap. Tror hun holdt disse selskapene for å glede oss,
ikke fordi hun følte seg forpliktet. Det lyste godhet ut av hele oldemors
skikkelse. Hun trivdes i vårt selskap. Her ligger nøkkelen til de kristne
verdiene. Gjensidig kjærlighet! I oldemors selskap var vi alle elsket og
likeverdige. Hun ble elsket tilbake.
Jeg var åtte år
gammel da jeg kysset min oldemor farvel der hun lå i sin åpne kiste fordi vi
skulle ha en minnesamling i hjemmet etterpå. Jeg er min mor evig takknemlig for
at hun tok meg alene til min døde oldemor, slik at mitt siste minne om henne
ble fredelig, slik jeg husket henne i det levende livet.
Jeg kan ikke kjenne
meg igjen i beskrivelser av kristne som er fordømmende og trangsynte selv om
jeg har møtt noen få slike. Trangsynte mennesker fins i alle religioner,
organisasjoner, politiske settinger mm. Dét handler mer om personlighet enn om
religion. Det var for eksempel ingen som forbød meg, da jeg var kommet i
ungdomstiden, å spille Rolling Stones og Beatles, som var svært populære på
60-tallet, verken hjemme eller på landet. Den eneste gangen jeg husker at det
ble langt ned forbud mot å spille moderne musikk var en gang en person fra en naboøy
skulle begraves. Man skulle vise respekt for den døde og dennes familie også
når de ikke var nærmeste nabo.
Det var mye latter,
sang og musikk når vi alle var samlet hjemme hos mine besteforeldre. Verdslige
viser så vel som kristne sanger ble sunget. En av mine onkler spilte til og med
til dans i et populært danseband på Vestlandet. Min bestemor lærte meg å danse
gammeldans på kjøkkengulvet. Hva mer kan man ønske seg av Guds gaver enn
danseglade besteforeldre, sang og musikk med familien, nykokt krabbe,
bølgeskvulp og måkeskrik? Ifølge kristen tro har Gud skapt både måkene og
bølgene, vinden og sangstemmene og la oss ikke glemme krabbene. Nytelse er i
seg selv en guddommelig gave, men er ment til bruk i passe doser. Spiser man
for mye, får man vondt i magen.
-3-
Humor hørte med.
Jeg husker at mine venner og jeg ertet de voksne med å si: «FA-nen» med tykk på
fa. Vi skulle ikke banne, mente de voksne, mens vi lo og sa at vi snakket om
søndagsskole-fanen. Det ble godtatt.
Hjemme i byen gikk
mine venninner og jeg i småskolealder hver søndag på Søndagsskolen i Betlehem
(Indremisjonens hus på Vestre Muralmenning i Bergen). Vi fikk stjerner hver
søndag og en gullstjerne etter fire fremmøter. Atferdsterapi heter det innen
psykologien. Stjernene motiverte til oppmøte på Søndagsskolen. Vi var også på
søndagskoletur på bygden en gang i året, hoppet i sekk og løpte med poteter i
skje. Mor kjøpte meg en sjokoladedrikk som het Mekka.. «Åh, så deilig» -
himmelen kom nesten ned på jorden». 50-tallet var det første ti-året etter
andre verdenskrig og lenge var ikke alle mulige typer varer en selvfølgelighet.
Vi greide oss godt med det.
Søndagskolen i
Betlehem ble også min første læremester i at kristne kan leve forskjellige liv.
