-37-
Mennesker som vil
praktisere sin tro i Norge kan leve på forskjellige måter alt etter hvilket
trossamfunn de tilhører og etter hvor knyttet de føler seg til den tro de
bekjenner. Ikke alle som er innmeldt i et kirkesamfunn er praktiserende
kristne. Karismatiske kristne legger stor vekt på sine følelser. Gjennom sang og
musikk tilber de Jesus. I Norge hvor vi lenge hadde en statskirke, ‘Den norske
kirke’ (Dnk), er det per i dag 3 472 659 medlemmer (Statistisk Sentralbyrå,
2025), det vil si ca halvparten av befolkningen i Norge (pluss frikirkelige,
katolikker og ortodokse som til sammen utgjør 384 324). Mange innen Dnk er
passive i forhold til troen og møter kun opp i kirken til jul og til barnedåp,
konfirmasjon og begravelse. Andre er mer aktive og besøker kirken hver søndag
og lever med Bibel og bønn gjennom hele uken. Medlemmer av
misjonsorganisasjonene har tradisjonelt holdt seg innenfor (Dnk) og også holdt
egne møter i bedehusene sine. Etter hvert har de blitt egne kirkesamfunn. Norsk
Luthersk Misjonssamband (NLM) gir medlemmene sine tilbud om dåp, nattverd og begravelse,
men ikke vielse ennå. Vi har flere forskjellige misjons samfunn i Norge. Indremisjonsforbundet
(IMF) gir også tilbud om vielse.
Vi har også flere
forskjellige protestantiske kirkesamfunn i Norge eller kirker utsprunget fra
reformasjonen. Vi har metodister, baptister, pinsevenner, evangeliske lutherske
frikirker, Brunstad Christian Church osv. Syvende Dags Adventistene (SDA) mener
at alle andre kirkesamfunn har tatt feil ved at de helligholder søndagen (ukens
første dag) og ikke lørdagen (sabbaten, ukens siste dag). SDA legger skylden på
Den katolske kirke for byttet fra den opprinnelige jødiske sabbat til feiringen
av ukens første dag, søndagen.
Søndagen feires fordi
Jesus sto opp på den første dagen i uken, det vil si på søndagen og dermed
innledet den nye pakt.
Med unntak av at
noen holder sabbat mens de fleste kristne feirer søndag, så tror jeg at det er
mange likhetstrekk i hvordan praktiserende kristne lever livet sitt. Man takker
Gud for den nye dagen, ber en morgenbønn før man haster fra rom til rom for å
vekke barna, forbereder frokosten, tar barna til barnehagen og selv går på
jobben. Om man ber i arbeidstiden, så skjer nok det i stillhet på kontoret eller
inne i seg ved produksjonsbenken. Etter arbeidstid haster man til butikken før
det er hjem for å lage middag, gjøre litt husarbeid, leke med barna, lese i en
god bok til barna før sengetid, noen familier har en bønnestund med barna i
løpet av kvelden, mens andre foretrekker å be aftenbønn på sengekanten med
hvert enkelt barn. Atter andre gjør begge deler. Noen ettermiddager i måneden
har man gjerne barnevakt og går på konsert, ser teater eller annen
underholdning. Om søndagen er det kirketid og kirkekaffe, for de praktiserende,
hvor man får pleiet samvær med andre kristne. De fleste kirker har søndagsskole
for barna slik at de får høre om Jesus på et tilpasset nivå og slipper å kjede
seg under de voksnes Høymesse. Her i Norge er det også vanlig å gå tur i
helgene (før eller etter Gudstjenesten). Norske barn sosialiseres tidlig til å
bli glad i naturen. Noen kristne får også tid til frivillig arbeid. Mange katolikker
setter eventuelt også av tid til å be Rosenkransen (et bønnekjede med perler).
Hvordan
-38-
Rosenkransen er
innenfor en bibelsk ramme kan læres ved å lese spesielt om Rosenkransen. Både
praktiserende katolikker og protestanter leser gjerne litt i Bibelen. Noen ber
også tidebønnene.
Selvsagt varierer
dagsstrukturen etter hvilken livssituasjon den kristne befinner seg i. Den unge
ugifte kristne studenten har nok en annen struktur på dagen enn barnefamilien. Dessuten
må vi ikke glemme at man kan gå gjennom tunge tider hvor man så vidt husker å
be til Gud. Jeg har beskrevet en tradisjonell dag som også ikke-kristne
barneforeldre vil kunne kjenne seg igjen i. Tar vi bort dagens bønner og
kirketiden, så sitter vi igjen med inntrykket av at kristne lever på lignende
vis som ikke-kristne. Det er litt viktig at de som selv ikke tror får øynene
opp for at kristne kanskje ikke er så veldig mye annerledes enn dem selv. Vi er
alle medmennesker! Kristne lever helt vanlige liv i denne verden med unntak av
at vi også setter av tid til den Gud vi tror på.
