2 – Guds pakter med menneskene.

 

 

Når jeg skriver videre, så vet jo ikke jeg hvem akkurat du er. Du kan være en person som var fritatt fra å lære om kristendom, eller en som har fått noe kristendom via KRLE faget på skolen, men med en lærer som gjennom sin holdning viste at kristendom var ikke noe å bry seg med, eller du kan være en person som syns du lærte for mye kristendom fordi du gikk på en kristen skole. I så fall kan du føle deg mettet allerede. Jeg skal skrive litt om Guds pakter med menneskene etter syndfallet.

 

Hvis du er i den gruppen som opplever at du har for liten bakgrunnskunnskap, anbefaler jeg deg å låne en barnebibel på biblioteket før du går videre. Deretter leser du deg gjennom det som utgjør alt fra skapelsen og frem til før Jesu fødsel. Jeg kommer til å gå gjennom noen pakter som Gud gjorde med menneskene etter syndefallet. Når jeg anbefaler deg barnebibelen, så er det for å gi deg muligheten til raskt å kunne lese bibelhistoriens gang, ikke fordi jeg tror du er dum.

 

Du som allerede kan mye, trenger ikke noen repetisjon, men jeg anbefaler deg å prøve å reflektere over stoffet når du leser. Ikke hast gjennom det fordi du mener å kunne det fra før. Det du trenger å ha in mente er hele tiden spørsmålet om hva som gjør kristendommen til noe helt spesielt på grunn av disse paktene?

 

Jeg tenker at alle som har lyst å lære mer om pakter etter at de er ferdige med denne boken, evt vil ha nytte av å lese « Kinship by Covenant: A Canonical Approach to the Fulfillment of God's Saving Promises» (2019) Hahn, S. W. (katolsk bok).

 

Syndfallet:

 

I kristendommen finner vi historien om syndefallet. ‘Synd’ er et begrep som betyr å sette seg opp mot Gud / å gjøre mot Guds vilje. «Synd er ikke noe annet enn en moralsk dårlig handling (St. Thomas, ‘De malo’ 7:3), en handling som ikke er i samsvar med et intellekt som er opplyst av den guddommelige lov» (Catholic Enclopedia). Noen kaller det i dagligtale: «Å bomme på målet» (som er det evige samvær med Gud).

 

Adam hjalp ikke Eva da hun ble fristet (husk på dette med at de skulle være ett, skapt av samme kjøtt). Han lot Eva stå i den vanskelige situasjonen alene. Gud hadde gitt Adam en fri vilje, så det var hans valg både å la Eva stå i kampen mot djevelen alene og å takke ja til å motta frukten når den først var plukket.  «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» (1Mos 3:1). Slangen lokket Eva ved å utfordre henne på hva Gud hadde sagt, slik ikke-kristne prøver å utfordre dagens mennesker.

-15-

«Har Gud virkelig sagt dette og/eller hint»? Eva ble usikker da djevelen utfordret henne og hun spiste en frukt fra dette treet som Gud hadde forbudt dem å spise av, mens Adam gladelig tok imot den forbudne frukten. Han kunne tross alt sagt «nei».

 

Adam feilet i å hjelpe Eva mot Satan og ble opphav til den første synd sammen med Eva. Den første synd skyltes altså først fristelse, så vaklende tro på Gud og til slutt manglende samarbeid mellom Adam og Eva mot den onde.

 

Etter at de hadde spist frukten gjemte de seg i buskene mens de skyldte på hverandre. Ingen av dem vågde å komme frem og be om unnskyldning for at de hadde gått mot Guds bud. Derfor ble de kastet ut av Eden. Gud satt kjeruber (engler av høyeste rang) til å vokte Hagen. Det var altså ingen vei tilbake.

 

Før syndfallet hadde Adam og Eva vært i naturlig tilstand som skapt i Guds bilde med sjel; dette betyr at alt var godt. Etter syndfallet kom skammen inn i bildet. De trengte nå klær for å dekke seg til. Gud slaktet et dyr og ga dem klær av skinn. Gud gir dem ikke bare klær, men begrepet ‘offer’ introduseres også ved slaktingen av et dyr. Når noe er blitt gjort galt i forhold til Skaperen, kreves det et offer til Gud. I historien om Kain og Abel lærer vi at det er et feilfritt førstefødt lam Gud vil ha. Ved inngangen til den nye pakt er det Jesus som blir offerlammet (Gud, feilfri og før alt annet, gir seg selv).’

 

Gud hadde lovet mennesket døden (1Mos 2:17) om det spiste av kunnskapens tre. Som vi vet døde de ikke umiddelbart. De forplantet seg og fikk barn og deres barn fikk barn igjen. Slik har det fortsatt frem til våre dager.

 

Gud hadde egentlig ment at mennesket skulle få en tid i Hagen før han tok det opp til seg i Himmelen (Dom Elias Carr, forelesning 2003/2004). Det var ikke meningen at de skulle dø og begraves i jorden først. Ulydigheten kostet dem altså livet. Vi har arvet døden fra disse våre første foreldre. Kun de som lever på den tid Jesus kommer igjen kommer til å slippe døden. Det er ingen vei tilbake. Vi er alle merket av Adams og Evas synd. Vi er ikke onde av natur for Gud skapte oss «i sitt bilde» (1Mos 1:28) «og se, det var svært godt!» (1Mos 1:31). Derimot er vi merket av Adams og Evas synd. Billedlig kan vi si at vi ble til «feilvare» etter Adam og Eva (tenk på en god og varm strikkejakke. Den kan fortsatt varme selv om det er feil på den).

 

Mange nekter å tro at Gud har gitt oss en fri vilje. De mener viljen er innskrenket på grunn av forhold ved livet, for eksempel fattigdom, nød og elendighet. De som sier slikt forstår ikke hva som menes med «fri vilje» innen kristen terminologi. Gud har gitt oss frihet til å velge ham eller la det være innenfor vår egen livssituasjon. Å velge ham betyr også å prøve å gjøre valg, mens man lever på jorden, som er i tråd med Guds vilje. Du som leser her har antagelig bestemt deg for å gi Gud litt mer tid før du eventuelt avviser ham eller takker JA til ham. Noen få leser antagelig her for å finne noe å henge seg opp i, noe

 

-16-

de kan bruke i kamp mot oss kristne. I vår tid er jo samfunnet sekulært og noen syns, som tidligere nevnt, at kristendommen er latterlig og liker å fremheve seg selv på bekostning av kristne. Dem om det.

 

Gud blander seg ikke opp i hvem du vil gifte seg med, - om du vil gå tur på fjellet eller bade i sjøen, - hvilke typer klær du kjøper, - om du vil utdanne deg til danser eller ingeniør, - om du vil ha ost eller skinke på maten. De sosiale betingelsene og de levekår vi vokser opp under er konsekvenser av menneskers handlinger før vi ble til. Hvis du eller noen du kjenner er født nederst på rangstigen i samfunnet, er ikke det Guds skyld, men de som har bestemt at det skal være slik, altså sosiale betingelser (som de som lever under bedre betingelser ikke bryr seg nok med å prøve å forbedre).

 

Den katolske kirke har i nyere tid utarbeidet «Den katolske kirkes sosiallære» hvor man ut fra Skrift og Tradisjon forsøker å vise oss at vi også har ansvar for andre enn oss selv: «Kirkens sosiallære hjelper oss til å legge et kristent perspektiv på de beslutninger som daglig tas og som berører våre liv. Dette er et stort område som dekker fred og krig, økonomisk rettferdighet, internasjonal utvikling, rasisme, miljø og menneskeverd», (https://www.katolsk.no/sites/default/files/pdfs/2024-12/caritas-sosiallaere-1998.pdf). Siden invitasjonen til å lære om sosiallæren har kommet fra Den katolske kirke, må det kunne tolkes dithen at man skal ha Gud med på laget som troende også når man går i fredstog, kjemper mot rasisme eller annet. Hvordan hver enkelt vil gjøre det, er opp til den enkelte. Mange syns antakelig at det holder med en bønn før man deltar i den aktiviteten man ønsker å delta i. Den gamle protestantiske skikken med å be i sitt «lønnkammer» (be for seg selv) har fortsatt noe for seg.