I Indremisjonen brukte man ikke alkohol. Det visste ikke jeg. Mine foreldre
brukte heller ikke særlig mye alkohol, kun ved spesielle anledninger, men kunne
gjerne skåle i brus også. Jeg hadde sett at ved høytidelige anledninger løftet
de voksne glasset og sa: «Skål». På søndagsskolefesten i Indremisjonen var
foreldrene plassert på galleriet. Vi barna var plassert nede i salen sammen med
våre respektive ledere. Vi koste oss med god mat og kakao. I mitt hode var
dette en festlig anledning. Jeg koste
meg stort, reiste meg, løftet min kakaokopp i været, så på min mor på galleriet
og ropte: «Skål»! Hun gjorde noen bevegelser som antagelig betydde at jeg
skulle sette meg ned igjen. Jeg for min del var blitt klar over at alles øyne
var rettet mot meg og hadde absolutt ikke til hensikt å sette meg ned før min
henvendelse var blitt besvart. Jeg snudde meg til søndagskole lærerinnen og
gjentok mitt: «Skål». Hun svarte ikke og snudde seg bort. Jeg kjente
fortvilelsen og skammen hamre gjennom meg der jeg sto alene uten svar. En av
mine jevnaldrende venninner må ha kjent igjen følelsen av å føle seg skamfull
og utskjemt, så hun samlet seg til mot,
rakte frem koppen sin og sa: «Skål Benthe». Endelig kunne jeg sette meg ned med
verdigheten i behold, dog med en gryende undring over hvorfor noen mennesker
var slik mens andre var sånn. Hjemme igjen klarte ingen å gi meg en for meg
forståelig forklaring på hvorfor man ikke kunne skåle i noen typer
forsamlinger.
Mitt neste negative
møte innad i kristenheten kom i tenårene. Jeg meldte meg inn i en teatergruppe.
En venninne forklarte meg at jeg ikke var «real» fordi man kunne ikke både tro
på Gud og spille teater, ifølge venninnen. Jeg hadde alltid forbudet ordet
«real» med å være pålitelig. Da min venninne kom med denne påstanden, ble jeg selvsagt
lei meg. Dette var noe jeg ikke kunne kjenne meg igjen i. Jeg forsto ikke. Min
mor sa at jeg ikke skulle bry meg om det og jeg fortsatte i teatergruppen for
en stund. Det var svært gøy å være på øvinger, men jeg fant fort ut at det å stå
på en scene ikke var midt i blinken for meg. Andre interesser overtok …
Jeg beholdt troen
gjennom ungdomstiden, og ble også gift i kirken (Den norske) senere.
-4-
Jeg har alltid vært
glad i å lese. Ikke før hadde jeg lært å lese, før jeg møtte opp på biblioteket
en til to ganger i uken. Til tross for leselysten ville jeg ha en pause i
skolegangen etter realskolen. Det kunne man faktisk gjøre den gangen fordi det
var nok av jobber man ikke trengte utdanning til for å bli ansatt. Jeg tenker
dog at i noen typer miljø, ville foreldrene presset barna til å gjøre ferdig
skolen uansett hvilke begrunnelser barna hadde for en pause. Foreldre som trumfer
sin vilje gjennom fantes da som nå. Ordet «drop-out» fantes ikke den gang, i
alle fall ikke i mitt miljø. Å slutte skolen for å jobbe ble ansett som et
selvstendig og anstendig valg. Kun 20 %
av unge i Videregående skole alder begynte å studere på den tiden. Jeg var
altså ikke alene om å ønske en pause i utdanningen. Ingen sa at et slikt valg
var for bestandig. Dessverre fins det ikke mange slike muligheter for dagens
unge. Trist, syns jeg.
Jeg ble kjent med
forskjellige typer arbeid, hotellarbeid, butikkarbeid osv. Da en venninne og
jeg søkte oss inn på en fabrikk hvor det var akkordarbeid, skjønte jeg fort at
tiden var moden for å gå videre i livet for å ta høyere utdanning. På fabrikken
opplevde jeg meg som en brikke i et digert maskineri hvor det virket som om det
var knekkende likegyldig hvem jeg var som menneske. Jeg hadde ikke noen annen
funksjon enn å produsere i den takt arbeidsgiver ønsket. Hvis noen av oss
brukte litt for lang tid på toalettet, kunne vi risikere å bli kalt inn til
sjefen for å redegjøre for hvorfor vi hadde brukt så lang tid. Å bruke ett
minutt for mye til lunsjpause, ble også notert. Jeg befant meg i et «univers»
jeg tidligere ikke hadde visst eksisterte. Dét satt tankene i sving.