Både kristne og
ikke-kristne vil det beste for barna sine og lærer barna om ærlighet,
gavmildhet, omtanke for andre mm. Jeg antar at kristne foreldre med akademisk
utdanning også lærer barna sine at kritisk tenkning verdsettes. Har man ikke
lært å forholde seg kritisk til alle mulige temaer som presenteres i
offentligheten, kan man jo lures trill rundt på både det ene og det annet tema.
Så vi ligner på hverandre, men en stor forskjell mellom kristne og ateister er
at kristne tror livet fortsetter etter døden mens ateister tror ikke på noe liv
etter døden. For dem er livet bare nå. Agnostikeren tar det som det kommer,
kanskje er det et liv etter døden, kanskje ikke (kanskje fins det en høyere
makt, kanskje ikke). Agnostikerne velger med andre ord å være passiv til et
spørsmål som kan ha med deres evige oppholdssted å gjøre når livet her på
jorden er slutt. Hvor denne passiviteten eventuelt kan føre dem, kan man bare
undre seg over …
Den største forskjellen
ligger i hva man relaterer sin trygghet til. Ateisten forankrer denne
tryggheten i seg selv og hva man kan utrette/oppnå via seg selv. Den kristne
forankrer den både i Gud og i seg selv. Å være forankret i Gud betyr at man er
bevisst på at man som kristen har Den Hellige Ånd i seg (1Kor 6:19-20) og har tilgang
til den treenige Gud både i Kirken og ellers hvor man måtte ferdes. Å være
forankret i seg selv handler om at man er bevisst på at man er et eget menneske
som er forskjellig fra alle andre, men en del av menneskeheten. Man tar egne
valg og kan relatere disse til egne moralske verdier. For kristne betyr dette
at man tar ansvar for eget liv ved å prøve å følge den kristne moral slik Gud
har nedfelt den i de ti bud og det dobbelte kjærlighetsbud (om å elske Gud og
nesten). Det betyr også at man er bevisst på at det at man i det hele tatt kan
tenke, skyldes at Gud, vår Far, holder oss oppe. Vi vet at uten Gud er vi
ingenting.
Alle, troende eller
ikke, forankrer også tryggheten sin i miljøet sitt (sosiale relasjoner;
familie, venner, arbeid, dugnad og så videre). Den kristne er gjerne også
oppmerksom på hvor mye Jesus var villig til å lide for oss på korset og er
takknemlig for dette.
Troende mener å stå
i en relasjon til Gud. Noen kaller det en personlig relasjon. Dersom man går i
kirken på søndagene, så gjør man det ikke fordi man føler seg forpliktet eller
er redd for naboen vil
-39-
tenke om en ikke
kommer. (Selvsagt kan kulturkristne også gå i kirken grunnet sosial
tilhørighet, altså ikke først og fremst fordi de virkelig tror på Jesus Kristus).
Tror man, så går man i Kirken fordi man verdsetter den relasjonen man har til
Jesus. Å utebli vil for mange føles som et svik, som om man har latt være å gå i
bursdagsbesøket til bestevenninnen eller bestevennen.
Alle som kaller seg
kristne føler det nok ikke slik; som svik å ikke møte opp i kirken. Dette
handler om hvor man befinner seg i sin egen trosreise. Noen tror til og med at
man aldri behøver å gå i kirken eller en menighet, at det er nok at man tror at
Jesus døde for våre synder. Personlig tenker jeg at aktiv og regelmessig
kirkegang gir perspektiv på livene våre.
Å tro på Jesu
frelsende virke er noe annet enn å tro at eplehøsten blir god til våren eller å
tro at bestemor kommer på besøk neste helg. Slik jeg ser det (og mange med meg)
handler ‘kristen tro’ om hvordan man velger å leve når man først
har bekjent at man faktisk tror at Gud sendte sin Sønn for at vi skal bli
frelst, om vi så ønsker. Jesus er klar på at vi som kristne skal holde oss på
den smale vei (dvs ikke omfavne alt som samfunnet vi ha oss til å omfavne, Matteus
7:13-14). I lignelsen om han som solgte alt han eide for å finne den verdifulle
perlen, viser han oss også at vi må ta valg for kunne finne og holde fast på
det hellige (Matteus 13:46). Selvsagt behøver du ikke selge alt du eier for å
gå på Guds veier, men kanskje det kan være klokt å tenke over hvor mye du vil
la materielle goder påvirke livet ditt.
Spesielt
frikirkelige vil hevde at de har et personlig forhold til Jesus. Den katolske
biskopen, Barron, forklarer litt om det med å ha et personlig forhold til
Sønnen i en youtube video. Ifølge biskop Barron er ikke Gud bare en distansert gud
som har skapt verden. Han er også vår venn her og nå, på en måte høyt hevet og
hellig, men likevel så nær, så nær og deltakende i det hverdagslige.