 

Tilbake til dette med den frie vilje innenfor forskjellige livsbetingelser: Guds betingelse er altså at du setter ham først uavhengig av hvilke livsbetingelser du vokser opp under. Noen vil kanskje mene at Gud burde gripe inn og for eksempel løfte folk ut av fattigdom. De som tenker slik, glemmer å tenke på at det er vi (samfunnet) som skal løfte folk ut av fattigdom ved hjelp av politiske gode beslutninger, for eksempel ved å skape flere arbeidsplasser, bygge ut behandlingstilbud til rusavhengige, bygge nok lavkostboliger …. Gud er Gud, ikke politiker. Han har overlatt politikken til oss, eller de partiene vi velger til å representere oss.

 

Dersom du lever i en vanskelig livssituasjon når du leser dette, så håper jeg inderlig at andre mennesker ser deg og behandler deg med respekt og verdighet. Enkelte mennesker har en tendens til å la andre føle seg liten når de prøver å hjelpe. Det oser «jeg er den viktige her for det er jeg som hjelper deg» (narsissitisk). Heldigvis er det sannsynlig flere ekte hjelpere enn de som ikke har tenkt gjennom hvordan det å motta hjelp kan føles. Om du er i en slik situasjon og att på til føler at Gud er langt borte fra deg, kan du likevel be om hans støtte i din tunge hverdag. For den troende er det viktig å holde kanalen til Gud åpen også om man føler at det er så vidt man orker å sette den ene foten foran den andre, slik at man ikke har mistet troen når den vanskelige situasjon er over.

 

Når Faderen sendte oss Sønnen, så var det nettopp for å rette opp i den synd som hans første sønn, Adam, påførte oss ved sin hjelpeløshet i møte med fristeren.

-17-

Før vi går videre, har jeg lyst å minne deg om at dette heftet ikke handler om at jeg skal bevise Guds væren for deg. Hvis du vil ha kontakt med Gud, må du nesten folde dine egne hender og be om Guds ledelse. Det fins ingen annen måte å få kontakt med ham på. (Ingen ser dine foldede hender under dynen. Ingen andre enn Gud hører din bønn dersom du ber inne i deg. Du behøver ikke springe over til naboen i morgen og bekjenne at du ba en bønn under dynen kvelden før).

 

Min hensikt med dette heftet er mer å prøve å gjøre kristentroen forståelig for deg, men valget er ditt eget enten det blir «ja» eller «nei» til slutt, underveis eller senere.

 

Så over til paktene.

 

Guds pakter med menneskene:

 

Den første pakt med Gud møter vi i dåpen, nå, i Den nye pakt. Med mindre man tilhører eller har tilhørt en menighet som praktiserer voksendåp, så inngår våre foreldre denne pakten med Gud for oss allerede når vi er små barn. En pakt med Gud betyr at Gud faktisk gjør noe med oss. Pakten gjelder, i eksempelet med barnedåpen, her, tre parter: våre foreldre, oss selv som barn og Gud, hvor alle har forpliktet seg til å holde den hellige avtalen. Fadderne ansees som hjelpere I dåpen blir man «begravd» med Jesus og fri fra arvesynden. Mange forstår ikke hvorfor et lite barn som ikke har syndet, skal befris fra synd. De som har problemer med det forstår ikke at etter Adams og Evas fall, så ble hele menneskeslekten (alle etterkommere etter Adam og Eva) født i syndig kjøtt, dvs i dødelig kjøtt. Det er derfor vi kaller det arvesynd. Forklart på en annen måte: Siden Adam og Eva ble lovet døden som straff (selv om de ikke døde umiddelbart) så er det dette som skal skje med oss alle til slutt. Vi dør.

 

I dåpen blir vi, som nevnt, begravd med Jesus. Siden Jesus sto opp fra de døde (overvant døden), så gjør dåpen det mulig at vi også kan stå opp igjen etter vår død som kristne. Guds løfte til oss er at dersom vi holder oss til den kristne troen gjennom livet, så har han lovet oss evig liv og oppstandelse etter døden. Døden er ikke det endelige sluttpunktet.

 

Heldigvis er Gud barmhjertig og tar oss tilbake, dersom vi kommer tilbake til kristentroen, som våre foreldre lovet på våre vegne i dåpen, dersom vi ha vært ute av samfunnet med Gud i kortere eller lengre tid. Samtidig tror jeg at ditt ønske om å trå på Guds vei, må være ekte ment, altså at du prøver å finne ut hva som er Guds vilje (etter at du har kommet over din nysgjerrighets periode og har valgt ham). Det er ikke alltid like lett i et sekulært samfunn, men Gud gir deg ikke opp om du virkelig prøver.

 

La oss nå gå tilbake til begynnelsen og se på de pakter Gud gjorde med menneskene før Jesu lidelse, død og oppstandelse, dvs før Den nye pakt i Jesus.

 

-18-

De første pakter med Adam og Eva og senere med Noa.

 

Vi kan si at Guds første pakt med menneskene var med Adam og Eva i Edens hage. Tegnet på denne pakten var hviledagen som menneskene fikk for å kunne ha en spesiell dag viet til tilbedelse av Skaperen (selv om de var sammen med ham hele uken). Dessverre brøt de pakten ved å gjøre stikk motsatt av Guds Vilje. Vi ser her at det har konsekvenser å bryte en pakt inngått med Gud.

 

Først flere slektsledd senere, velger Gud ut en familiefar for å gjøre en ny pakt med, nemlig Noa. Som et tegn på pakten mellom ham og familefaren gir Gud regnbuen til tegn på at familien er viktig og som et løfte om aldri mer å utslette så godt som hele menneskeheten.

 

Jeg går ikke inn i historien om Noa og hans familie her. Regner med at de fleste har hørt om syndfloden og Noas ark som berget hans familie fra døden da vannet kom. Det er pakten mellom Gud og familiemannen som her er viktig.

 

Innen vitenskapene er man uenige i om det var en lokal flom eller om det var en heldekkende flom over hele jordens overflate. For de av oss, som har lært at vi ikke skal se Bibelen som en 100% korrekt historiebok, er det betydningen av flommen som er viktigst. Hva mente Gud med denne flommen?

 

I bibelsk perspektiv betyr vann renselse. Da Jesus mye senere innførte dåpen, så er det nettopp en renselse vi gjennomgår. Nyvaskede blir vi medlemmer av Guds forsamling.

 

Menneskene på Noas tid var blitt så syndige, forherdede og borte fra Gud at Gud måtte vaske  menneskeslekten ren (føre den familien han valgte seg ut via arken (båten)) for å kunne føre sin plan om gjenreisning av menneskeheten videre.

 

Vi vet at det ikke gikk lang tid før menneskene fortsatte å synde.

 

Så langt har vi sett at Gud begynte vår historie først med et par og deretter med en familie.

 

Så valgte han en stamme.

 

Gud kalte Abraham fra Ur i Kaldea til å forlate alt. Abraham ble stammeleder. Gud har altså utvidet sine pakter fra par, til en familie og så til en stamme.

-19-

Pakten med Noa og familien innebar regnbuen som tegn på pakten. Pakten med Abraham og hans stamme vises også med tegn. Her er tegnet fysisk. Hvert guttebarn skal omskjæres på den åttende dag. «Teologisk peker omskjæringen i kjødet til en indre omskjæring av hjertet, dvs å kutte bort stahet og kjempe mot fallen natur i den hensikt å følge Gud (…) Dåpen er motstykket til omskjæringen og initierer Den Nye Pakt, men gjelder både hankjønn og hunkjønn. Dette nådens sakrament virker som den indre omskjæring av hjertet som den ytre omskjæringen av hebraiske guttebarn skulle vise til».  (Ignatius Catholic Study Bible, Genesis (dvs 1.Mosebok), kommentar til 17:11 s.39 v. Hahn S, og Mitch C. som også henviser til Romerbrevet 2:28-29 og til brevet til Kolloseerne 2:11-12).

 

Abrahams stamme ble lovd et land. Gud kalte Abraham fra Ur i Kaldea til et land han skulle få som takk for sin tillit til Gud. Reisen var farefull og vanskelig, og vi vet at ikke alle Abrahams etterkommere skikket seg vel. Grunnet syndene, misunnelse og løgn, ble Abrahams etterkommere senere innbyggere av Egypt.