I ettertid har jeg vært
svært takknemlig for at jeg fikk disse erfaringene. Uten dem hadde jeg kanskje ikke
forstått godt nok hvordan det er å være nederst på rangstigen. Jeg ser ikke på den
tiden som bortkastet, men som meget god skole og læring. Hadde det vært mulig i
dagens samfunn, ville jeg anbefalt den til mange … Å ha jobbet på «gulvet» kom
senere godt med i jobben som psykolog. Det handler om å ha evnen (eller å få
evnen) til å leve seg inn i andres situasjon selv om den ikke er make til ens
egen.
Etter erfaringene
på fabrikken tok jeg problemstillingen opp med min mann. Også han hadde tilhørt
de skoleleie og våre jobber i lavtlønnsyrker skulle jo kun være midlertidige.
Var han også klar for å skifte beite, nå? Det var han. Vi hadde mange og lange
diskusjoner om hvordan det kunne gjøres, slik at vi kunne klare oss økonomisk i
studietiden. Dessuten ønsket vi oss også barn, så studier, økonomi og barnepass
måtte på en eller annen måte gå opp. Vi skulle jobbe og studere på skift planla
vi. Mens den ene jobbet skulle den andre studere og omvendt. Dessverre døde han
før vi fikk satt planene ut i livet. Så ble jeg alenemor …
Det tok noen år før
jeg var klar til å gå videre. Å sørge tar tid. Det å være enslig mor til et
barn som savner sin far er heller ikke den letteste situasjon man kan havne i.
Først etter min
manns død ble jeg usikker på den kristne troen. Jeg leste både filosofi (av
lettere grad), psykologi og annet på den tiden. Det at det fantes så mange
mulige forklaringer på livet gjorde meg usikker. Min mor hadde i hovedsak vært
hjemme-husmor. Hun var ikke en bokorm som min far. Min
-5-
interesse for å
lære hadde jeg nok arvet fra ham. Jeg tror vi samtalte om alt mulig annet enn
filosofi i mitt barndomshjem. Det kunne være geografi og naturfag, 2.
verdenskrig, fotografering og mye, mye annet. Jeg var ikke vant til å tenke i
andre baner om opphav enn den kristne måten. At det eventuelt kunne være andre
måter å forstå verden på var nesten en sjokkartet opplevelse for meg. Verden
ble plutselig så uventet mye større …
Min mann og jeg
hadde vært så tett på hverandre, hadde samme verdier i synet på meget. Jeg
savnet å kunne diskutere mine tanker med ham da jeg møtte alt dette nye. Vi
hadde vært det eneste paret i vår omgangskrets, den gang, som ønsket mer
utdanning. Derfor var det heller ingen andre å diskutere med. Jeg kom etter
hvert frem til at eneste måten å komme videre på med hensyn til tro/ikke-tro
tanker var å parkere Gud inn til videre. Jeg kunne ha bedt om Hans hjelp, men
gjorde altså ikke det. Jeg ble agnostiker og var fornøyd med det samtidig som
jeg hadde et passivt medlemskap i Den norske kirke. Etter hvert glemte jeg at
jeg kun hadde «parkert» Gud. Jeg var og forble agnostiker, nærmest en slags
ateist. Jeg var til og med godt fornøyd med at det, slik jeg så det på den
tiden, ikke fantes noe mer etter døden. Jeg skulle gå opp i «altet» og komme
ned som blant annet regn fra himmelen. På grunn av min døde kropp ville
blomster næres ved mitt gravsted. Jeg syntes faktisk at tanken var vakker, evig
forandring. I dag, med utvidet kunnskap om kristentroen, har jeg selvsagt en
annen oppfatning av døden og det som skjer etterpå.