(.com/watch https://www.youtube?v=MyINwSMAyMk
)
Vi ser
litt på ulike tema som eventuelt kan relateres til kristentroen:
Som nevnt er det kristne
selvet tilsynelatende ikke så annerledes fra det ateistiske selvet. At den
kristne velger å ha tillit til at Gud fins, betyr ikke at den kristne er
dummere eller mer uselvstendig enn ateisten. Med «selvet» menes her det
bevisste jeg. Med dette bevisste «jeget»
føler og tenker man, undrer seg og vurderer både seg selv og andre, inklusiv
Gud.
I motsetning til
ateisten vil den kristne prøve å praktisere den moral de oppfatter at Gud har
lagt ned i dem, ikke nødvendigvis fordi de går på autopilot, men fordi mange gjerne
har tenkt grundig gjennom hvorfor Gud har kommet med sine bud og så har man selv
valgt å følge disse.
Går vi over til å
se på personlighetstrekk som for eksempel Selvstendighet vs. Uselvstendighet, så
kan slike trekk henge delvis sammen med genetikk og mye sammen med hvordan man
er blitt oppdradd.
-40-
Både tillatende og
autoritære foreldre får uselvstendige barn i forskjellig grad, mens de
autoritative foreldre får både vennligere og mer selvstendige barn (jmf Baumrind
1971). Jeg skal gi en ørliten forklaring på disse oppdragerstilene, slik at det
er mulig å skjønne hva de handler om. Bakgrunnen for at jeg fokuserer spesielt
på Baumrinds forskning handler om at jeg fra sofakroken leser og hører om
lærere sliter med barn som både biter og spytter, hører om økende kriminalitet
blant barn og så videre. Dette kan selvsagt ha sammensatte årsaker, men det går
også an å tenke noen foreldre som har tatt avstand fra «gammeldags streng»
oppdragelse har valgt å ikke sette grenser i det hele tatt. Derfor trenger de kanskje
å vite litt om at barn som blir oppdradd i hjem med lite grensesetting, i det
ytre faktisk kan minne om de barna som har hatt svært strenge foreldre.
«Baumrinds
oppdragerstiler» har kommet frem ved at hun observerte foreldrenes ulike måter
å oppdra barn på og så ga disse måtene navn. Deretter observerte hun barnas
oppførsel. Det dreier seg altså ikke om et eksperiment, men om å observere det
som allerede eksisterte og virkningene ulik praksis hadde på barna:
De autoritative foreldrene
er varme og vennlige, men klare på hvor grensene går. De setter grensene på et
nivå som de vet barnet kan makte å forholde seg til. De forklarer hvilke
konsekvenser som vil komme dersom viktige regler blir brutt og sørger for at de
vet at barnet forstår hvorfor før den og den regel blir bestemt. Disse
foreldrene er flinke til å følge opp de konsekvenser de på forhånd har forklart
barnet, for eksempel husarrest for aking i bilvegen (som i verste fall kunne
drept dem). At barna må være inne noen dager (husarrest) handler om at barnet
ikke greide å passe seg selv ute, altså ikke fordi det er slemt eller ond.. Da
lærer altså barna at upassende oppførsel gir den konsekvens som mor og far
tidligere avtalte med dem og at denne konsekvensen henger sammen med hva de
ikke mestret, men som de kan lære seg senere.
Den autoritære
sørger bare for grenser i form av straff i betydningen «du har vær så god å
gjøre som jeg sier» (gjerne juling), mens den tillatende ikke gir noen klare
grenser («Det var nå trist at du stjal den sjokoladen på butikken, men jeg er
sikker på at du ikke gjør det igjen, ikke sant?»). De sistnevnte barna blir
usikre grunnet mangelfulle indre standarder.
Jeg tenker at det
er viktig at også kristne kjenner til de beskrevne foreldretypene som Diana
Baumrind forsket på. Vil man for eksempel ha underkastende barn, så skal man
altså oppdra dem autoritært, tenker gjerne noen. Kanskje tenker de at da er man
i hvert fall sikret at barna underkaster seg foreldrenes livssyn. Tja, det er
ikke sikkert at de forblir der, for de vil kunne underkaste seg hvem som helst
som er over dem som følge av en slik oppdragelse. Et annet resultat av den
autoritære barneoppdragelsen kan bli at hvis disse barna kommer i lederroller
som voksne, så blir de autoritære i sin rolle på jobben eller hvor det nå måtte
være. De kan altså bli mennesker det er vanskelig å arbeide under eller ha
frivillige oppdrag for. Så kan du spørre om ikke det står i Bibelen at man skal
tukte sine barn (Salomos ordspråk 13:24)? Jo, det står det, men ‘tukt’ behøver
ikke å være ris på rumpen av en rasende forelder. Hvis barnet har fått beskjed
om at det er farlig å gå til vannet fordi det kan drukne og får beskjed om at
det vil bli holdt inne noen dager hvis det ikke klarer å passe på dette selv,
så opplever
-41-
det at foreldrene
holder ord og at konsekvensen kommer som avtalt dersom det går til vannet. Neste
gang det begynner å nærme seg det forbudte vannet, vil det huske at det ble
holdt inne og kanskje snu før det kommer frem til vannet. Eller kanskje må de
erfare dette noen ganger før de skjønner sammenhengen.