 

Abrahams oldebarn kastet Josef (sønn av Jakob som var sønn av Isak, dvs den lovede sønn) i en brønn og solgte ham deretter som en slave til egyptiske kjøpmenn. Grunnene til at denne handlingen er å betrakte som misunnelse er både fordi Jakob (Abrahams sønnesønn) elsket Josef mer enn de andre sønnene sine og fordi han hadde fått en flottere kappe av faren enn de andre hadde fått. Da de kom hjem uten Josef viste de frem den fine kappen hans, som de hadde dyppet i dyreblod, til faren. Jakob trodde sønnen var død.

 

Det er spennende lesning når man leser Josefs historie. De som kjøpte ham av brødrene hans, solgte ham på et slavemarked. Josef gjorde som han fikk beskjed om og arbeidet godt slik han var opplært til. Dette førte til større ansvar. Potifar satt Josef til å styre over Faraos eiendommer. Potifar tjente under Farao, kongen i Egypt (som også ble sett på som gud).

 

Det kunne nå gått godt for Josef, men dessverre var Potifars hustru hevngjerrig. Potifars kone la seg etter Josef som avviste henne. Han holdt seg altså til den moral han var opplært til hjemmefra.  Potifars hustru snudde på historien og påsto at det var Josef som hadde lagt seg etter henne. For dette ble han kastet i fengsel hvor han led mye.

 

I fengselet tolket han drømmer for blant annet faraos sjenkemester. Det viste seg at disse drømmene gikk i oppfyllelse. Farao fikk høre om det. To år senere fikk farao selv drømmer som ingen greide å tyde. Farao hadde drømt om 7 feite kuer som ble etterfulgt av sju magre kuer. Han sendte da bud på Josef som tolket faraos drømmer slik at det at det ville bli massevis av mat i Egypt de neste sju årene og deretter dårlig kornhøst de sju neste. Josef rådet Farao til å høste mer korn enn det var bruk for i de gode årene og samtidig å bygge lagre som skulle inneholde lagret korn til bruk i de sju uårene som kom til å komme. Farao opphøyde Josef til visekonge, dvs han ga ham ansvar for kornlagringen over hele Egypt. Josef hadde ingen andre over seg en Farao selv. Han hadde heller ingen annen ved siden av seg.

-20-

Da uårene begynte, ble det matmangel, ikke bare i Egypt men også ande steder som i Kanaan hvor Josefs opprinnelses familie bodde. Jakob, Josefs far, sendte de andre sønnene sine for å kjøpe korn i Egypt. Jeg tar ikke med alle trinnene i hvordan det gikk til at hele Jakobs ætt (de 12 stammer) ble samlet og gjenforent med Josef, men samlet ble de. På grunn av Josefs høye stilling ble de svært pent behandlet.

 

Årene gikk og Abrahams etterkommere via Jakob (sønn av Isak, Abrahams lovede sønn), vokste seg til et stort folk. Josef og privilegiene hans slekt hadde fått gikk i glemmeboken. I og med at hebreerne vokste i folketall ble en senere konge (Farao) så redd for dem at han bestemte at alle hebraiske  guttebarn skulle drepes. Dette ble gjort med ett unntak. Moren til lille Moses ville at han skulle leve og la ham i en kurv som hun lot drive nedover Nilen. Det spesielle her er at Faraos datter fant ham og oppdro ham som sin egen; altså av kongelig ætt.

 

Vi kan ta oss litt tid til å sammenligne Faraos redsel for hebreerne med dagens vestlige ikke-troende sin redsel for kristne. Neida, de dreper oss ikke (i alle fall ikke i Norge), men de prøver å innsnevre hva som er tillatt og ikke tillatt for kristne. Vi bør også se litt på Josef. Hvorfor lyktes Josef? Antagelig fordi han, som Abraham, sto fast i sin tro på Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Å kunne stå fast i troen også under motgang er viktig.

 

Tilbake til Moses. Vi vet at han så en egyptisk slavedriver drive de hebraiske slavene langt utover det som det egentlig var mulig å få ut av dem. Han ble så sint at han tok igjen og kom derved til å drepe egypteren.

 

Moses flyktet, fant seg en kone, Sippora som var datter av en midjanittisk prest. De hadde barn sammen. De bodde i Midjan som ligger ved enden av Dødehavet, dvs nær Eilat- (i dagens Israel) og Akaba- (som er dagens Jordan) bukten. Midjanittene var etterkommere av Abraham og Keturas sønn Midjan (dvs delvis av samme opphav som Moses selv). Abraham hadde giftet seg med henne etter at Sara døde. Akkurat hvem Ketura var og hvor hun kom fra vites ikke.

 

I dette området var det Gud kalte Moses fra en brennende busk. Det første vi skal merke oss er at Gud ba Moses ta av seg sandalene fordi han var på hellig grunn. Moses blir altså bedt om å vise respekt for Gud fordi Gud er Gud og Moses er en skapning. En liten digresjon: I den katolske kirke viser vi Gud respekt ved å dyppe fingrene i vievannskaret, som er plassert innenfor dørene, og deretter tegne oss med korsets tegn. Deretter kneler vi ned der vi vil sitte. Uten respekt for Gud, vår skaper, kan vi ikke følge hans vilje. Da gjør vi nemlig som vi selv vil og kan komme i skade for å skape vår egen gud. Hva Gud måtte ha sagt blir dermed ikke så interessant for oss.

 

Det neste vi bør merke oss er at Moses får beskjed om at Israel (Abrahams barnebarn via Isak, dvs Abrahams lovede sønn) er Guds «førstefødte». Jakob fikk navnet «Israel» av Gud selv.

-21-

 

Den brennende busken, brenner og brenner, men uten å brenne opp. Som vi vet hadde Moses en talefeil, så da Gud ba ham om å snakke til Farao (i realiteten hans ste-bestefar) ble han redd og prøvde å vegre seg. Gud gir oss de hjelpemidler vi trenger når han gir oss oppgaver. Gud lovet å sende med Aron, som var Moses biologiske yngre bror. Sammen går de da til Farao for å be om at jødene får dra ut i ørkenen for å tilbe sin Gud (Farao så jo på seg selv som Egypts gud).  Vi vet at Farao nektet ni ganger og at Gud sendte til slutt den tiende landeplage (død over alle førstefødte) over Egypt før han ba Moses lede hebreerne over Rødehavet hvor egypterne som fulgte etter dem for å fange dem druknet, mens hebreerne overlevde.

 

Vi vet at mange såkalte moderne mennesker kritiserer den kristne troen fordi «Gud er så ondskapsfull», som de sier. Er Gud virkelig ondskapsfull, slik de fordomsfulle påstår? Vi er midt i beretningen om Guds frelsesplan etter Adams og Evas fall. Vi har tidligere sett på hvordan Gud druknet alt folket samtidig som han berget Noa og hans familie. Vi har også sett på begrepet ‘vann’ som renselse. Når Gud lar israelittene komme tørrskodd over, er det høyst sannsynlig at han igjen vil poengtere vannets betydning som rensende. I kristendommen har vi jo fått dåpen. Kanskje var de egypterne som satte etter hebreerne så onde at Gud ikke ville at de skulle leve videre, slik det også forholdt seg med menneskene på Noas tid? Var det likevel noen rettferdige blant dem, må vi huske på at Jesus gikk ned i dødsriket for alle rettferdige som hadde dødd før hans ankomst. «De dødes bolig hvor den døde Kristus steg ned, kaller Skriften dødsriket, Sheol eller Hades fordi de som er der, ikke ser Gud. I påvente av Frelseren var dette tilfelle med alle døde, enten de var onde eller rettferdige, selv om det ikke nødvendigvis betyr at alle led samme skjebne, slik Jesus påpeker i lignelsen om den fattige Lasarus som kom i "Abrahams fang". "Det var nettopp disse hellige ånder som ventet på sin Frelser i Abrahams fang, Jesus Kristus satte fri da Han steg ned til dødsriket". Jesus steg ikke ned til dødsriket for å frelse de fordømte og heller ikke for å ødelegge helvetet, men for å sette fri de rettferdige som hadde dødd forut for hans frelsende virke.» (Katolsk kirkes katekisme § 633,dvs KKK 633).

 

Når man uten forstand for hvem Gud er kaller ham ond, så viser man ikke frem noe annet enn sin egen dumhet og sine manglende kunnskaper. Noen gjør til og med narr av korset (krusifikset). «Hvem lar vel sin sønn spikres fast på et slikt torturinstrument?» kan de finne på å spørre hånlig, nesten triumferende over å kunne peke på hvor grusom Gud er, slik de ser det. Det gir meg lyst til å peke på noe annet. I 5. Mosebok kap 22, må israelittene gå gjennom et område hvor de kan bli bitt av giftige slanger.  Moses lager en slange av bronse som de bærer foran seg. De som blir bitt av en slange og deretter ser på slangen av bronse dør ikke. Giften i slangene symboliserer vår synd. Døden tilintetgjøres ved motkraften som Gud har anbefalt, slik det at Jesus hang på et kors, har fått frelsende betydning for oss. Når vi syndige mennesker ser på korset/krusifikset (dvs tar Jesu frivillige gjerning for oss på korset alvorlig), tenker vi på Frelserens evige virke for oss syndige mennesker, så lenge vi har ønske om omvendelse. Israelfolkets villighet til å se på slangen i ørkenen kan sammenlignes med vår tro på at Jesus er Messias, vår Frelser fra døden. (Father Mike Schmithz, dag 69 i «The Bible in a Year» podcast»). Når det gjelder slangebittene, så var man jo nødt å ha tro på Guds ledelse i forhold til helbredelse ved å se på kopperslanger etter å ha blitt bitt. Trodde man ikke på Gud, så trengte man jo ikke ta verken Gud eller hans talerør, Moses, på alvor.

-22-

De som har som verdi å gjøre narr av kristne, vel, hvis det er sporten deres, så la dem bare drive på. … Jeg, som er kristen, kunne aldri tenke meg å gjøre narr av mennesker som bekjenner seg til andre religioner enn den jeg gjør. Alle mennesker er verdifulle, ikke bare de som har samme religion og livssyn som en selv.

 

Pakten med Moses, et folks leder:

 

Før vi ser på pakten med Moses, skal vi se litt på israelittenes siste måltid før de ble fridd ut fra Egypt. Grunnen til at vi ikke kan kalle de 12 stammene etter Jakob for jøder, men for hebreere (israelitter), handler om at Jakob fikk navnet Israel og en velsignelse etter kamp med Gud: "Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet." (1.Mos.32:28)

 

 

Vi går ikke inn på bakgrunnen til denne kampen her.  Den er godt forklart i Bibelen.

 

 

Israelittens siste måltid i Egypt.

 

Da Farao hadde kjempet mot alle de ni landeplagene som Gud sendte uten å gi israelerne det de ønsket, kom det en tiende plage, nemlig død over alle førstefødte egyptere.

 

Gud sparte israelerne via blod. Slik Jesus senere skulle spare oss alle fra syndens konsekvens, evig død, om vi takker ja, da. Gud ba om at hver eneste israelske familie skulle slakte et lyteløst (feilfritt) lam og stryke blodet på dørkarmene slik at de ikke ble tatt for å være egyptere. «Herren sa til Moses og Aron i Egypt: Denne måneden skal være nyttårsmåneden deres. Den skal være den første måneden i året.  Si til hele Israels menighet: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta et lam, ett til hver husstand. Men hvis husstanden er for liten til å spise opp et lam, skal husfaren og den nærmeste naboen ta ett sammen, alt etter hvor mange de er. Dere skal ikke regne flere på hvert lam enn at alle blir mette.  Lammet må være et årsgammelt værlam uten feil. Dere kan ta enten et lam eller et kje.  Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i denne måneden. Og i skumringen skal hele forsamlingen av Israels menighet slakte det.  Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og på bjelken over døren i de husene hvor de spiser det.  Kjøttet skal de spise samme natt. Det skal være stekt over ilden, og de skal spise det med usyret brød og bitre urter.  Dere må ikke spise det rått eller kokt i vann. Nei, det skal være stekt over ilden med hode, føtter og innvoller. Dere må ikke la noe bli igjen til morgenen etter. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp.  Slik skal dere spise det: Med kjortelen bundet opp om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis det i all hast! Det er påske for Herren. Denne natten skal jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både mennesker og dyr, og jeg skal holde dom over alle gudene i Egypt. Jeg er Herren. Men blodet skal være det merket som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ingen ødeleggende plage skal ramme dere når jeg slår Egypt. Siden skal denne dagen være en minnedag

-23-

for dere. Dere skal feire den som en høytid for Herren, dere skal feire i slekt etter slekt. Det skal være en evig ordning» (2Mos 12:1-18, Nettbibelen).

 

Jødene feirer fortsatt Pesach (påske), som betyr «å gå forbi». Vi har tidligere sett at vann renser. Nå ser vi at blod berger liv. På denne tiden regnet man blodet som ‘det levende’, uten blod var det død.

 

Det var under Pesach at Jesus ga sitt liv for oss og ga oss vår kristne påske, dvs ga sitt blod for oss. Dette kommer vi tilbake til når Jesus er tema. Akkurat nå skal vi konsentrere oss om at det var Moses som ledet israelittene ut av Egypt og som var lederen for dette folket.

 

Gud begynte frelseshistorien ved et par, Adam og Eva (de døde ikke med enn gang, det vil si at  slekten ble ikke utslettet), deretter valgte han ut en familiefar, Noa, så fulgte han på med en stammeleder, Abraham, og deretter Moses med et folk. Pakten med Moses kalles Sinaipakten fordi det var på fjellet Sinai han fikk de 10 bud, som også gjelder for kristne. Vi har også sett at det fulgte et tegn med de forskjellige paktene. Hviledagen handlet om at Gud satt et eksempel for oss som er skapt i hans bilde (vi trenger hvile og tilbedelse). Regnbuen handlet om pakten med familiefaren, Noa, omskjæringen av åtte dager gamle guttebarn handlet om pakten med Abraham. Pakten mellom Gud og israelerne, med Moses som mellommann, var de ti bud, opprettelsen av et presteskap og det den gang flyttbare tabernakelet (Senere ble det bygget et tempel i Jerusalem).

 

Det skjer mye etter utgangen fra Egypt. Israelittene vandret rundt i ørkenen i 40 år. I Egypt hadde mange glemt troen som var gitt videre fra Abraham. (Jeg våger sammenligningen med Norge. Mange nordmenn har glemt å ta vare på forfedrenes og formødrenes kristentro. Derfor er det mange som kan lite om denne troen som deres olde- og besteforeldre praktiserte). Israelsfolket trengte disse 40 årene til å bli opplært i troen igjen. Gud lot det regne Manna fra himmelen (såkalt englebrød) slik at de ble mette. Kort tid etter at de hadde forlatt Egypt begynte de å jamre seg over at de savnet det deilige kjøttet de hadde fått i Egypt av og til. Gud var tålmodig med dem og ga dem kjøtt (fugler) også. Til tross for at de hadde sett hva Gud hadde gjort for dem, ledet dem trygt gjennom Rødehavet og druknet deres forfølgere, så kunne de altså finne på å lengte tilbake. I kristen tid snakker vi om våre personlige «Egypt» (-er). Dette har ikke noe med dagens Egypt å gjøre. Egypt fra Moses tid blir da symbolet på det gamle syndens «land» hvor kongen (farao) trodde han var en gud og behandlet israelittene som slaver. Hvis man i vår moderne tid blir en kristen og lengter tilbake til tiden før man ble kristen (etter at man har gått gjennom dåpens vann), så kan vi si det slik at man lengter tilbake til slavekår, men ser ikke lenkene som holder en fast.

 

Kanskje noe å tenke over?

 

 

 

-24-

Moses lærte israelittene opp i hva som var rett og galt etter Guds vilje. For ikke å slite seg ut valgte han ut dyktige menn blant israelittene som han kunne dele byrdene med; med hensyn til å skifte mellom folket; rydde opp i tvister.

 

Da israelittene nærmet seg fjellet Sinai, bestemte Gud seg for å gjøre den nevnte pakten mellom seg og folket. Det var da gått tre måneder siden de var ført ut av Egypt. Det var grundige forberedelser til den pakten Gud nå ville gjøre med sitt folk. Gud sa til Moses: «Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min» (2.Mos 19:5, Nettbibelen). Folket lovet å adlyde Guds røst og Gud ba Moses om å helliggjøre folket som skulle vaske sine klær. Her ser vi igjen at man må forberede seg til å møte Gud. Klærne skulle vaskes helt rene (husk hva som er sagt om vann og renselse). Samtidig som dette ble erklært ble det også erklært at Gud ville stige ned til Sinaifjellet på den tredje dag. Folket skulle imidlertid ikke komme opp på fjellet. Kun Moses ble kalt opp til Gud. På fjellet fikk Moses de ti bud og forskjellige forskrifter for hvordan tilbe Gud på rett måte.

 

De ti bud: (Katolsk katekisme, står illustrert mellom §§ 251 og 252).

1)      Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg. (Herunder har den katolske kirke også plassert budet om ikke å tilbe gudebilder eller ha avguder).

2)      Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn...

3)      Du skal gi akt på hviledagen og holde den hellig... (Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. Men den syvende dag er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, hverken du selv eller din sønn eller din datter, hverken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer. For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den syvende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig.)

4)      Du skal ære din far og din mor, at det må gå dig vel, og du må leve lenge på jorden.

5)      Du skal ikke slå i hjel.

6)      Du skal ikke bryte ekteskapet.

7)      Du skal ikke stjele.

8)      Du skal ikke vitne falskt mot din neste.

9)      Du skal ikke begjære din nestes hustru.

10)    Du skal ikke begjære ... noe som hører din neste til (hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til).

 

De ti bud går over 17 vers i andre Mosebok. Det hender derfor at de ulike kirkesamfunn deler dem inn litt forskjellig. Så lenge budskapet er kommet klart frem spiller ulik inndeling liten rolle.

 

Moses var på fjellet i 40 døgn og fikk så steintavlene med de ti ord (bud) som Gud hadde preget.

 

-25-

Israelittene syntes Moses ble for lenge borte og bestemte seg for å lage sin egen gud, nemlig gullkalven som de støpte av gull de hadde med seg. Så lite sterk var deres tro at de ikke orket å vente på at Moses skulle komme ned igjen fra fjellet, akkurat slik noen kristne av i dag kan lokkes vekk fra troen fordi det tar så lang tid før Jesus kommer tilbake, slik han har lovd.

 

Da Moses endelig kom ned fra fjellet og så hvordan israelittene danset rundt gullkalven som de har gjort til sin Gud, ble han så sint at han kastet de to steintavlene fra seg i raseri. Steintavlene ble knust. Moses kalte frem de som fortsatt trodde på den ene Gud. Folk av Levi stamme kom frem og noen til. Resten ble drept som følge av synden med gullkalven. Å synde mot Gud får altså konsekvenser (men husk, dette var en svært alvorlig synd. Gud tar nok ikke livet av deg om du glemmer å betale for en sjokolade på butikken eller om du gjør noe annet galt).

 

Moses ble igjen kalt opp på fjellet i 40 dager hvor Gud ba ham om å hogge ut nye steintavler. Da Moses returnerte fra fjellet for andre gang gjorde ikke folket opprør på nytt. I tiden som fulgte ble Aron og hans sønner innviet til prestetjeneste. Det ble bygget alter etter Guds plan, laget en kiste til steintavlene, vevd telt med gulltråder. Teltet ble båret rundt etter hvert som israelittene forflyttet seg. Daglig tilbedelse og ofringer startet. I tidligere tider hadde den eldste mann i hver familie vært den som tok seg av det hellige.

 

Etter 40 års vandring og opptrening i troen hjalp Gud israelittene inn i det lovede land, hvor hver av de 12 stammene fikk sitt landområde. En av stammene var av Judas ætt. Det var de som bodde i dette området, Judea, som var de opprinnelige jøder.

 

Israelittene var som folk flest. De syndet og durte i vei etter egne lyster. Det betyr ikke at Gud ikke var med dem, men at mange ikke var trofaste (akkurat slik det kan være bla her i vårt hjemlige Norge i vår tid).

 

Profetene som vi hører mye om i Det Gamle Testamentet var mennesker som Gud brukte til å fortelle Israelsfolket om at Gud ønsket deres fulle omvendelse. Så vendte noen seg om, mens andre fortsatte sitt liv i ugudelighet.

 

Guds pakt med kong David.

 

Vi har allerede sett på Guds pakter med menneskene etter syndfallet: «Gud begynte frelseshistorien ved et par, Adam og Eva (de døde ikke med enn gang, dvs slekten ble ikke utslettet, ), deretter valgte han ut en familiefar, Noa, så fulgte han på med en stammeleder, Abraham og deretter Moses med et folk. Pakten med Moses kalles Sinaipakten fordi det var på fjellet Sinai han fikk de 10 bud, som også gjelder for kristne. Vi har også sett at det fulgte et tegn med de forskjellige paktene. Hviledagen handlet

-26-

om at Gud satt et eksempel for oss som er skapt i hans bilde (vi trenger hvile og tilbedelse). Regnbuen handlet om pakten med familiefaren, Noa, omskjæringen av åtte dager gamle guttebarn handlet om pakten med Abraham. Pakten mellom Gud og israelerne, med Moses som mellommann, var de ti bud, opprettelsen av et presteskap og det den gang flyttbare tabernakelet (Senere ble det bygget et tempel i Jerusalem)».

 

Folket som nå bodde i de landområder de hadde fått av Gud var ikke fornøyd med å «bare» være Guds folk. De ville ha en konge, dvs de forkastet Gud som konge. Før dette ble israelittene styrt av dommere utpekt av Gud.  Etter at folket ytret ønske om å få en konge som overhode, ga Gud dem en konge av Benjamin stamme, kong Saul. Denne kongen brøt med Guds veier.

 

Kong David av Juda stamme ble innsatt og salvet som konge etter Saul (2 Sam 2:4). Profeten Natan fikk beskjed om å si følgende til David: «… Nå kunngjør Herren at han vil bygge et hus for deg.  Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid (…) Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for mitt ansikt, og din trone skal stå støtt til evig tid» (2 Sam 7: 11-16).

 

 Oppsummert gikk altså veien til frelsen etter syndfallet via et par som fikk etterkommere, en familiefar, en stammeleder, et folk og et kongedømme. Om vi skal snakke om et «håndgripelig» tegn på den sist nevnte denne pakten, må det nesten bli å vise til Tempelet som Davids sønn, kong Salomo, bygget. Det var bygget av stein som steintavlene. Som vi vet ble dette tempelet ødelagt i krig. Det andre Templet, som sto på Jesu tid, ble ødelagt i år 70 e.Kr. Det evige kongedømme finner vi i Jesus.

 

Pakten med kong David av Juda stamme (kongedømme til evig tid) peker rett på Messias, Vår Frelser. Jesus. Med ham kommer er ny pakt som gjelder alle mennesker på jorden og den vil til slutt fullbyrdes i det evige liv.

 

Man kan selvsagt også se på alle stedene i Det gamle testamentet som forutsier Jesu komme. Som medvandrer i troen, tenker jeg dog at den sammenhengende frelseshistorien fra Adam til Jesus forteller meg det jeg trenger å vite om Guds skaperkraft, planlegging og kjærlighet for å befri menneskeheten etter Adam og Evas fall.

Kapittel 3, Kort om andre religioner (og deres syn på frelse).

 

-27-

 

Rett før kapittel 2 stilte jeg følgende spørsmål: «Hva har så Kristendommen som de andre religionene ikke har?»

 

Ingen andre religioner har en slik frelseshistorie å vise til, dette med at Gud begynner i det små og så utvider etter hvert for å gjenopprette den gjensidige pakten med mellom ham og menneskene.

 

Vi deler Det Gamle Testamentet med jødene, men de klarte ikke å se hvem Jesus var. Jøder av i dag venter fortsatt på Messias (med unntak av messianske jøder og hebraisk katolske jøder).

 

Muslimene tror på skapelsen, men ikke på syndfallet slik det fremkommer i Bibelen. Dermed fins heller ikke arvesynden. Jesu offer på Golgata trengs ikke, slik de ser det. De har med både Noa, Abraham, Ismael, Isak, Josef, Moses, Aron, David m.fl i sin profetrekke, men disse er ikke ledd i en frelsesplan slik som i Kristendommen. Jesus, født av en jomfru, blir sett på som en stor profet, men ikke større enn Muhammed som i Islam er den største og siste profet. Jesus er kun et menneske, dog et høyt æret menneske, som skal komme igjen ved dommens tid. Han døde ikke på korset, da en annen som lignet ham ble korsfestet i stedet for ham, tror muslimene. Muslimer fatter ikke det kristne treenighetsbegrepet fordi de tror at treenigheten innebærer tro på tre guder. Innen Islam, hvor det fins forskjellige retninger, er det ens levemåte i dette livet som eventuelt kan føre en til himmelen. En av disse levemåter er bønn til faste tider fem ganger om dagen. Livet etter døden blir godt for de som har praktisert godhet og det blir ondt for de som har praktisert ondskap i dette liv. Dersom vi evt kan snakke om «frelse», så er det for muslimene å ha overholdt Islam lære samtidig som de praktiserer godhet.  Innen Islam er ‘Jihad’ et begrep som for mange muslimer, løselig forklart, betyr å rette blikket innover (indre kamp) for å oppdage feil og mangler hos seg selv og prøve å rette på dem. For noen muslimer betyr det noe annet, nemlig kamp mot mennesker av annen tro enn Islam. Det siste medfører at de som kjemper mot ikke-muslimer blir martyrer hvis de dør for saken, tror slike muslimer.

Buddhister (det fins flere retninger). Heller ikke her finner vi at menneskene skal frelses fra konsekvensene av synd (evig død) ved at en stedfortreder soner. Begrepet ‘synd ’fins ikke. Man gjenfødes oppover eller nedover i den biologiske kjeden etter hvordan man har levd sitt liv, det vil si etter hvordan man har praktisert medmenneskelighet, takknemlighet, omtanke ... Derimot finner vi finner vi en åttedelt vei utviklet av Buddha (Siddharta Gautama) som eventuelt kan sees som en “frelsesvei” fra uro til frihet/fred i sinnet. Samtidig lærer man etiske prinsipper. Meditasjon er en viktig del av det å finne ro underveis. Mange som ikke har noen religion finner mening i buddhismen som en rettledning i hvordan leve det gode liv. Disse kan fastholde sin ikke-tro på noen form for gud eller guder.

 

 

-28-

Hinduisme: Heller ikke her finner vi en historisk vei frem til en frelser. Hinduismen har oppstått blant nomadiske stammer på ulike steder i India. Reinkarnasjon står sterkt, altså gjenfødelse som konsekvens av hvordan man har handlet i livet (karma), for eksempel som laverestående dyr hvis man har gjort mange dårlige handlinger. “Frelsen”, om man kan kalle den det, består i å komme ut av den evige sirkuleringen av gjenfødelser. Kastesystemet betyr at man er født inn i en bestemt kaste som man må forbli i så lenge man lever før man dør til reinkarnasjon. Det fins ulike tradisjoner innen hinduismen.

 

 Naturreligionene: I naturreligionene bygger man gjerne offersteder for forskjellige guder som man tror på. Man har hellige trær, fjell og så videre. Det gjelder å stå på god for med gudene for eksempel når man skal dra på jakt (for å få godt jaktutbytte). Folkegrupper som deler samme naturreligion, har gjerne en sjaman som er i kontakt med det hinsidige.

 

Om du ikke alt kan ganske mye om andre religioner, så finner du mer på religioner.no. Hovedhensikten min har kun vært å vise til noen få religioner for å vise hvor spesiell kristendommen er med sin utvikling via et par, en familie, en stamme, et folk og til slutt et kongedømme før kongen over alle konger blir født for å opprette den rette relasjon til Gud igjen.

 

Grunntanken i kristendommen er at synd krever et offer. Dette ser vi gjennom hele det gamle testamentet.  Jesus ga seg selv som offerlam. Med dette overvant han døden, slik at de av oss som vil tro at det faktisk var dette han gjorde, skal få evig liv (oppstandelse) og få være sammen med den treenige Gud og alle andre mennesker som også har trodd før de døde; de som har dødd før oss, de som dør i samme tidsperiode som oss og de som kommer til å dø etter oss (altså alle troende).

Kapittel 4: Jesus fra Nasaret, jødenes konge og vår alles Frelser.

 

-29-

Jeg regner med at du allerede vet litt om Jesus siden du er interessert i å lese dette heftet. Jeg går derfor ikke i dybden i forhold til evangeliene, men gir en kort oversikt. Dette heftets hovedtema er jo hvor dumt det er å avvise at man kan være troende (kristen) samtidig som man er opptatt av vitenskap (altså opptatt av hvor valide og reliable resultater fremkommet gjennom god forskning er og om resultatene er etterprøvbare).

 

Hvorfor sendte Faderen sin Sønn unnfanget ved den Hellige Ånd? Han skulle betale prisen for den synd Adam hadde gjort og hvor derfor prisen som skulle betales ikke kunne betales av noe syndfult menneske av syndefullt kjøtt (legeme/kropp).

 

Vi må prøve å huske på at å sette seg opp mot Gud har omkostninger. Det lærte vi allerede ved utkastelsen fra Edens hage. Dersom Gud virkelig er Skaperen, så er han vårt opphav som er fri til selv å bestemme reglene.

 

Hvorfor i all verden var Gud Fader så streng at det måtte betales en pris for noe som var gjort galt og hvordan kunne han finne på å ofre sin sønn. Hvem gjør vel sånt? Mange vil nok tenke slik, men det de ser bort fra, da, er at Faderen er Gud og ikke et menneske. Siden Gud har skapt en orden (alt i universet er ordnet), så blir kaos en motsetning til Guds orden som må rettes opp. Først gjennom unnfangelsen i Marias livmor blir Gud både menneske og Gud.

 

«Tenk om jeg skulle kastet barna mine ut av huset dersom de forsynte seg av fruktfatet uten tillatelse»? spør mange seg. «Hva slags kjærlighet er dette?» Når man spør slik, så viser man at man ikke har forstått at man kan ikke måle Gud etter en menneskelig målestokk. Gud er ikke et menneske, men Skaperen og den som har bestemt ordenen i alle ting og vesener. Adam og Eva fikk beskjed om at dersom de spiste av fruktene på det eneste treet de ikke fikk lov å spise av, så ville de dø. De var med andre ord advart. Med Adam og Eva kom døden inn i bildet. Med Jesus blir Gud selv menneske og lidelsen på korset, samt døden og oppstandelsen, opphevet dødens makt.

 

Gjennom hele Det gamle testamentet ser vi at Gud krever en eller annen form for offer hver gang folket handler mot Guds vilje. Selv i førkristne religioner forstår menneskene at de må ofre til gudene (de var jo også skapt av Gud selv om de ikke forsto det).

 

Vi har også sett at folket aldri ble fornøyd. De ville stadig ha mer og mer og mer. I kontrast til dette lot Gud Fader Jesus bli født i en stall, antakelig en form for hule hvor dyr kunne stå i le for vær og vind. Ved

-30-

dette viser Gud oss at storhet i materiell velstand ikke er det Han ønsker for oss først og fremst. «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne? For den som skammer seg over meg og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet» (Luk 9:25-26).

 

Det aller første vi kan lære av juleevangeliet er altså at i nøysomheten kan det finnes perler. Det er ikke hvor stort hus du eier eller om bilen er av siste merke som betyr noe for Gud.

 

Ved å la englene få besøke gjeterne på marken, vises dette med nøysomhet igjen. Det er de jordnære som får dette besøket og som er de første som får vite om Jesu fødsel, «Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Den salvede, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» (Luk 2:10-12).

 

«Den salvede = Messias»

«krybbe» betyr ‘stor matskål for hester og andre dyr’.

 

Nå har nok dette med gjeterne også en symbolsk betydning. En gjeter passer sin flokk og leter etter de sauer som går seg bort. Det lille barnet i krybben skulle selv bli en gjeter. Jesus skulle ikke passe på sauer, men på mennesker og lete etter dem som går seg bort, slik både du og jeg har gjort (det vil si jeg antar at du leser her for eventuelt å finne veien videre dersom du kommer til den konklusjon at det fins en vei videre på Guds sti, mens jeg parkerte Gud i flere år).

 

At Gud har en plan med det han gjør ser vi både av de forskjellige paktene og av at Jesus ankomst var varslet flere steder i ‘Det Gamle Testamentet’ (flere personer var også «typer», det vil si bilder på det som skulle komme): Abraham selv var en slik «type». Han valgte å forlate alt for å følge Gud og viser dermed til Jesus som forlot sin himmelske plass for å stige ned til oss og bli født i menneskelig kjød. Moses som førte israelittene ut av Egypt peker med dette til Jesus som skulle utfri oss fra synd og slavekår. Aron og levittene peker på viktigheten av å ha et presteskap innsatt av Gud (slik både ortodokse kirker og katolikker har det). Kong David peker rett på kongen over alle konger, Jesus Kristus.

 

 

Forespeilinger om Jesu ankomst fins flere steder i det Gamle Testamentet. Noen av de forespeilinger av Jesu ankomst finnes bla i (Jesaja 7:14, Immanuelstegnet: «Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se,

-31-

den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel» (Immanuel betyr Gud med oss). Her vises det til inkarnasjonen, altså at Gud blir menneske via Maria. I Jesaja 9:6 kan vi lese: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.» Igjen ser vi en foregripelse av Jesu fødsel. Videre finner vi i Jesaja 11:1-10 et løfte om at Messias skal være et tegn for alle nasjoner. At han skulle bli født i Betlehem finner vi bla i Mika 5:1, «Du, Betlehem, Efrata, minst blant slektene i Juda! Fra deg lar jeg en hersker over Israel komme. Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager.»

 

Hva var en egentlig en profet i det Gamle Testamentet? Det var mennesker som Gud kalte til å være dommere og lærere for israelittene. De preket Guds ord for folket og oppfordret stadig til omvendelse. Gjennom profetenes ord ventet israelittene etter hvert også på sin Messias. De feilet dessverre i å gjenkjenne ham da han kom fordi de ventet seg en slags fyrste med glitter og stas. Det var jo dem (de skriftlærde) som krevde Jesus dømt til døden av den romerske guvernøren Pontius Pilatus i Judea.

 

At jødene feilet, betyr ikke at Gud har forkastet dem. Jeg tenker at hva Den katolske kirkes katekisme sier om jødene og andre folk kanskje kan være interessant å vite for andre enn katolikker. I den Katolske Kirkes Katekisme kan vi i §839 lese: «Forholdet mellom Kirken og det jødiske folk. Kirken, Guds folk i den nye pakt, blir ved å fordype seg i sitt eget mysterium klar over de bånd som binder den til det jødiske folk, det folk "Gud først talte til". Til forskjell fra andre ikke-kristne religioner er den jødiske tro allerede svar på Guds åpenbaring i den gamle pakt. Det jødiske folk "tilhører barneretten og Guds herlighets nærvær, deres er paktene og loven, gudstjenesten og løftene; patriarkene er deres fedre, og av deres kjøtt og blod var det Kristus ble født" (Rom 9, 4-5), "for Guds kall og Guds gave tas ikke tilbake" (Rom 11, 29)». (KKK 674) « (…) Når "Israel i fullt tall" (Rom 11, 12) kommer inn i den messianske frelse, etter at "den store mengde av hedninger" (Rom 11, 25) er kommet inn, da vil Guds folk "virkeliggjøre hele Kristi fylde" (Ef 4, 13) hvor "Gud skal være alt i alle" (1 Kor 15, 28)».

 

«Guds frelsesplan innbefatter også dem som anerkjenner Skaperen, og blant dem især muslimene, som påberoper seg Abrahams tro og sammen med oss tilber den ene, barmhjertige Gud som på den ytterste dag skal dømme menneskene» (KKK 841).

 

I KKK 842 – 843 vises det til at også ikke-kristne eventuelt skal kunne frelses. Det betyr ikke at kristne kan hoppe over å opplyse mennesker som er uvitende om kristentroen om Jesus Kristus frelsende virke (KKK 848). Dette betyr dog ikke at man må snakke om Jesus til hvert eneste menneske man treffer. Derimot kan man være åpen for å fortelle når andre spør hvorfor vi tror på Jesus. Generelt er det misjonærer som reiser til unådde folkeslag.

 

 

-32-

Alle mennesker er, ifølge kristendommen, skapt i Guds bilde, også de som har en annen religion eller ikke noen religion. Alle mennesker skal derfor behandles med respekt uavhengig av hvor de hører hjemme på troskartet.

 

Tilbake til Jesu tid. Maria ble gravid ved Den Hellige Ånd etter å ha takket ja til dette.  Josef hennes forlovede ville skille seg fra henne i stillhet, men Gud forklarte ham i en drøm at det skulle han ikke gjøre. Vi har sett at Jesus ble født i en stall eller hule hvor det var meningen at dyr skulle være i le for vær og vind. Dette til tross kommer det vismenn (muligens astrologer) med gaver, gull, myrra og røkelse til det lille barnet i krybben. Kong Herodes som var redd for at det lille barnet skulle bli konge, lot alle guttebarn under to år i Betlehem drepes. Da Maria og Josef fikk høre om dette, flyktet de til Egypt med barnet og ble der til de anså det som trygt å vende tilbake. Slik gikk det til at også Jesus, som de tidlige israelittene, ble «utfridd» fra Egypt og kom hjem til Nasaret, hjembyen til Maria og Josef, hvor han levde et vanlig liv med mor og fosterfar. Her lærte han håndverk av Josef, samt ble oppdradd i jødisk skikk og gikk i Synagogen (israelernes Guds-hus) hver sabbat. En sabbat begynner ved mørkets frembrudd fredag kveld (hvor familien spiser et måltid sammen og priser Gud). En jødisk dag begynner alltid kvelden før dagen og slutter neste kveld ved solnedgang. Den jødiske sabbat er den sjuende dagen i uken og er til minne om skapelsen hvor Gud hvilte etter å ha skapt alt.  Å holde sabbat var også å være trofast mot Guds bud om å holde hviledagen hellig.

 

La meg forgripe begivenhetenes gang og fortelle om hvorfor vi kristne helligholder søndagen som jo er den første dag i uken. Det har sammenheng med at Jesus sto opp fra de døde på en søndag. Den gamle pakt gjaldt paktene med Israelfolket. Vi feirer den nye pakt (pakten for alle som vil tro på Jesus og hans frelsesverk) med vekt på det nye livet i evighet som kan bli oss alle til del. Som et lite apropos kan vi legge til at dersom vi legger åttetallet ned fra stående til liggende stilling, så har vi uendelighetstegnet. KKK 2174: «(…) Vi kommer sammen på solens dag fordi den er den første dag [etter den jødiske sabbat, men også den første dag] da Gud skapte materien ut av mørket og skapte verden, og fordi det var på den samme dag Jesus Kristus vår Frelser stod opp fra de døde». De aller fleste kristne i verden holder søndagen som hviledag. Unntak er syvendedags adventistene og unitarene. Om noen kristne (katolikker) skulle komme på den idé at de også vil helligholde sabbaten, er det neppe noen som kommer på a forby dem det. «Hebrew Catholics» gjør nettopp dette. De feirer sabbat om lørdagen (lørdag kveld) og går i kirken dagen etter, på søndagen. (Se gjerne deres webside «Association of Hebrew Catholics» om du er interessert i sammenhengen mellom jødedom og katolsk tro). Kristne protestantiske jøder kalles «messianske jøder».

 

Tilbake til Jesu liv: Til daglig merket man lite til at Jesus var annerledes enn andre med unntak av påsken da han var 12 år. Familien hadde, slik skikken var, reist til Jerusalem for å feire påske. På hjemveien merket ikke foreldrene at han var borte før det var gått et døgn). At de ikke merket at han var borte med det samme er ikke spesielt merkelig. Familier reiste jo sammen med slektninger og naboer for å feire påskehøytiden. De trodde nok at han var i følge med andre slektninger. Da de til slutt fant ut at det var han ikke, så vendte de tilbake til tempelet i Jerusalem hvor de fant at han diskuterte med prestene med stor klokskap. De undret seg over dette, men han ble med dem hjem. Her ser vi det første tegnet etter unnfangelsen og fødselen hvor Jesus bemerker seg.

-33-

Neste gang han bemerker seg stort er i bryllupet i Kanaan hvor han forvandlet vann til vin da de ikke hadde mer vin igjen i et bryllup hvor han var gjest. Han forvandlet altså vann til vin. Dette gjorde han på forespørsel av Maria, hans mor. Her ser vi at Maria er viktig i den kristne troen. Katolikker ærer henne derfor, men vi tilber henne ikke. Tilbedelsen hører kun Gud til. Protestanter tenker neppe så mye på henne.

 

Før sitt første under utført på forespørsel av hans mor, hadde han tidligere blitt døpt i Jordanelven av sin fetter, døperen Johannes. Han ble deretter fristet av djevelen og sa, i motsetning til Adam, nei til alle fristelser. Vi kommer alle i berøring med de samme fristelser som Jesus ble utsatt for som for eksempel å fråtse i mat, klær eller annet, misbruk av makt eller å sette uviktige ting over Gud for å fremheve oss selv.

For kristne vil det kunne være viktig å huske på at også når man har det vanskelig, så har Jesus allerede prøvd det og vunnet over det. Jesus besvarte alle fristelsene med å henvise til Faderen eller Skriften. Det kan vi også gjøre, stoppe opp og spørre oss selv om hva Gud sier om det vi er i ferd med å kanskje gjøre.

 

Etter at fristingen var over valgte han seg ut 12 disipler (apostler) som fulgte ham de neste årene og som sammen med mange andre som møtte ham var i stand til å vitne om ham. 

  

Vi vet at han gjorde mange undere og han ga oss «Fadervåret» som vi kaller «Herrens egen bønn».

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

-34-

«Fader vår, Du som er i himmelen!

La ditt navn holdes hellig.

La ditt rike komme.

La din vilje skje på jorden

som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød.

Forlat oss vår skyld,

som vi óg forlater

våre skyldnere.

Led oss ikke inn i fristelse,

men frels oss fra det onde.

For riket er ditt,

og makten og æren i evighet.

Amen».

 

Her gjentas det som kom frem allerede i de ti bud, nemlig Guds hellighet. Vi ber om at Gud må skaffe oss mat på bordet (via vårt arbeid eller på annen måte). Vi ber om tilgivelse for våre synder samtidig som vi lover å tilgi andre det de har gjort mot oss. Dersom vi ønsker tilgivelse fra Gud MÅ vi altså tilgi andre. Ingen sier at det er lett. Noen bruker flere år på å tilgi fordi det som er gjort mot dem gjorde så ubeskrivelig vondt. Så lenge man prøver, selv om man ikke får det til med en gang, så er man på rett veg. (Noen mener at det å tilgi noen betyr at man også må fortsette å ha kontakt med den tilgitte. Så lenge denne kontakten er perifer, kan man kanskje greie å opprettholde fornyet kontakt. Alle kristne tenker likevel ikke slik. Det kan for eksempel hende at man ikke lenger stoler på den tilgitte. Samværet med den tilgitte kan, i ettertid, fremtre som så ubehagelig at man rett og slett ikke klarer å slappe av i den tilgittes nærvær. Man klarer, da, ikke å gjøre bruk av de ressurser Gud har stilt til ens rådighet. I slike tilfeller er det antakelig tryggest å holde avstand). Gud leder ingen inn i fristelse, men kan hjelpe dem som strever med å holde seg borte fra fristelser når de ber om Guds hjelp. Til slutt gjentas det i bønnen at alt tilhører Gud og at ingen står over ham.

 

I Bergprekenen gjentar Jesus budskapet som hans egen fødsel vitnet om, nemlig at det er de svake og fattige som viktige, ikke de rike. Dette betyr ikke at man ikke kan komme inn i Guds rike dersom man er

-35-

rik, men det gir et hint om hvordan det er lurt å forvalte sin rikdom, nemlig ved å sørge for at rikdommen også kommer dem som har mindre enn en selv til gode.

 

I Norge har vi et velferdssystem som skal ta vare på oss dersom vi blir syke eller arbeidsuføre. Dette betaler vi for via skatteseddelen vår, men likevel trenger vi frivillige organisasjoner som deler ut mat til de aller fattigste av oss, de som har kroniske sykdommer eller rusproblemer. Hvis vi ser til «Fadervåret», bør man altså ikke tro at man har oppfylt Guds vilje via skattesystemet. Det fins alltid noen som trenger mer hjelp både her hjemme og ute i verden.

 

At Jesus helbredet syke og døende var tegn på hans gudommelige makt. Det var likevel ikke hans hovedoppgave.  På Jesu tid, så man gjerne sykdom som utslag av synd. I våre dager er en slik forståelse meget sjelden. Ser vi derimot på sykdom som en symbolsk utrykk for synd, blir Kirken (som formidler troen og sakramentene) et «sykehus for syndere». Jesus er frelseren som helbreder «den syke». Det som gjør ham til vår alles Frelser, om vi ønsker dette, er det han gjorde for oss i påsken da han døde og sto opp for oss.

 

Som vi vet minnes jødene utgangen fra Egypt i den jødiske påske (Pesach) hvert år. På Jesu tid gjorde de dette ved å møte opp på Tempelplassen i Jerusalem for å få slaktet og velsignet et lam. De vasket hjemmet sitt til denne høytiden, bakte usyret brød og drakk vin til maten.

 

Den årlige jødiske påskefeiring ble påbudt jødene til minne om utfrielsen fra fangenskapet i Egypt. Det var blodet på dørstokkene som reddet dem fra dødsdommen. «Dette skal dere holde, og det skal være en evig ordning for deg og dine etterkommere. Når dere så kommer inn i det landet Herren har lovet å gi dere, skal dere holde denne skikken ved lag.  Og når barna deres spør: Hva er dette for en skikk?  skal dere svare: Det er påskeoffer for Herren fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne, men sparte husene våre» (2.Mos, 12:24-27).

 

Jesus feiret sitt siste jødiske påskemåltid med disiplene. Under dette måltidet innstiftet han nattverden som i den katolske kirke kalles Eukaristi og som betyr takk. Samme kveld var han i en hage, slik Adam en gang var. Jesus ble tatt til fange, korsfestet og døde for vår skyld. Han ga seg selv som offerlam. Ved utgangen fra Egypt til friheten bort fra slavetilværelsen spiste de kjøttet fra et lam. Vi spiser i nattverden Jesu kjøtt (oblaten). Jesu blod (vinen) er kommet i stedet for blodet på dørstolpene i Egypt, dvs «døden (den evige) går forbi oss».

 

Mange protestanter kaller nattverden for et minnemåltid, mens katolikker og ortodokse, altså de tilsammen opprinnelige kristne, sier at nattverden virkelig ER Jesu legeme (brødet og vinen forvandles

-36-

til ekte legeme og blod når ordene «Dette er mitt legeme – dette er mitt blod» uttales). Hvis du noen gang har deltatt i en felles kristen/katolsk samling, så har du kanskje observert at Jesus ikke lenger er til stede i brødet for Den norske kirke. Dnk-prester kan trakke på brød som er mistet ned, mens katolske prester bøyer seg ned, plukker det opp og spiser det (selv om det har fått skitt på seg). Jesus er fortsatt levende i brødet for katolikker.

 

Jeg vet ikke om du er interessert i å lære om forskjellene i syn på nattverden akkurat nå, mens du holder på å tenke over om du finner kristentroen troverdig eller ikke. Dersom du er interessert nok, kan du eventuelt gjøre et avbrekk og se litt på de følgende lenke, eventuelt merke dem av til senere gjennomlesning.

 

Klikk deg inn på Catholic Answers og søk etter «Christ in the Eucarist». Er du ikke god i engelsk, kan du bruke google oversetter.

https://www.catholic.com/tract/christ-in-the-eucharist

 

 

Jesus and the Jewish Roots of the Eucharist: Unlocking the Secrets of the Last Supper Paperback – February 2, 2016, by Brant Pitre (Author), Scott Hahn (Foreword)

Oppsummert kan vi si at historien om Jesus fra Nasaret startet med Adam og Evas fall og Guds kloke stegvise vei via Abraham, Isak, Jakob, Moses og så videre frem til tiden var moden til å ta imot Ham (slik Gud så det). Jesus alene uten forhistorie gir liten mening. Uten syndfallet ville vi ikke trengt en frelser.  Gud startet frelseshistorien, som du vet, med Noa og videre gjennom forskjellige ledd frem til en konge, kong David, som også var et bilde på den evige konge, Jesus.

 

Det er gjennom de som takker ja til Guds innbydelser, slik Maria takket ja til å bli svanger med Jesus og som Jesus lot seg inkarnere i (altså bli menneske) at Gud leder menneskeheten frem til frelse. Dersom vi våger å si «Ja» til Guds innbydelse, er vi lovet evig liv med den treenige Gud og alle andre som har sagt «Ja» til å tro på det kristne budskapet. Jesus selv sa “ja” til de oppdrag Faderen hadde satt ham i, nemlig i å velge 12 apostler som sine nærmeste følgesvenner og senere etterfølgere, - vise til Faderen i sine handlinger, i sin undervisning, ved innstiftelsen av nattverden, - korsfestelsen, - døden, - oppstandelsen og himmelfarten, og ikke minst med løftet om sin gjenkomst og dermed også til vår mulighet til evig liv om vi vil følge den lære Jesus overga oss.