En kveld, da jeg var
omkring 40 år, ramlet en tanke ned i hodet mitt, nesten som lyn fra klar
himmel: «Jeg tror» (på Gud). Innen kristendommen sier vi at Gud kan gi oss nye
sjanser. Jeg ba ikke om Guds hjelp den gang jeg var overveldet av alle mulige
måter å forstå livet på etter at jeg ble kjent med Universitetsfolk, men denne
gangen ga jeg Gud et svar. «Jeg tror» er de første ordene i den kristne
trosbekjennelse som fremsies i både Den norske kirke og Den katolske kirke hver
søndag i kirketiden. Trosbekjennelsen pugget vi på skolen i min barndom. Mitt
svar til min indre tanke om at «jeg tror» lød slik: «Kjære Gud, hjelp meg. Jeg
tror på deg, men de fleste jeg kjenner er ateister. Jeg vet ikke hvordan jeg
skal klare dette».
Gud ga meg meget
god tid. Han var på ingen måte påtrengende, men gikk i min takt. Han fulgte meg
trofast over flere år frem til jeg en dag var klar til å kjøpe meg en Bibel, ga
meg etter hvert mot til å fortelle noen få mennesker at jeg faktisk trodde på
Gud til tross for min vitenskapelige utdanning. Han fulgte meg gjennom min
famling i Bibelen, videre gjennom min redsel da jeg hadde skjønt at jeg beveget
meg i katolsk retning. Helt siden skoledagene hadde jeg forstått det slik at Den
katolske kirke var noe man ikke burde trakte etter. Jeg hadde lært at de tilba
både det ene og det annet, rent hedenske var de nærmest.
Jeg er heldigvis en
person som liker å forstå, ivrig etter å lære, så redselen for det katolske var
ikke nok til å stoppe meg fra å lese. Jeg leste til og med om nettene og ble
til slutt opptatt i den katolske kirke, hele 52 år gammel. Det var en stor dag
for meg og også en glede at familien, som ikke følte seg tiltrukket av det
katolske, kom for å overvære seremonien. Mitt eldste barnebarn på tre år holdt
hånden min da vi to sammen gikk nedover kirkegulvet etter at seremonien var
ferdig.
-6-
Jeg er fortsatt, i
skrivende stund, det eneste katolske medlemmet i min familie, men det må
fortelles at familien, i alle fall til nå, har vært særdeles velvillig innstilt
til å tilpasse seg mine kirketider når vi treffes i familiebesøk. En og annen
syns kanskje det er litt rart, men så får det nå være.
Min erfaring er at
Gud er villig til å gi oss tid når vi oppriktig søker Ham. Den samme erfaringen
har jeg senere funnet ut at andre også har gjort seg via «The Coming Home
Network, International», et katolsk nettverk for mennesker som enten har funnet
den katolske tro for første gang eller for mennesker som hadde forlatt troen og
vendte tilbake til den. Det vil høyst sannsynlig også gjelde deg, at Gud er med
deg i din leting etter et eventuelt kristent ståsted. Kanskje går det til og
med etappevis, hvor du makter å si at jeg tror dette og hint, men resten
begriper jeg ikke noe av. Kanskje går det tid før du er klar til å gå videre i
din søken, for eksempel ved at du plutselig en dag finner noe i en artikkel
eller hører noen snakke om noe som setter dine egne tanker i sving og som får
deg til å be mer enn før.
Oppsummeringen av
eget kristent liv i barndommen og unge voksne år, har hatt til hensikt å vise
til at i mange kristne familier var det slik det var. Man snakket ikke om at du
skal gjøre slik og sånn eller ikke sånn og slik, fordi Gud har sagt det. Man
truet ikke med Gud. Man mente vel at bordbønnen og aftenbønnen talte for familiens
tro. Undervisningen foregikk på skolen, så opplært ble man. I Bibelen kan vi også
lese følgende: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta
sitt kors opp og følge meg» (Matt 16:24). Hva betyr dette verset; skal det
likevel være vanskelig å være kristen? Jeg har fortalt om en annen tid enn den
vi lever i i dag. På den tiden var man ikke så opptatt av å være lideles-fri
som enkelte kan være i dag. Man forsto at lidelser hørte med til livet. I våre
dager kan man få inntrykk av at mange søker etter størst mulig lykke og at
lykken består av flest mulig opplevelser. Selvsagt er det godt å oppleve
lykkelige stunder, jeg har opplevd mange, men livet har også nedturer.