Da jeg leste om
disse foreldrestilene vedrørende oppdragelse som ikke-troende student, fant jeg
dem interessante og håpet mange foreldre kom til å lære om dem. Som kristen i
mange år kan jeg ikke la være å undre meg over at forskeren fant sammenheng
mellom det å bli vennlig forklart at gjør du slik eller slik, så kommer
følgende konsekvens. Det var jo akkurat dette Gud gjorde i forhold til Adam og
Eva. De ble vennlig forklart at spiste de av treet Gud ikke ville de skulle
spise av, så ville konsekvensen være døden. Vi vet hva som skjedde.
Både barn av
ateister og barn av kristne kan oppleve å vokse opp i hjem som er preget av en
av de nevnte typene for oppdragelse eller eventuelt en kombinasjon. Dette vil
altså kunne prege dem når de blir voksne i samspill med deres genetiske arv
(temperament oa). Videre vokser en god del barn opp under rus, vannskjøtsel,
dårlig økonomi osv. Selvsagt blir vanskelige barndomsopplevelser med i bagasjen
videre. Vanskelige barndomsopplevelser må gjerne bearbeides før man kan ta
alvorlige valg i eget liv.
Uansett hvilken
type hjem man er oppdradd i, så må man en eller annen gang i voksen alder ta et
aktivt valg om man vil tilhøre Gud eller ikke. Hvis for eksempel den autoritære
forelderen har truet barnet med straff fra Gud, må barnet, når det blir
voksent, lære seg å se forskjell på hva som er fra Gud og hva som er gamle indre
truende «foreldrestemmer», slik at det skjønner at disse gamle indre stemmene
ikke er Guds stemme. Omvendt kan vi si at der deler av familien åpenlyst har
rakket ned på kristne, kan man ha «indre foreldrestemmer» som forteller en at
dersom man blir kristen, så er man virkelig latterlig. Også her må man, hvis
man tenker at det er fornuftig å tro på Gud, ta et oppgjør med disse «indre
stemmene» og våge å stå for kristentroen, om man så ønsker. Det handler om å få
øye på den kjærlige Gud og samtidig forstå at Gud ønsker at alle skal bli
frelst, men at han tvinger ingen. Man må selv ta ansvar for å leve etter Guds
vilje uavhengig av hvordan barndommen var.
Hvis man bestemmer
seg for at man kun vil akseptere det som kan vitenskapelig
bevises, så er neppe troen på Gud et alternativ. Men man kan saktens spørre:
Hvor kom ideen fra om at man ikke kan tro på noe som ikke kan bevises. Var det
påvirkning fra samtaler i barndomshjemmet? Var det opplæringen på skolen? Var
det samfunnets holdninger til det ene og det annet slik man har forstått dem?
Et lite ankepunkt med
hensyn til det som kan vitenskapelig bevises i forhold til kristentroen finner
vi relativt nylige indirekte beviser i et av de eukaristiske mirakler
hvor den konsekrerte hostien forvandler seg til virkelig kjøtt. Jeg kaller dem
indirekte bevis sett fra ett vitenskapelig ståsted, ikke fordi jeg tviler på at
slike endringer faktisk har skjedd på mirakuløst vis, men fordi disse miraklene
ikke har skjedd etter 100% vitenskapelig metodikk.
-42-
En undersøkelse
fant sted i Italia i 1970-71 og delvis i 1980 og ble utført av Prof. Odoardo Linoli, eminent Professor in Anatomy and
Pathological Histology and in Chemistry and Clinical Microscopy. Han var assistert av Prof. Ruggero Bertelli ved
«the University of Siena». Disse utførte undersøkelser på en en konsekrert
hosti fra en liten italiensk kirke i Lanciano fra det åttende århudrede. En
konskrert hosti er et stykke brød (hosti) som har blitt forvandlet til kjøtt under
katolsk messefeiring i det presten uttalte ordene: «Dette er mitt legeme som
gis for dere. Dette er mitt blod ….» Den katolske kirke tror at slik
forvandling skjer i hver eneste messefeiring, dvs hver eneste Gudstjeneste, men
vanligvis er forvandlingen skjult for våre øyne. Hostien ser fortsatt ut som en
hosti og vinen ser fortsatt ut som vin.
