01 – Forord.

 

 

 

Det at jeg er psykolog betyr ikke at dette heftet gir mange psykologiske forklaringer. Jeg skriver det en hvilken som helst troende akademiker kunne ha skrevet uavhengig av hvilket fag vedkommende studerte. En og annen gang kommer jeg så vidt bort i psykologien. Jeg forteller litt om oppdragerstiler som kan gi forskjellig utslag hos barn. Også kristne må kunne tenke gjennom om oppdragelsen de gir vil være bra for barnet på lang sikt. Jeg kommer med en moralsk vurdering av hvor dårlig man behandlet den ugifte moren i en tid da nesten alle var kristne. Dette har jeg tillat meg fordi kristendommens hovedbudskap er at man kan bli frelst om man elsker Gud og nesten. Det står ingen steder i Bibelen at man skal erte og plage den som en gang falt i synden. Jeg kunne like så godt ha skrevet om fornorskningen av samene eller behandlingen av romfolket tidligere. Innen kristentroen er det vanlig å tenke at det kommer en dommens dag hvor man skal stå ansvarlig for hvordan man har levd livet sitt. Som troende er man forpliktet på eget liv denne dagen, ikke på alle andres. Man får ikke kredit hos Gud for å ha plaget andre over tid fordi de levde på en annen måte enn man selv syntes var rett. Også i våre dager kan man finne en og annen kristen som tror de er så mye bedre enn alle andre. (Slike mennesker fins for øvrig også i ikke-kristne settinger). Personlig trives jeg ikke blant slike. Som nye kristne, om det er kristne dere velger å bli, kan det være greit å vite at disse «jeg er prektigere enn deg kristne» kan finnes, selv om temaene kanskje er annerledes i våre dager enn de en gang var, så slipper man å bli forskrekket når man treffer på dem.

 

Noen vil kanskje tenke at jeg gir for mange katolske referanser. De som eventuelt måtte føle det slik får google seg frem til ikke katolske bøker om samme tema når de er ferdige med dette heftet. Jeg har ikke tatt mål av meg til å skrive en Masteroppgave om kristendom, så jeg bruker de bøkene jeg har i bokhyllen som referanser. Målet mitt er ikke å gjøre leseren til katolikk, men å hjelpe dem som ikke helt våger å tro på det kristne budskapet i veg, slik at de selv kan søke Gud, be og lese de bøker de selv måtte ønske. Katolske temaer som skjærsilden (purgatoriet), Maria og helgener blir ikke behandlet i dette heftet. Dette er ment som en rimelelig forståelig innføring i hvorfor det kan være fornuftig å tro det kristne budskapet som er mitt anliggende.

 

Siden de som er unge i dag har vokst opp med mobilen i lommen, så gir jeg litt historie fra min egen kristne oppvekst. Mange som selv vokste opp før mobilens tid vil sikkert kunne kjenne seg igjen i min beskrivelse enten de er troende per i dag eller ikke. De som er unge i dag bør få en mulighet til å skjønne hvor alminnelige vi følte oss, vi som vokste opp blant alminnelige kristne den gang alle følte det naturlig å gå på skolegudstjeneste til jul.

 

ii

Heftet er altså blitt til med tanke på deg som lurer på om det kanskje fins noe mer enn det empirisk forskning av i dag kan bevise? Det første svaret som faller meg inn er «Ja, selvfølgelig. Det vi vet vitenskapelig i dag kan eventuelt bli påvist feil i morgen og en ny «sannhet» bevises». Det har ikke alltid vært et slikt strengt skille mellom tro og vitenskap som vår sekulære tid legger opp til. Ved klostrene ble det for eksempel lagt ned mye arbeid i studier og oversettelser av ulike skrifter. De første europeiske universitetene ble grunnlagt av kristne (katolikker). Først på 1700 tallet begynte noen personer å rope opp om at Gud var unødvendig for forståelse av hvordan ulike aspekter ved livet og verden henger sammen. Kanskje de ønsket seg fri fra overholdelse av det de opplevde som kristendommens påbud? Hvem vet?

 

Det at noen mennesker både tror på Gud og også er akademikere er selvsagt ikke noe bevis på at Gud fins. Det er derimot et tegn på at ikke alle mennesker med akademisk grad aksepterer at det er naivt og dumt å tro på Gud. Vitenskapen kan kun forholde seg til det naturlige. Det som er overnaturlig har man ikke metoder for å undersøke og får det neppe noen gang heller. Der ligger altså en bred problemstilling: Kan det tenkes at det fins noe som vitenskapen ikke kan forske på fordi det er utilgjengelig for vitenskapen?

 

Midt i vår sekulære verden fins det altså fortsatt søkende mennesker som tumler med spørsmålene om det muligens kan finnes noe overnaturlig. Det er disse menneskene jeg ønsker å gi en hjelpende hånd ved å skrive dette heftet..

 

Velger du til slutt Gud, så må du velge veien videre selv sammen med Gud i bønn. Det er i bønnen du formidler din tro og tvil til Gud og det er igjennom bønnen du kan be Gud om hjelp om du så ønsker. Jeg har latt meg fortelle at dersom man virkelig ønsker hjelp av Gud til å finne en kristen sti å traske langs, så bør ønsket være rotfestet i et inderlig ønske om å ville gå på Guds vei. Det går likevel godt an å begynne med noe enklere, for eksempel slik som dette: «Gud, om du fins så må jeg si at jeg føler meg så usikker på dette med om du virkelig fins. Mor tror, men går aldri i kirken. Far tror ikke. Tante Magda, derimot, tror og er superkjedelig og fryktelig dominerende, men jeg har truffet noen svært hyggelige kollegaer som er helt vanlige, men likevel kristne. Så jeg lurer bare og prøver denne bønnen for å finne ut om kristendommen kanskje kan passe for meg. Vil du hjelpe meg fremover?». En lignende bønn fra din egen virkelighet er en ærlig bønn som begynner akkurat der du er, verken mer eller mindre.