Innbiller man seg at lykke er det eneste saliggjørende, får man problemer den
dagen man opplever motgang.
Min bestefar, som var
kombinert fisker og bonde, slik så mange i kyst Norge en gang var, måtte opp
før klokken fem om morgenen for å rekke ut til de stedene det var størst sjanse
for å få fisk. Det måtte han enten det nå var sommer eller vinter, solskinn
eller frost og hagl. Det livet var ikke lett. Til tross for det harde livet
dette må ha vært, trodde han på Gud. Han kunne ha ristet på hodet eller sagt at
han ikke ville tro på en «gud» som ga ham så tøffe livsbetingelser, men det
gjorde han ikke. Han bar sitt kors, som vi kaller det, om å holde fast på troen
ikke bare i medgang, men også i motgang.
Det er vanskelig å
beskrive et samfunn som var gjennomsyret av kristendom, slik det var i store
deler av Norge, til mennesker som lever i dag i en helt annen type samfunn. Det
handler om at man tok «tingene» som de kom og at alle andre gjorde det samme.
Blåste det opp til storm på havet, så måtte man vite hvordan styre sin båt. Man
tok imot de kors (tunge byrder) som kom i ens veg uten å klage over at Gud ikke
brydde seg om en.
I våre dager vil
det å bære sitt kors, kunne bety å måtte stå i personlige stormer, som for
eksempel når noen flirer av ens kristne tro, eller ved sykdom og andre
vanskeligheter. (Selv om vitenskapen har
-7-
funnet ut mye om hvordan
kurere sykdommer, fins det fortsatt sykdommer som er vanskelige å kurere). Også
i våre dager, må man «kunne styre sin båt» i uværstider, altså kunne «stå i
stormen» når den kommer. Man skal ikke la alle mulige såkalte «sannheter» fra
mennesker som ikke tror eller «halvtror» (om det er mulig å «halvtro») diktere
hvilken sti man vil trå på. For kristne er målet det evige livet i himmelen, og
til slutt på den nye jord, som Jesus har lovd oss om vi holder ut til slutten.
Den rammen omkring
kristentroen som jeg har beskrevet fra egen barndom, er stort sett en vennlig
ramme. Jeg tenker at fortsatt finnes det lignende, trygge, rammer innad i mange
familier, men dagens barn og unge opplever kanskje ikke at alle i slekten er
kristne. På den offentlige skolen treffer man barn som ikke tror på Gud og på
noen skoler kan man være den eneste kristne i klassen. Tidene har forandret seg.
Ikke-kristne har vært svært aktive i å spre budskapet om at det fins ingen gud.
Når de har lykkes så godt, skyldes nok det flere faktorer. En av disse, her
hjemme, er kanskje at Norge ble rikere da vi fant oljen. Man fikk smaken på det
at man kunne kjøpe mer til barna for å glede dem. Barna vokste opp med
materialisme. De færreste i voksengenerasjonen
forsto betydningen av at kristendomsfaget ble forandret i skolen før man en dag
våknet til kampen om skolegudstjenestene.
Avkristning er også
en generell tendens i Europa. Den begynte langsomt under opplysningstiden og langsom
opposisjon mot religion blant de utdannede. Denne langsomme trenden får meg til
å tenke på Jesu ord om han ville finne troende på jorden ved sitt annet komme (Lukas
18:8). Trenden er ikke så sterk i USA. Kanskje vi er nærmere den aller siste
tiden enn vi våger å tenke på?