Vitenskapsfolkene
fant at kjøttet var ordentlig kjøtt, - at blodet var ordentlig blod, - at kjøttet
kom fra den menneskelige rase og hadde sammen struktur som hjertet. Man fant
også at blodtypen var AB som på lik-kledet fra Torino.
Om du er interessert i få
vite mer om dette, så kan du bare google ‘eukaristiske mirakler’ eller ‘‘eucaristic
miracles’ eller kanskje ta en titt på den unge helgenen, Carlo Acutis, sin hjemmeside.
Han døde bare 15 år gammel, men hadde allerede rukket å lage en oversikt over
eukaristiske mirakler (nattverds mirakler). https://www.carloacutis.com/en/association/mostra-miracoli-eucaristici
Når det gjelder lik-kledet
fra Torino, som skal ha omsluttet Jesu døde legeme, så har det i nyere tid
blitt gjort spesielle oppdagelser vedrørende DNA-et til personen som var svøpt
i det. Jeg anbefaler å søke på Youtube. Der finner man videoer som tar for seg
at deler av DNA-et tilhørte utdødde mennesketyper. Noen kaller det utenomjordisk
opphav. Hvis du er interessert, sjekk selv og tenk deg om. Uansett hva du måtte
tenke, så er det verken blodtype eller DNA-profil som 100% bør bestemme ditt
valg om å tro eller ikke tro, men i stedet om du finner historien om Jesu død,
oppstandelse og himmelfart troverdige (hva har tidsvitnene fortalt?).
Fra eventuelle
mirakler over til noen misforståelser som jeg ha har merket meg hos enkelte
kritikere av kristentroen, nemlig dette med «Guds strenghet».
Man kan finne
mange eksempler i det gamle testamentet som kan gi inntrykk av at Gud er streng
og hevngjerrig. Noen få eksempler: Jeg følte meg ganske motløs da jeg leste om
Jeftas løfte til Gud dersom han vant over motstanderne (Dom 11:30-39). Han
lovde nemlig å ofre det første mennesket han traff hjemme, på et alter for Gud,
etter denne seieren-. Det første mennesket han traff var sin egen datter. Fr.
Mike Smitz forklarer i podkasten «The Bible in a Year» at dette er et eksempel
på at man tillegger Gud hensikter og ønsker han ikke har. Gud ønsket ikke
menneskeofring. Jefta tok feil, da han trodde han var forpliktet til å holde et
løfte han burde forstått at Gud ikke ville sette pris på. (Dette skjedde etter
at de ti bud var gitt og har ingen ting å gjøre med at Abraham ble satt på prøve
i forhold til eventuell ofring av Isak. Isaks ofring ble avbrutt av Gud og var
et bilde på den fremtidige selvofring da Jesus skulle gi seg selv for våre
synder. Abraham fikk den gang en bukk av Gud til å ofre i stedet for Isak).
-43-
Et annet eksempel: Moses sa til dommerne
i Israel: «Hver av dere skal drepe dem av mennene deres som har holdt seg til
Baal-Peor.» (4.Mos 25:5)
Det er Moses som sier dette etter påbud
fra Gud. Det må nå bety at Gud er streng eller hevngjerrig eller? Guddommelig
vrede er noe annet enn menneskelig vrede. Gud handler ikke i affekt. Selv
om det Gud sa høres sterkt ut, så var de blitt advart på forhånd. Gud hadde i
de ti bud gitt beskjed om at om de ville være hans, så kunne de ikke ha andre
guder enn Ham (israelittene begynte å tilbe Baal-guder). De hadde også drevet
hor som heller ikke er riktig i følge de ti bud. Men kunne ikke Gud latt dem
leve selv om de hadde syndet? Når det spørsmålet stilles, bør man også stille
spørsmål ved hvor man var i frelseshistorien på det aktuelle tidspunktet dette
hendte? Gud hadde en plan henimot Frelserens komme og tok bort de ulydige. Hvis
hele Israel og Judea hadde begynt å dyrke Baal-guder, ville ikke det jødiske
samfunnet som Jesus ble født i senere kunne fungere som ramme rundt hans liv. Jesus
ble født av en jødisk kvinne, Maria. Han vokste med jødiske skikker og
høytider.
Vi lever ca 2000 år etter Jesu fødsel,
virke, død og oppstandelse. Den nye pakt er virksom. Vi lever til vi dør en
naturlig død (med mindre vi er tilhengere av eutanasi som det ikke er belegg
for i Bibelen). Deretter havner vi enten himmelen i eller i helvetet ifølge klassisk
kristen tro. (Jeg går ikke in på den katolske kirkes lære om purgatoriet her. Den
som er i purgatoriet (purgatorisk tilstand) er på vei til den evige himmelske
lykke, så det får holde å vise til himmel og helvetet som to mulige utganger på
livet).
Men det er da virkelig slemt av Gud og
sende noen til helvetet, er det ikke? Gud sender ingen til helvetet. De som vil
ha samfunn med den treenige Gud, lever i henhold til sin forståelse og kommer
til himmelen. Om man omvender seg på sin 18 års dag eller på sin 80 års dag har
ingen innvirkning på om man ender opp i den lovede himmel i evig samvær med Gud
og andre kristne.
Jeg vil dog ikke anbefale noen med å
vente med omvendelsen fordi jeg skjønner ikke hvordan en slik «omvendelse» på
dødsleiet kan være ekte. Omvendelser skjer gjerne etter at man har lest seg opp
på temaet og kommet til tro. Den som roper på Gud av redsel i dødsøyeblikket,
er trolig ekte fordi man er redd for å havne i det helvetet man har hørt om. Et
slikt rop er faktisk en innrømmelse av at man dypt, dypt inne i dypet av sitt indre
endelig har erkjent at Gud fins sammen med de to utganger. Gud tar nok dette
skriket om å få være sammen med ham og alle de troende på alvor. Det er dog
viktig å huske på at man kan ikke vite når man dør. Man kan for eksempel dø
under søvn eller kjøre utfor et stup på ski og brekke nakken. Man får da ikke
tid til å si: «Tilgi meg Gud, jeg vil tilhøre deg» før døden er et faktum. Man
sender seg selv til helvetet dersom man standhaftig holder fast på at man ikke
vil tro på Gud helt inn i dødsøyeblikket. Gud respekterer valgfriheten og
sender ingen til himmelen som ikke ønsker det. Poenget er
-44-
imidlertid at man må ta et aktivt valg.
Å ikke velge er et passivt «Nei, vil ikke velge». Enten tror man eller så gjør
man det ikke.
Enda et annet eksempel: «Så sier Herren:
Ved midnattstid vil jeg gå gjennom Egypt. Da skal alle førstefødte i Egypt dø,
fra den førstefødte hos farao som sitter på sin trone, til den førstefødte hos
slavekvinnen som står bak kvernen, og alle førstefødte dyr i buskapen (…)»
(2.Mos 11:4-5). «Så grusomt av Gud å behandle egypterne slik», vil nok noen si.
Farao hadde allerede fått mange sjanser til å la israelittene gå. Igjen er det
er spørsmål om hvor vi er i frelseshistorien. Blodet på dørstolpene i husene
til israelittene beskyttet dem slik Jesu blod senere skulle komme til å
beskytte oss alle hvis vi vil (troen, nattverden). Vi også får våre sjanser til
å la avgudsdyrkelse gå. Avgudsdyrkelse kan være alt fra stadig klatring i karrierestigen
på bekostning av Gud (det er ikke galt å søke seg nye jobber og få nye
kvalifikasjoner, dersom man har kapasitet til det, men dersom det går på
bekostning av forholdet til Gud og nesten, blir det det), - til å absolutt å
skulle ha siste skrik i bilmodell (heller ikke dette er synd dersom det ikke
går på bekostning av forholdet til Gud og nesten, med unntak av at vi også bør
tenke på miljøet), - til alltid å måtte vise seg frem i dyre klær, alltid må ha
de mest kostbare ferier osv. Alt kan bli avguder om man glemmer hvem som er den
egentlige Gud. I eksemplet med de førstefødte egyptere som skulle dø skjedde
altså dette etter synd mot Gud. Bare det å gjøre seg selv til Gud, slik Farao
trodde om seg selv, er en synd. Men alle de uskyldige da, de som var fattige og
ikke hadde noe som helst å gjøre med Faraos tilbakeholdelse av israelittene
hvorfor måtte de dø? De var jo opplært i den troen de hadde og visste ikke om
noe annet. Hvis noen døde forgjeves, så antar jeg at Gud vil reise ham eller
henne opp igjen på den ytterste dag. Da er de likevel ikke livet tapt.
«Den som gjør ondt, lytter til onde tunger, løgneren hører på
skadelig snakk.» (Salomos ordspr. 17:4). Her pekes det på onde mennesker, men
er virkelig noen mennesker «hel-onde»? Nei, vi tror ikke det, gjør vi vel?
Derimot kan vi si at mennesker som gjør ondt (baktaler, lyver, stjeler …) og
liker det dvs motsatt av å skamme seg, vil etter som tiden går få vaner som gjør
det mer og mer sannsynlig at dette mennesket vil fortsette å handle på de måter
som Gud har omtalt som onde (altså motsetter seg de ti bud og kjærligheten til
Gud og nesten). Det er altså Gud, vårt opphav, slik mange kristne ser det, som
definerer hva som er godt og hva som ikke er det. Gud er ikke relativ. Det som
ikke er av det gode blir dermed ondt. Det var jo nettopp dette konflikten i
Edens hage dreide seg om. Gud hadde satt grenser, djevelen fristet og Adam og
Eva lot seg lure til å tro på en annen sannhet enn den Gud hadde gitt. Resultatet
kjenner vi. Døden kom inn i bildet. Jeg tenker at det er forståelig at mange av
nåtidens mennesker tenker at «ting» er relative og at man kan velge selv hva
som er bra og mindre bra, men det er ikke klokt med tanke på evigheten. Da jeg
var på vei i min konverteringsprosess måtte jeg jobbe litt med disse
problemstillingene. Jeg skulle jo love å holde meg til den katolske kirkes lære
under opptakelsen i Kirken. Å lyve foran alteret er ikke i tråd med hvem jeg er.
Kanskje må du også jobbe litt med deg selv hvis du vil bli kristen, sjekke ut
om du har skaffet deg verdier og holdninger som egentlig ikke passer sammen med
troen på en Skaper?
Å ha klart for seg at noen handlinger er gode mens andre er
onde er altså en del av det å være en kristen, tenker jeg. Det er derfor man ikke
bør følge sine venner i ett og alt. Men å mase til
-45-
andre i tide og «utide» om at de er på veg til helvetet er
dog ikke en god pedagogisk fremgangsmåte. Det fører bare til at de lukker
ørene. Da har du heller ikke hjulpet dem. Vis heller at du er stolt av troen
din (om du har den) og prøv å leve så godt du kan. Da kan kanskje noen se deg
som et forbilde de får lyst å ligne litt på.
Selvsagt kan det forekomme situasjoner hvor det kjennes vanskelig å definere
helt klart for seg selv hva som er Guds vilje. Tar man tiden til hjelp og
samtidig løfter problemet opp til Gud, så finner man nok etter hvert et svar
man kan leve med.
De kristne psykologene Jones og Butman
fremhever kognitiv terapi (CBT) som mest i tråd med kristne prinsipper i
forhold til andre psykologiske teorier, samt vektlegger sosial læring (Bandura
& Michell) via gode modeller som viktige bidrag til god psykisk helse. Uten
at vi skjenker det en tanke kan vi altså finne igjen bibelske prinsipper i
moderne psykologi.
Dagens unge vokser opp med et utall av
mulige verdier. Alt synes relativt. På den måten blir det vanskelig for unge å relatere
seg til hvordan de vil bygge egne verdisystemer. Det blir nesten litt «velg
selv og bygg din egen moral. Dét er naturlig å tenke slik når man beveger seg
fra ungdomstid til voksent liv. Man skal tross alt bli egne selvstendige
mennesker og ikke en kopi av mor og far. For å finne egne verdier som sitter
som gode rammer rundt egne liv trenger man å ha vært omgitt av gode forbilder.
Har man lært at Gud dømmer en til helvetet for å ha sagt/gjort slik eller sånn,
så virker gjerne ikke kristendommen så tiltrekkende. Har man derimot lært om
både helvetet som en mulig utgang på livet samtidig som man lærte om Guds nåde
og Guds tilgivelse når vi ramler ut av våre gode fortsetter og deretter ber om
tilgivelse, så har vi fått et mildere og mer sannferdig bilde av hvem Gud er.
Joda, muligheten for fortapelse fins, men for den som oppriktig ønsker å leve i
tråd med Guds bud og som ber om tilgivelse etter å ha syndet, er nok den
muligheten mer å regne mikroskopisk enn som en realitet.
Men
er det ikke urettferdig at de som for eksempel vokste opp med foreldre som var ustabile
og drikkfeldige, skal stille så mye dårligere enn de som har fått lagt ned i
seg en grunnleggende trygghet? Er det virkelig sant at Gud gir disse barna en
fair sjanse? Utrygghet og manglende faste indre standarder, som kan bli
resultatet av en slik oppvekst, er nok Gud klar over. Med terapi kan disse
menneskene bygges opp. Om de i tillegg vil bruke bønnen som middel til å
samtale med Gud om livet og om moralske standarder, så gjør de ikke det
forgjeves. Ikke et eneste menneske er uteglemt av Gud, men hvert eneste
menneske må selv søke Gud om det ønsker å gå på den kristne vei. Det er ikke
alltid like lett har vi sett, men når er egentlig livet lett; når vi er på
ferie og soler oss ved sjøen eller sitter på en fjelltopp og nyter naturen? Ja,
kanskje akkurat, da, men så dør ens elskede, et barn, ens bestemor osv. Tankeløse
menneske setter ut løgn om en og så står man plutselig i en situasjon hvor man
har det vondt grunnet baksnakkelser. Man får beskjed om at man lider av en
dødelig sykdom. I slike situasjoner koster det å takke Gud for hver eneste nye
dag. Gud har likevel ikke glemt oss når vi har det vanskelig. «Men den som
holder ut til enden, skal bli frelst», sier Jesus (Mat 24:13). Et annet sted
sier han: «Den
-46-
som
ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel» (Luk
14:27). Man må altså lære seg å stå i motgang og selvsagt be om Guds hjelp til
å holde ut. Terapi vil kunne hjelpe, men så spørs det hvor flinke vi er som
samfunn til å huske på at det fins mennesker som har det så vanskelig at uten
et godt utbygd terapitilbud, så ikke bare var livet deres utrolig
vanskelig; det kan forbli slik. Det er vårt alles ansvar å huske på dette
når vi går til valgurnene. Noen mennesker vil kunne klare seg med kortvarig
hjelp i kombinasjon med andre tiltak, mens andre trenger mer. I denne
sammenheng er det viktig at faglig kunnskap får bestemme og ikke økonomisk
trange rammer. For hva skal vel lidende personer med en terapi som avsluttes
før den er ferdig? Jeg nevner dette i forbindelse med nestekjælighetsbudet.