 

Bruk gjerne de ti bud som en ramme om bønnene dine. Med å bruke de ti bud som ramme mener jeg at du daglig prøver å tenke over innholdet i budene, for eksempel om du bagatelliserer løgn, baksnakkelser, tyveri også videre. Det du har gjort i fortiden kan du ikke endre, men du kan begynne i dag med å søke et tettere forhold til Gud. Ender du opp som kristen, vil du en dag også få hjelp til å be om tilgivelse fra det du en gang ikke skjønte var syndig. Ta den tiden du trenger! Jeg har videre latt meg fortelle at den første tiden man begynner å be oftere og oftere eller som nybegynner, jo oftere og oftere vil tvilen melde seg. Dette gir seg gjerne etter hvert om man bare holder frem med sine bønner.

 

iii

For meg passer det best å skrive som om leseren og jeg sitter i samme rom og har en samtale om tro. Noen vil like den stilen, mens andre kanskje vil oppleve det som om jeg holder en forelesing for dem. Vi er alle forskjellige … Er du blant dem som kunne ønsket en annen stil, så håper jeg at du i alle fall holder ut til heftets slutt. Jeg gir svar på spørsmål etter hvert, det vil si forklarer rundt emner som noen kanskje finner problematiske.

 

Å snakke direkte til mennesker fra ulike aldersgrupper er ikke lett fordi konteksten rundt den tid dere har vokst opp i er forskjellig. Det er heller ikke lett å skrive noe som når frem til både den høyt utdannede og den som knapt har noen utdanning. Som lesere stiller dere altså med forskjellige kulturelle briller og forskjellig ballast. Det er ikke til å unngå at noen lesere vil finne det jeg skriver litt for lett, mens andre kanskje finner det noe vanskelig. Her må du som leser kunne være åpen for å se at forfatteren prøver å nå ulike mennesker som står på ulike ståsteder. Det er umulig å tilfredsstille alle gjennom hele heftet. Jeg tenker meg at egentlig så skriver jeg som kristent medmenneske til andre medmennesker om det hverdagslige innen en kristen ramme.

 

Utgangspunktet mitt er altså ikke å gi deg en opplevelse av at du via det jeg skriver blir ledet til alle svarene, men å vekke din egen nysgjerrighet, - gi deg et rimelig ordnet startsted fra der du står i dag til å kunne tenke omkring de spørsmålene du kanskje strever med i forbindelse med tro eller ikke-tro, eller kanskje være en slags «likeperson» om du vil: En likeperson er en person som har gått et stykke på veien og som blir med deg et stykke videre i forhold til din egen trosreise via dette heftet.

 

Begrepet ‘likeperson’ brukes i dagligtalen om en person som lider av og har erfaring med en spesiell sykdom, for eksempel diabetes, leddsykdom, kreft mm. Likepersonen kan gå deler av veien sammen med den som nettopp har fått samme sykdom; kan fortelle hvordan det er uten å påtvinge sin egen vei. I kristne termer sies det at Kirken er et sykehus for syndere. Siden vi alle er syndere (det vil si gjør og tenker «ting» som ikke er helt i tråd med den kristne lære), er det gjerne ikke så dumt å tenke i termen ‘likeperson’ …

 

Det har opptatt meg at mange ikke-kristne ser ut til å mene at kristne er moralistiske lyseslukkere som lever i sin egen avsondrede verden. Jeg klarer ikke å se min egen kristne oppvekst i et slikt lys og vil derfor gi dere noen glimt fra den; en alminnelig kristen oppvekst slik den forekom i mange norske kristne hjem før den begynnende avkristningen av Norge. Joda, selvsagt møtte jeg «lyseslukkere» på min veg også, om jeg skal få kalle dem det. De opptrådde i tråd med den gren av kristendommen de satt på og begrepet ‘lyseslukkere’ blir egentlig noe tilslørende for disse.

 

Norge var 100% katolsk frem til reformasjonen, som ble påtvunget folket av danskekongen mot folkets vilje. Det som etter hvert kom til å stå for majoriteten av norsk kristenhet ble ‘Den norske kirke’, mens Indremisjonen og andre grupper kanskje representerte mer av «folkekristendommen» som vi fant i bedehusene. Alle grupperinger, enten de er sekulære eller religiøse har normer for hva som er akseptert og hva som ikke er det. Det er når mennesker med slike ulike normer møtes at det hos noen

iv

kan oppstå et behov for å merkelappsette den andre: «Den og den er for streng, for slapp, for krevende for liten, for stor» sett med egen kulturs øyne. Dét handler oftest om uvitenhet. Med kunnskap om den kulturen man ser på, skulle det ikke være så vanskelig å sette seg inn i andre menneskers tro.

 

Før vi går videre, har jeg lyst å minne om at både kristne og mennesker med annen religion, samt de som ikke tror på noen gud har rettigheter nedfelt i Menneskerettighetenes artikkel 18: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer». Artikkel 2 i Menneskerettighetserklæringen omhandler at vi ikke skal forskjellsbehandles enten vi tror på Gud eller ikke, eller grunnet rase, hudfarge, kjønn, seksualitet, sosial opprinnelse mm.

 

La oss gå videre til min egen kristne oppvekst.