I våre dager vil nok kristen undervisning i
hjemmet være svært aktuelt i mange kristne familier som har barna sine i
offentlige skoler. Det blir da viktig å fokusere på Guds store kjærlighet og
nåde og tilpasse kunnskapen til barnets alder og evne til forståelse. Dessuten
må man nesten også prøve å være gode forbilder selv. La gjerne tenåringene
finne deg med Bibelen i hånden når de kommer hjem fra skoledansen.
Mange ikke-troende
har, slik jeg har nevnt tidligere, fått det for seg at kristne er spesielt
strenge og lever på forbud. I noen familier har det nok vært slik, antagelig
også i enkelte bygder eller spesielle menigheter. Min henvisning til egne
barndomsopplevelser peker på alle dem som vokste opp innenfor rammen av det som
den gang ble kalt «Statskirken». I slike familier har det vært mange, som min
egen, hvor man oppfattet Gud som kjærlig Far som ville en vel. Selvsagt hadde
vi hørt om den andre utgangen som ikke førte til himmelen, men personlig kan
jeg ikke huske at jeg var redd for å havne der. Jeg og «mine» var jo alle
kristne.
Man kan ikke som
ikke-kristen «kjemme alle kristne med samme kammen».
Man må ta seg tid
til å se nyansene. Når man innbiller seg at kristne er sånn eller slik, så
avskjærer man seg fra å forstå oss på våre egne premisser (om man ønsker å
forstå oss, da). Man putter oss inn i en
-8-
bås; de litt dumme
som ikke kan tenke selv, og så er man ferdig med det. De av oss som har kommet
frem til at vi ville konvertere har faktisk tenkt mye selv. Det har mange
andre, som har blitt værende i kirken siden de var barn, også gjort.
Kristne er like
forskjellige som andre mennesker. Å respektere at vi alle, uavhengig av
religion eller ikke-tro, faktisk er medmennesker, er viktig tenker jeg. Jeg vet
at ikke alle ikke-troende er fordømmende mot kristne. Jeg har truffet mange hyggelige
ateister og agnostikere som har både raushet og en moral som de følger! Jeg har
også truffet hyggelige muslimer og buddhister …
Akkurat som de
fleste mennesker har normer for hvordan leve livet, så fins det også rammer rundt
det kristne livet (de 10 bud og det dobbelte kjærlighetsbudskap). Disse rammene
dreper ikke livsgleden med mindre foreldrene eller andre voksenpersoner man er
knyttet til er svært autoritære eller manipulerende. Autoritære og
manipulerende personer kan finnes i alle typer grupper og organisasjoner. Man
vil kunne støte på dem i kristne så vel som ikke-kristne miljø.
Siden du er søkende
og kanskje ønsker å finne deg en menighet hvis du sier ja-takk til
kristentroen, syns jeg likevel det er verdt å nevne at dersom du treffer på en
ledertype som virker manipulerende i sin omgang med deg, så trekk deg unna. Finn
deg andre hjelpere på veien! Manipulerende mennesker kan være svært hyggelige,
ja til og med være midtpunktet i sin flokk. Dersom disse oppdager svakheter med
deg, kan de etter hvert utnytte deg. Slik utnytting er ikke av det gode,
spesielt ikke i kristen sammenheng hvor det er viktig at du ikke får forstyrret
ditt Gudsbilde. Gudsbildet i deg skal vokse frem mellom deg og Gud, ikke mellom
deg og eventuelle dominerende personer i en menighet. Personlig tror jeg at man
helst skal tilhøre et kirkesamfunn. Vi trenger alle våre stunder alene med Gud,
men tilhørigheten til en menighet plasserer en midt i en felles virkelighet;
Gud med oss. De første apostlene levde sitt liv i felleskap med Gud. De var
sammen om troen. At man vil bruke tid på å finne ut av i hvilken menighet man
vil slutte seg til i våre dager, er noe annet. Dét forteller at man vil ta sin
tro på Gud så seriøst som mulig, ikke at man vil tro i ensomhet for resten av
livet.
Vi skal se litt på
innholdet i kristendommen:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar