-48-
Hvordan
bør så kristne forholde seg til begreper som vi møter i nåtiden som for
eksempel selvtillit, selvutvikling, karrierevalg, homofili, ekteskap mm?
Som
nettopp beskrevet, for å kunne stå i en relasjon til Gud over tid, så må man
nesten kunne akseptere seg selv, altså ha en rimelig fast indre kjerne eller
jobbe mot å kunne gjøre den indre kjernen fastere. Å være selvaksepterende
betyr ikke at man ikke kan føle seg trist og nedfor når ens livssituasjon
innbyr til det. Å akseptere seg selv betyr heller ikke å føle seg høyt ovenpå,
men rett og slett at «dette er meg» og akkurat denne personen aksepterer og
elsker også Gud». La oss se på begrepene:
Selvutvikling: «Kom i hu menneske, at du er støv og skal
vende tilbake til støv» sies det i mange katolske menigheter på askeonsdag.
Dette må da gjøre folk deprimerte og føre til at de ikke verdsetter seg selv? Å
være støv? Katolske kirker pleier å være fulle på askeonsdag selv om det ikke
er obligatorisk møteplikt den dagen. I det sekulære samfunnet har mange
mennesker fjernet seg fra døden, som om den ikke eksisterer, fyll i lepper,
utglatting av rynker mm er gjerne noe mange mennesker er villige til å gjøre
for å bli sett opp til i denne verden. Jeg skjønner dem ikke (i alle fall ikke
om de har et rimelig normalt utseende fra før). Gud elsker oss jo slik vi er. Selvutvikling
handler mer om å akseptere seg selv slik man er, å akseptere sitt eget potensiale.
Det betyr ikke stillstand i den forstand at man setter seg ned og ikke gjør noe
for å nå sine mål. Kjenner man på at man vil bli skøyteløper, så øver man ofte
for å nå målet, men som kristen glemmer man ikke bønnene underveis. Det behøver
ikke være noen motsetning mellom å jobbe for sine mål og det å tro på Gud.
Er man sjenert, har angst
eller har tendenser til å bli lettere deprimert, så er det nettopp
selvutvikling å jobbe for å overkomme disse plagene. Om man vil følge et «gjør
det selv kurs» eller vil gå i terapi velger man selv. Slik jeg ser det, er man
også forpliktet til å ta tak i disse områdene, dersom det trenges, men dog i en
takt man klarer. Slike plager hindrer en jo i å utvikle det potensiale Gud har
langt ned i en. «Gjelder dette også ved
mer alvorlige psykiske lidelser»? spør du gjerne. Det er ikke alle psykiske
lidelser som kan helbredes, men som kan avhjelpes, mer eller mindre, og gjøres
litt eller mye lettere å leve med. Det å leve så godt man kan med en slik
lidelse og å fortsette med å holde fast på troen er også å leve trofast med
Gud.
-49-
La meg med det samme få
gjøre det klart at de som tror at psykiske lidelser er en straff fra Gud eller
handler om latskap, tar feil. Fortsatt kan man finne silke tanker hos kristne …
De som mener at man bare kan ta seg sammen (fordi om lidelsene tilsynelatende ser
ut til å være lette å bære), har nok en liten jobb å gjøre i forhold til å
skaffe seg mer oppdatert kunnskap og ikke minst finne ut hvordan man kan være
til praktisk hjelp for sin neste i en vanskelig tid. Å la være å skaffe seg
slik kunnskap og samtidig forsøke å finne ut hvordan man kan være til hjelp for
andre som lider (psykisk eller på annen måte) ser jeg på som den virkelige
latskap og som et brudd på nestekjælighetsbudet. Når jeg sier det, så tenker
jeg på de som er venner eller i nære i forhold til vedkommende. Man kan
selvsagt sette grenser for hva man kan bidra med ut fra hvilken kapasitet man
har til rådighet. Grenser settes i så fall på en tydelig, men vennlig måte. Man
må også kunne presisere at det er en selv som ikke har krefter nok og ikke
legge skylden på den som allerede lider nok fra før, altså kunne si at man
skjønner behovet for hjelp, men er lei for at man ikke kan bidra mer. En god bok om generell kristen grensesetting (spesielt
fin for dem som ikke tør å si nei når det trenges) finner man hos Cloud H og
Townsend J (2017) Boundaries Updated and
Expanded Edition: When to Say Yes, How to Say No To Take Control of Your Life».
(Noen mennesker kan som følge av sykdommen eller eventuelt personligheten kunne
være vanskelige å tilfredsstille. Så lenge man vet at man har gitt det man faktisk
har overskudd til, så får man prøve å bære over med den som aldri får nok,
sørge for at man selv får atspredelser, nok søvn og andre «ting» å tenke på, -
prøve å ikke la seg fange i selvbebreidelser).
Ekteskapet:
I Den katolske kirke er
ekteskapet et sakrament og av den grunn uoppløselig (en pakt mellom Gud og to
mennesker). Det er meningen at de to kristne som gifter seg skal hjelpe
hverandre på veien og henimot det evige livet.
La oss i forbindelse med
selvutvikling tenke oss at en kvinne som er gift med en mann som er sarkastisk
og oppfører seg slik at hun etter år med slike bemerkninger føler seg mer og
mer kuet? Det er ikke Guds vilje at man skal bli trampet på verken fysisk eller
psykisk. Man kan prøve ekteskapsrådgivning, men dersom dette ikke hjelper, så
er gjerne skilsmisse det beste, - å få ro og fred til å finne seg selv igjen og
til å få ro rundt sitt forhold til Gud.
Er man katolikk og skilt,
kan man ikke gifte seg på nytt før man har fått sitt første ekteskap
«nullifisert». Det finnes et katolsk tribunale som avgjør om et «ektepar» aldri
var gift (etter katolske standarder). Kommer tribunalet frem til at man faktisk
tilfredsstilte de katolske kravene før man lovet hverandre sitt JA foran
alteret, må den skilte katolske parten i det avbrutte ekteskapet vente med å
gifte seg igjen til etter at den første ektefellen er død fordi Kirken regner vedkommende
som fortsatt gift. Dette handler om hva Den katolske kirken anser som ekteskap
etter Guds vilje, ikke om at man faktisk en gang sa ja foran presten.
Kirken benekter ikke at de
to har levd sammen og eventuelt fått barn sammen, men annulleringen bekrefter at
ekteskapet ikke var inngått etter de premisser katolsk kirkerett setter for
inngåelse av ekteskap (fra begynnelsen av). Barna ugyldiggjøres selvsagt ikke. De
er født av foreldre som de kan kalle mor og far også etter annulleringen. Noen
ikke-katolikker opplever det som vondt når ekteskapet med den katolske
ektefellen blir erklært ugyldig, at Kirken tar fra dem noe. Disse glemmer å
tenke over
-50-
at bestemmelsen kommer fra
Den katolske kirke og gjelder det katolske synet på i ekteskapet. Har Kirken
erklært at ekteskapet er ugyldiggjort etter katolske bestemmelser om ekteskap,
så vil jo
ekteskapet likevel ansees
som gyldig inngått i norske arkiver. Er den ikke-katolske parten medlem av for
eksempel Den norske kirke, så vil den kirken ønske dem hjertelig
velkommen til et nytt ekteskap uavhengig av hva Den katolske kirke har erklært
med hensyn til det oppløste ekteskapet. For det ikke-katolske medlemmet blir
det mer et spørsmål om hva vedkommendes egen samvittighet sier om gjengifte …
Den norske kirke ser ikke på ekteskapet som et sakrament, altså en evigvarende
pakt mellom Gud og mennesker, selv om intensjonen, opprinnelig, er at
ekteskapet skal vare livet ut. Den norske kirke har bare to sakramenter (dåp og
nattverd), mens Den katolske kirke har hele sju, hvor altså ekteskapet inngår
blant disse sju.
Uavhengig av grunn kan man
skilles etter sekulære lover og dele boet etter sekulære lover, samt finne gode
løsninger for barna. Dette er vanskelig stoff å forstå for den som ikke kjenner
katolsk lære. Rent praktisk betyr katolsk nektelse av ekteskapsoppløsning, som
nevnt, at katolikken ikke kan gifte seg igjen så lenge ens (tidligere) ektefelle
fortsatt er i live. Dersom du er interessert i å lære litt mer om dette finnes
en enkel forklaring via denne lenken:
https://www.foryourmarriage.org/annulments/
I Den ortodokse kirke tillater
man ekteskap nummer to, men bruker et annet rituale ved andre
ekteskapsinngåelse. Så vidt jeg vet har ikke Den norske kirke noen
begrensninger på hvor mange ganger man kan gifte seg. Man regnes ikke som
ulydig i Dnk om man ikke klarte å fortsette ekteskapet.
Kristen lydighet:
Å være kristen betyr ikke at man skal gå rundt som hengehoder, men å ta
i bruk de evner Gud har lagt ned i en innenfor de livsrammer man råder over.
Hva betyr det egentlig at man skal være underordnet Gud? Det betyr at man er
klar over at man har en Far i himmelen som vil det beste for en i tiden på
jorden og for evigheten. I femte Mosebok 27:10 sies følgende: «Vær lydig mot
Herren din Gud og hold hans bud og forskrifter som jeg gir deg i dag.» Dette
sies før hebreerne skal innta det lovede land. «Det lovede land» er for kristne
det evige livet i det vi kaller himmelen og til slutt på den nye jord. I
kristen drakt betyr dette verset at vil du være kristen, så må du holde budene
(Guds bud). Man må altså prøve å leve etter de ti bud om man vil være kristen.
Vi greier ikke alltid dette og må derfor be Gud om tilgivelse når vi har feilet.
Tilgivelse kan man be om når man er alene med Gud. Ortodokse kristne og
katolikker går til skriftemål. I tillegg til de ti bud gjelder det dobbelte
kjærlighetsbud: «Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘Hør, Israel! Herren
vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av
hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘Du skal elske din neste
som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse» (Mark 12, 29-31).
I følge det dobbelte kjærlighetsbudskapet er man forpliktet til å huske
på dem som ikke har det så bra, men dette skal ikke gjøres, slik jeg har nevnt
det tidligere, på en nedverdigende måte hvor giveren setter fokus på seg selv
heller enn på mottageren. Uansett hvordan man har det er man forpliktet på å
prøve å holde en dør åpen oppad til Gud. I travle tider med mye overtid på
jobben eller i småbarnsperioden med to syke barn som holder en våken om
nettene, kan man legge inn påminnelser om å huske på Gud på mobilen. Bønner
behøver ikke være lange. Å prøve å flette inne en liten stund
-51-
med daglig Bibellesning er også bra for kontakten med Gud, om man har
tid og overskudd. En del mennesker finner ro og fred i hverdagen med Gud ved å
be tidebønnene (faste bønner flere ganger om dagen).
I den katolske kirke er det kirkeplikt hver søndag med mindre man er
syk, har ansvar for syke barn eller har svært lang vei (lenger enn en
times reisevei). Jeg ser denne plikten som noe godt. Når man er forpliktet, vil
det være vanskeligere å falle fra, selv om vi også innen den katolske kirke har
kulturkristne som kun går i kirken fordi hele slekten gjør det og ikke fordi
man har tatt et personlig valg om å være praktiserende kristen. En person jeg
kjenner kaller kirkeplikten for «tvang». Dette blir feil bruk av ordet «tvang».
Den som tvinger noen har som regel en eller annen form for straff å vise til
dersom det gjeldende påbud ikke blir fulgt opp. Den katolske kirke kaster ingen
ut av Kirken om man ikke følger opp søndagsforpliktelsen. Kirkeplikten kan ikke
bli noe annet enn Kirkens omsorg og omtanke for det enkelte mennesket, slik jeg
ser det. Du får tenke over problemstillingen på egenhånd. For egen del tror jeg
at jeg kanskje ville falt fra uten kirkeplikten. Det er så lett å tenke: «Jeg
går ikke bare denne ene gangen». Etter hvert blir den ene gangen til flere og i
verste fall til at man slutter helt å gå i kirken.
Vi
skal se litt på områder i livet som det snakkes mye om i vår tid:
Karrierevalg: Det er selvsagt ikke slik at man skal
sette seg ned å vente på at Gud gir en tydelig beskjed om at dette skal du
gjøre i livet ditt. Man våkner ikke en dag og finner en lapp på kjøkkenbordet
hvor det står: «Bli snekker» eller «Bli jurist». Gud har gitt oss en hjerne til
å tenke med, så man tenker gjennom sine ferdigheter, interesser og muligheter. Å
sette seg ned og vente på at Gud skal ta valget for en er ikke helt i tråd med den
kristne tro. I begynnelsen skapte Gud, … og han skapte oss i sitt bilde. Gud er
altså aktiv og som skapt i hans bilde må vi også være aktive i våre valg i
livet. Å kunne ta ansvarlige valg er i tråd med det kristne budskapet så sant
de er innenfor den kristne rammen.
Homofili: Kirken aksepterer selvsagt at den har
medlemmer med samme-sex tiltrekning. Det er helt uproblematisk. Samtidig som
alle er velkomne i Kirken slik de er, holder Den katolske kirken fast på læren
om at seksuelle handlinger kun hører hjemme i ekteskapet. Siden den katolske
kirke kun vier en mann og en kvinne, faller det å ha seksuelt samkvem med noen
bort for alle ikke-gifte, det vil si ugifte, skilte, enker og enkemenn og de
med samme-kjønns tiltrekning. Når man avgir ekteskapsløftet foran alteret i Den
katolske kirke, lover man samtidig å være åpen for å få barn. Det sier seg selv
at to av samme kjønn ikke kan love dette, i alle fall ikke uten hjelp fra en
tredje person som ikke hører med til ektepakten. En ekstra person inngår ikke i
pakten med Gud ved ekteskapsinngåelsen.
Både homofile, skilte, enker,
enkemenn og andre single kan selvsagt falle i synd, også i seksuell synd. Da
har heldigvis Kirken skriftemålet hvor man ved Guds nåde kan få tilgivelse. Man
synder ikke med vilje. Man kan falle i synd og så be om tilgivelse. Deretter er
det forventet at man prøver så godt man kan å motstå fristelsen. Faller man
likevel i synd igjen, så er Guds armer åpne for tilgivelse igjen og
-52-
igjen og igjen. Gud tåler
det svake mennesket! Guds kjærlighet og nåde har ingen ende, så lenge vi søker Ham
og prøver så godt vi kan å leve etter Guds befalinger. Man trenger ikke å
skrifte «småsynder». Disse kan man bekjenne inne i seg ved den ordinære
syndsbekjennelsen i Messen (Gudstjenesten).
Også Den ortodokse kirke har
forbud mot ekteskapsinngåelse for homofile. Ekteskapet sees på som et sakrament
også i Den ortodokse kirke. Slik er det, som nevnt, ikke i Dnk. Der har de åpnet
opp for vielse av homofile.
Transpersoner: I Den katolske kirke kan transpersoner bli
døpt i voksen alder hvis ikke de allerede er døpt som barn. De kan også være
fadder ved dåp og vitner ved ekteskapsinngåelse (Pave Frans sitert i avisen ‘Dagen’
09.11.23). Det har ikke lykkes meg å finne ut om dette er mulig også i ortodokse
kirker. I Den norske kirke er det ingen forskjeller å bemerke i forhold til om
man er trans eller ikke.
Ugifte mødre (og fedre):
Vi har allerede sett at på
at Den norske kirke ikke ser på ekteskapet som et sakrament (en pakt), mens
både Den katolske kirke og De ortodokse kirker ser sakramentalt på ekteskapet.
Tidligere var samfunnet ublid
mot den som våget å bære et barn frem alene. Hån, latterliggjøring og utestenging
var ikke uvanlig fra dem som følte seg så prektige for Guds åsyn at de kunne
fordømme andre. Jeg husker faktisk litt av dette selv. Da jeg ble enke, tok jeg
gifteringen av, men den kom fort på igjen etter et besøk hos barnelegen. Legen
stirret slik på den ringløse fingeren min, at ringen kom for på igjen for en
stund, før jeg tok den av for godt og bestemte meg for å stirre tilbake om jeg
noen gang skulle oppleve noe lignede.
Det er en skam hvordan man
har behandlet ugifte mødre tidligere! Ikke bare ble disse mobbet, men også
barna deres, som ble kalt for lausunger. Bibelen er klar på at de faderløse
skal behandles godt. De som gjorde slikt var gjerne selv blant dem som hadde
løpt til presten for å bli gift i en fart fordi de allerede ventet barn. Det
var altså blant annet dem som ikke var like heldige som dem selv de gjorde narr
av, for eksempel der hvor barnefaren hadde stukket av i det øyeblikk han fikk
vite om at han skulle bli far. Så kan du spørre om man skal smile og late som
om synd ikke eksisterer? Jo, selvsagt kan man som nær slektning påtale synden
når den blir oppdaget, men så får man gi seg. Det som har skjedd har skjedd! Hvis
hver eneste person som treffer på den ugifte moren med barnevogn skal snakke om
hvor syndig personen har oppført seg, så gjør man jo livet til mor og barn om
til et helvete.
-53-
Bibelen er klar på at man
skal stelle godt med faderløse og at baksnakking ikke hører hjemme i kristen
ånd (1Jakob 1:26, om å holde tungen i tømme), (1 Pet 2:1, om bakvaskelse), (1Jakob 1.27, om bla å se til farløse).
Den katolske katekisme er
også tydelig på at: «sladder og bakvaskelse
ødelegger nestens omdømme og ære. Ære er samfunnets vitnesbyrd om menneskets
verdighet, og alle har en naturgitt rett til at deres navn, omdømme og anseelse
holdes i ære. Slik krenker sladder og bakvaskelse rettferdighetens og nestekjærlighetens
dyder» (KKK 2479).
Fortidens løse tunger er i
dag stilnet i forhold til de ugifte mødre. Ingen i Kirken kommer til å si noe negativt
om man føder et barn utenfor ekteskap. Både mor og barn er velkomne i Kirken.
Jeg har lagt merke til at enkelte
katolske unge par som bor sammen uten å være gift, går i Kirken, men lar være å
motta Jesu legeme og blod. Å motta nattverden
med alvorlig synd på samvittigheten, kan etter katolsk lære stenge en ute fra
det evige livet. Jeg ser opp til dem for å ha vett til å ikke motta Jesus i
eukaristien når de lever i synd (som de jo gjør etter katolsk forståelse når de
lever sammen uten å være gift). Kanskje ønsker de å teste ut forholdet før de
gifter seg, eller så er det kanskje slik at de sparer til det store, fine
bryllupet de ønsker seg.
Jeg tror at dersom det
blir vanlig å gjøre bryllupsfesten mindre, ville færre kristne ventet til de
har spart nok til bryllupet. Når det gjelder dem som vil prøve hverandre ut
først, tror jeg dette vil bli mindre aktuelt dersom man heller våger å jobbe
med seg selv før man går inn i ekteskapet. Å tåle å se sine gode sider
er lett. Å våge å også se på de mindre gode sidene sine og att på til å
bestemme seg for å prøve å gjøre noe med dem er mer krevende, men er gjerne det
som trengs for å være rustet til å vandre i Guds lys med ektefelle og barn. Økonomisk
sett bør nok inngangen til boligmarkedet gjøres lettere for unge mennesker.
I «A Catholic Guide to
Lifelong Marriage, for better … forever» kommer Gregory Popcak, en amerikansk terapeut,
inn på hvilke personlige egenskaper som hjelper folk til å bli lykkelige i
ekteskapet. Han legger vekt på egenskaper partene har før de inngår ekteskap og
som man eventuelt kan jobbe henimot. Han deler ekteskapet inn i 8 faser hvor
han gjennomgår ulike problemstillinger de fleste ektepar gjennomgår og gir råd
om hvordan takle disse fasene på fruktbare og styrkende måter. Anbefales!
Ekteskap er ingen dans på
roser, men til tider hard jobbing. Det er tidsånden som lurer folk til å tro at
man alltid skal være lykkelig. Det er heller slik at den som vil være
lykkelig, må jobbe for lykken i hverdagen. Gjør man det, så finner man også
mange lykkelige stunder enten man er gift eller ugift.
-54-
Så langt har vi sett litt på forskjellige sider ved
kristendommen. Jeg leste en gang om en ung kvinne som gikk fra kirke til kirke
for å finne ut hvor hun likte seg best. Harde trebenker i kirken var blant
annet ikke for henne. Det er ikke slike
spørsmål du bør stille deg om du vil bli kristen. Hvor godt du sitter eller
hvor kuul menigheten er bør ikke være det som styrer dine valg. Spørsmålet bør
heller være: «Hvor finner jeg mest av Jesus og en forkynnelse som er ham verdig?»
Du bør heller ikke glemme å sette deg inn i ulike nattverdssyn.
Av egen erfaring vet jeg at
det å finne Gud og greie å holde fast på troen er en prosess. Som tidligere
nevnt; Gud går ikke fortere enn du kan makte. Det viktigste du gjør, om du tror
at kristendommen er sann, er å be daglig, be om Guds hjelp til å finne frem. I
prosessen frem til konvertering ba jeg mye foran et bilde på nettet av et
kirkerom som ga meg ro og fred. Kanskje du også ønsker å gjøre det slik, nesten
som om du er i Kirken? Finn din måte å gå veien på …Tillat deg å feile
underveis. Ingen er perfekte. Det vet Gud. Han vet også at du heller ikke blir
feilfri etter at du har bestemt deg for å takke ja til Ham.
Jeg endte selv opp med å
konvertere til den katolske kirke. Det var en tung vei frem bla fordi jeg var
feillært om hva den katolske kirken står for. Fortsatt kan jeg treffe på
mennesker utenfor Kirken som er så feillærte om hva Den katolske kirke er at
man nesten ikke vet om man skal le eller gråte når man hører hva de sier … For
meg betyr medlemskapet i den katolske kirke at jeg har videreutviklet min
kristne tro. Det at jeg befinner meg her, betyr dog ikke at jeg tror at døpte fra
andre trosfellesskap ikke kommer frem til himmelen når den tid kommer, men at
det kanskje kan være litt vanskeligere for dem om de har grove synder på
samvittigheten uten skriftemålet, som fins både i den katolske og de ortodokse
kirker som sakrament, altså som nådemidler fra Gud. Både katolske og ortodokse
kirker har fra kristendommens første tid tatt opp i seg liturgien fra Tempel-
og Synagoge-tilbedelse av Gud. Det er korrekt at de første kristne samlet seg i
hjemmene etter at de fortsatte sin praksis på egenhånd uten de personer som
fastholdt jødenes religion. Det viktige er imidlertid at det var liturgiske begivenheter
i disse hjemmene og ikke bare prateklubber hvor man pratet om Jesus og spiste
brød.
Du må ta de stormer som måtte komme i livet
ditt og prøve å leve kristenlivet så godt du kan innenfor de rammene du får
underveis. Men du behøver ikke ta dem alene. Jesus bærer med deg. En
forutsetning for å leve et voksent kristenliv er at du tar ansvar. Brekker du foten,
går du til legen. Du setter deg ikke ned på en stol og venter på at Gud skal
lege foten din. Lider du av en alvorlig psykisk lidelse, så søker du
profesjonell hjelp (psykolog eller psykiater). Du setter deg ikke ned og venter
på at Gud skal lege deg. Du kan be om Guds hjelp på veien ut av lidelser, men
du kan ikke forholde deg passiv (med mindre det er passiv du skal være i sengen
fordi du f.eks har influensa med feber). Du kan selvsagt be andre be for deg
også. I den katolske kirke vil man også kunne få Sykesalvingens sakrament ved
alvorlig sykdom eller sykdom av noen tids varighet.
-55-
Å fornekte seg selv betyr, sagt på en
hverdagslig måte, er at du spør deg selv om din vilje er forenlig med Guds
vilje. Det handler om å si nei til syndige tanker og handlinger som for
eksempel maktmisbruk, løgn, tyveri, og så videre. Å si nei til syndige tanker
betyr kun at man aviser dem når de kommer og ikke «degger» for dem, altså prøver
å holde fokus der man ønsker det skal være. Tenner du på naboens ektefelle,
holder det at du sier et klart «NEI» til deg selv. Følelser har en tendens til
å vedvare en stund når de først er vekket. Dét at de ikke går bort med det
samme du avviser dem er ingen synd. Noen opplever å få repeterende tanker om
forskjellige tema om og om igjen. Det er ikke farlig eller brudd på Guds bud om
de er uønsket. Man må bare øve seg i å la tanker fare forbi og ikke la dem få
dominere over ens liv. Dette med å ikke la avsporende tanker få dominere er
faktisk også en praksis som brukes innen psykologi og psykiatri. Der bruker man
oppmerksomt nærvær, for eksempel å telle bladene på en plante, - bildene
på veggen eller noe annet. Man flytter altså fokus fra det man ikke ønsker å
fokusere på og over til noe man har valgt å fokusere på. Å prøve å finne et
annet fokus for tankene kan man også gjøre i det kristne livet. Å lære seg å
puste inn dypt og sakte ut er også en inngang til å få flyttet tankene over på
noe annet. Selvsagt kan man be samtidig.
I Norge hvor det ene ordet ‘tro’ kan benyttes
på flere måter, blir det viktig å huske på at «å tro» i kristen sammenheng
betyr å ha en relasjon til Gud, altså et personlig forhold.
Siden vi her i Norge og i
Norden generelt kan oppleve at en del mennesker ser ned på kristne, så må vi
nesten tåle det når det skjer. Enkelte mennesker er nå en gang slik at de liker
å gi andre et stikk i siden. De liker å vise seg. Du kan også risikere å treffe
på mennesker med personlighetsforstyrrelser av ulike slag som ønsker å dukke
deg. Vit i så fall at det er dem det er noe i veien med og ikke deg. Det kan
være klokt å prøve å finne støtte i menigheten din eller blant andre kristne. Mange,
om ikke alle, har også støttende familier som er romslige nok til ikke å legge
seg opp i om man tror eller ikke. Mister du venner fordi du blir kristen, har
disse vennene aldri vært dine virkelige venner. Gleder som bruk av naturen, restaurant-
og teaterbesøk, svømmehaller, trening og så videre er heldigvis for alle; helt
uavhengig av type religion eller ikke-tro.
Gjennom hele det kristne
livet vil det være viktig å stille seg spørsmålet «har Gud virkelig sagt», slik
det ble stilt av djevelen i hagen og å besvare spørsmålet innenfor den kristne
ramme. Å lure seg selv til å tro på lettvinte løsninger, er ikke klokt i det
lange løp. Raske endringer i samfunnet rundt oss, i venneflokken, blant
kolleger og andre kan lett pushe grensene for våre etiske verdier. Det er
alltid vi som må velge og som selv må sikre oss at våre valg er i tråd med den kristne
tro. Vi står selv ansvarlige for alle valg vi tar; også dersom vi følger andres
dårlige råd fordi de føles mer bekvemme. Man kan alltid be om Guds hjelp og
nåde på veien.
Men hva med dem som vokser
opp i andre kulturer og lærer en annen tro? For vi er jo alle påvirket av den
kultur vi har vokst opp med, er vi ikke? Jeg har allerede vist til hvordan
katolsk katekisme viser til at andre religioner kan ha «biter» av sannheten. Jeg
tenker at vi får overlate dommen til Gud. Det er ikke vår jobb å vurdere om den
snille og omtenksomme personen med en annen religion kan bli frelst som
-56-
ikke-kristen om denne dør
uten omvendelse til kristentroen. Dåpen er den vanlige inngangen til Guds rike.
Hva Gud vil gjøre med de som ikke har latt seg døpe er hans sak. Kun han vet om de faktisk allerede var på
veien som en gang skulle lede dem frem til dåpen før de døde. Jeg blir her nødt
å være så ærlig at jeg sier at jeg vet ikke mer …
Er du allerede barnedøpt i
Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, så er du allerede innlemmet i Kirken.
Uansett om opplæringen i kristentroen i hjem og skole var god eller dårlig, så er
det ditt ansvar å forvalte den bit av tro du har per i dag på en måte som
stadig fører deg nærmere Gud. Jeg har skrevet litt om at det å være kristen kan
være vanskelig, men vi bør også legge vekt på alle de gleder det kristne livet
gir.
Den dagen jeg skulle tas opp
i Den katolske kirke, fant jeg følgende på et Nettsted: «Guds glede skal være
min styrke».
George Weigel legger i boken
«The Truth of Catholicism:
Inside the Essential Teachings and Controversies of the Church Today, 2002» (kindle
utgave) vekt på at Gud er kjærlighet, ikke først og fremst påbud og forbud. Det
tror jeg Gud er også for kristne utenfor den katolske kirke. Weigel påpeker at mange
av dagens ikke-religiøse har misforstått begrepet frihet. Frihet handler ikke,
i følge Weigel, om å få velge selv mellom absolutt alt verden har å by på, men
om få lov til å velge trygge rammer (Guds ord, Guds visdom) rundt forholdet til
Gud. Jesus er selv klar på dette når han i Joh 17:16 sier: «Jeg ber ikke om at
du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde». Det går
et skille mellom verdens verdier og kristnes verdier. Siden Jesus er sentrum av
kristnes liv og det evige livet er målet, så er altså vår frihet knyttet opp
til retten til å velge om man vil være innenfor eller utenfor Guds rike som, i
følge Weigel, begynner allerede her på jorden i forholdet til den treenige Gud.
Selvsagt betyr ikke det at man må velge mellom verden og Guds rike at alt
utenfor kirkedørene er ondt. Det gjøres mye godt frivillig arbeid av ulike slag
av ikke-kristne mennesker eller av mennesker andre religioner. Det er hvordan
man som kristen velger å forstå begrepet ‘frihet’ som er det viktige her, ikke
om man både er kristen og for eksempel samtidig medlem av en naturvernorganisasjon
hvor man samarbeider med ikke-kristne og mennesker med annen religion. Det
gjelder rammene rundt kristentroen og din aksept av disse rammene. Det er
friheten til å kunne velge å være innenfor den kristne rammen det dreier seg
om.
Om den katolske kirke kan du lese mer på katolsk. no. «The Coming
Home Network» forteller historiene til katolske konvertitter fra alle lag av
befolkningen verden rundt og fra mange religioner eller fra ateisme. Litt om
den ortodokse kirke på norsk kan du lære ved å besøke hjemmesiden til en
ortodoks kirke som holder alle gudstjenester på norsk i Bergen (til vanlig
holder ortodokse kirker seg til morsmålet til landet medlemmene i menigheten
har utvandret fra f.eks gresk eller russisk): «Hellige Jomfru
Marias Bebudelse Ortodokse Kirke» i Bergen.
-57-
En bok som sammenligner katolsk og ortodoks tro finner du i: «Orthododoxy
& Catholocism: A Comparision» av Dave Armstrong. Han er en katolsk apologet
som lar den ortodokse diakonen Daniel G. Dozier få komme til orde på slutten av
hvert kapittel.
Hjemmesiden til Den norske kirke googler du bare.
Det kan være verdt å sette seg inn i
felleserklæringen som lutherske kirker og den katolske kirke har sluttet seg
til og som langt på veg opphever den uenighet som Martin Luther og reformasjonen
var årsak til: «Felleserklæringen om
rettferdiggjørelseslæren».
Dersom du er interessert i hva frikirkene står for, må du nesten google
dem også, men husk hele tiden bønnen, samtalen og relasjonen mellom deg og Gud.
Det er du som skal la deg lede av Gud på den kristne vegen slik at du stadig
kommer nærmere Gud i dette livet for så å være sammen med Ham og andre kristne
i det evige livet som følger etter døden.
Hvilke argumenter
kommer du så til å møte blant ikke-troende dersom du takker ja til Gud? Svært
mange vil ikke si noe i det hele tatt, men nikke anerkjennende til at du har
valgt din vei, mens de selv har valgt andre veier. Det kommer an på modenheten
og personligheten til dem du møter. En og annen vil kanskje prøve å kjøre deg i
senk med argumenter mot kristendommen, mens andre kommer med små hint (nærmest
små vitser) om at de i alle fall ikke tror på en gud. Bare bestem deg for å
tåle det, dersom du mener at det kristne budskapet er troverdig og får lyst å
bli kristen selv og å forbli der. Er det vanskelig, så øv deg foran speilet
eller ved å filme deg selv. Når du får til å fremstå trygg foran speilet eller
på en video, tar du det inn i deg og blir så trygg som du har øvd på (en slags ‘modell
læring’ hvor du lærer ved å bruke deg selv som modell). Ikke minst; be om Guds
hjelp til å tåle det. Du kan også søke etter bøker om trosforsvar.
Når du er sammen
med andre kristne, kan dere sammen le av alle de merkelige påfunnene noen
ikke-kristne kan finne på for å dukke kristne.
Å begi seg ut i
det ukjente kan noen ganger virke skremmende. Husk da på at verken Moses,
Abraham eller andre personer fra frelseshistorien, lot seg stoppe av det
ukjente. De stolte på Gud og lot veien folde seg ut mens de gikk. Dette gjorde
de også når det av og til så mørkt ut. Noen ganger «falt de» til tross for sin
tro. Moses ble sint og slo på fjellsiden da Gud ikke umiddelbart oppfylte hans
ønske om vann til det tørste folket. Abraham lot seg lokke av sin kone, Sara,
til å få barn med tjenestepiken. Først senere skjønte han at Gud ikke hadde
sviktet vedrørende sitt løfte. Til tross for Saras høye alder fødte hun senere sønnen
Isak (løftesønnen).