Å
være kristen kan koste. Det er i denne sammenheng viktig å huske på at de som
ser ut som de lever helt bekymringsfrie liv, kanskje ikke gjør det likevel. For
eksempel er det ikke sikkert at det tilsynelatende lykkelige paret forteller om
alle sine tretter på soverommet … For alt du vet, kan de ha kranglet hele
natten før de ligger på kne og ber i kirken neste dag. Du tenker gjerne på
dette som fromhet når du ser dem, og det er for så vidt rett (siden de kontakter
Gud), men du ser ikke smerten de gir til Gud. Du hører ikke den indre
fortvilelsen og bønnen om at Gud må hjelpe dem til å få det bedre.
Nå
er det ikke sikkert at det sekulære livet uten Gud er en «dans på roser»
heller. Det å stadig skulle leve etter samfunnets skjønnhetsidealer, alltid
være oppdatert på de siste nyhetene, flakse rundt fra den ene sekulære
begivenheten etter den andre, «alltid» være klar til en «one night stand» når
kveldens fest er slutt (hvis det er det man ønsker seg), er gjerne ikke så
enkelt det heller.
Den
katolske tanken med hensyn til lidelse er at man kan forene sin smerte med
Kristi smerte. Ved å løfte sin smerte opp til Gud i bønn, forenes den med Jesu
smerte på korset. Ingen kjenner smerte så godt som Jesus. Dette betyr ikke at
Jesu ene offer på korset ikke var nok, men at han gir oss lov til å lide med de
gangene vi er i lidelse. Vi får være med å dra båten sammen. I et slikt
perspektiv blir lidelsen noe som Gud kan bruke til hjelp for andre, kanskje en
av dine nærmeste. Den er ikke forgjeves. Den kommer til nytte. At egen lidelse kan
få lov å virke sammen med Jesu ene lidelse på korset, betyr ikke at Gud trenger
disse, men at han gjør noe godt ut av det som er vondt for oss. Da jeg lærte om
dette i sin tid, tenkte jeg: «Dette skulle jeg ha visst da jeg gikk til
skoletannlegen de første skoleårene. Tenk så mye lettere det ville vært å tro
at smerten var til nytte!». Man hadde ikke vannbor hos tannlegen den gangen, så
å gå til tannlegen kunne være en svært svært smertefull opplevelse. Man skal
dog være forsiktig med å overse andres smerte og tro at de bare kan ha det slik
fordi Gud kan bruke deres smerte … Vi er alle kalt til å vise nestekjærlighet, altså
til å se andres smerte og å da tilby vår hjelp om vi har mulighet til å hjelpe.
(De som har mye luthersk bagasje med seg, når de leser dette, syns sikkert det
er rart at vi kan få lov å hjelpe til, når Jesu ene offer på korset var
nok (katolikker også tror også på det ene offeret), men vi får
lære å akseptere hverandre som Jesus-troende med forskjellig praksis. Det fins
«ting» jeg syns er rart i andre menigheters praksis også, men jeg aksepterer
altså at de praktiserer slik de gjør).
-47-
Hvis
du sier JA-TAKK til Gud, så er det ikke noe lettere liv du går til enn om du sier
NEI-TAKK. Det letteste, her og nå, er kanskje å leve som alle andre i dette
sekulære landet, men spørsmålet er om det er klokt? Du vet ikke når du skal dø
eller om Gud vil gi deg en sjanse akkurat i dødsøyeblikket, slik han ga den ene
røveren på korset. Har du bevisst takket nei til å være i samfunn med Gud i
dette livet, må du nesten forvente at Gud tar ditt nei på alvor og lukker himmelporten
etter ditt eget ønske.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar